Observert på postkontoret på Kilden i dag, rundt 13.00. Takk. Takk for at jeg må svelge kameler og slutte å skue hunder på håret. Trengte denne påminnelsen i min trygge hule!
Settingen var:
Gammel dame, rundt halvannen meter høy, kledd for å være ute, med gaver og brev og julepost som skal sendes, samtidig som halve Stavanger og omegn er ute i samme ærend. Temperaturen er faretruende høy, det piper og blinger og lyser og det dultes og tråkkes og dyttes. Og hun står der og er akkurat så forvirret som en føler seg selv, og jeg tenker, ett sekund for lenge, at jeg må hjelpe henne, men i samme sekund begynner hun å lete desperat etter noe. Hun åpner veska, mister brev og en pakke, åpner lommeboka, blar gjennom, tar i alle lommene og ser helt opprådd og forvirret ut, noe er tydeligvis borte, men innen jeg rekker å tenke gjennom at jeg bør hjelpe en gang til, kommer Beinharde Berit inn på postkontoret. Svartfarget hår. Svart leppestift. Svarte klær. Svarte negler. Livsfarlig, med andre ord, og hun streber rett bort til den gamle, og jeg er overbevist om at det er ran, mord og lemlesting på gang, før....
...fingrene med enorme ringer (til slåssing??) åpner seg. Der ligger den gamle damens minibankkort, og en ganske stor bunke sedler. "Nå har eg lett øvealt, eg sto bak deg i køen i minibanken, du glømte dette!" Den gamle dama ser forvirret glad ut, og får Sorthåringen til å bøye seg ned for en klem, hun får ikke gi finnerlønn eller noe, men smiler bare, og pling, det er den gamle dagens tur, de sier god jul og.... Og det siste jeg ser av Beinharde Berit er et strålende smil, og dødningskallen på t-skjorta....
Takk!!
God jul, til både Beinharde Berit, Glemske Gerda og Fordomsfulle Frida.
Jeg gremmes.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar