Anonyme brev og slikt...

For en stund siden sukket jeg litt høyt i en digitalsosial arena, og det sukket ble, til min overraskelse, fanget opp av en jeg ikke kjenner, som representerer en organisasjon jeg ikke kjenner, og som har en jobb jeg ikke kjenner og nettverk jeg ikke kjenner. Jeg sukket litt høyt over terskler og bedehus, over synlighet og usynlighet, og savnet av tilhørighet. Over tradisjoner jeg ikke forsto, og min følelse av å aldri få det helt til. Sukk, altså. Digitalt bedehussukk.

Han tok altså kontakt, og etter en liten utveksling av meninger og tanker og bakgrunn for sukket, utfordret han meg til å skrive litt mer utfyllende, og sende avgårde. Nå er det jo sånn at jeg er en kvinne av mange ord og med mange meninger og mange tanker og som liker veldig VELDIG slike utfordringer, så jeg hev meg rundt og tastet i vei. Det viste seg at han var en mann med tempo, så samme kveld kom teksten ut. Som anonym tekst. På en nettside. Litt snodig, siden jeg ikke hadde tenkt å være anonym, hadde ikke tenkt muligheten en gang, men litt greit også, for da slapp jeg at mennesker forholdt seg til meg, og jeg slapp at mennesker forholdt seg til min intense sårbarhet. Litt ugreit, fordi jeg ikke er så veldig flink til ikke å røpe. Aber doch.

Det viste seg at folk kjente seg igjen. Det viste seg at folk synes jeg hadde satt fokus på noe viktig og gjenkjennelig. Noen takket meg, og en til og med sendte en melding til en (ikke så veldig) anonym dame han aldri hadde møtt, for å takke. Det gjør godt, og det gjør vondt.

Det gjorde godt å få si det/skrive det. Det gjorde godt å oppleve at andre forsto, ja mer enn forsto, de kjente seg igjen! Det gjorde vondt at noen av dem jeg setter aller høyest ble litt såret, men etter samtaler gjorde det ekstra godt at vi var enige. Etterpå. Det gjorde godt å få en slags aksept for følelsen av utilstrekkelighet.

Det gjorde godt at noen brydde seg om digitalsukket mitt, og det gjorde godt at jeg satte ord på en personlig verkebyll. Det gjorde vondt at jeg følte jeg ikke ble helt ferdig, og at jeg så gjerne skulle sagt mer, vært med mer, endret mer og gjort noe mer. Godt at jeg vil mer, vondt at jeg ikke vet helt hvordan.

Det gjør også vondt at jeg må være tålmodig, og godt at det ikke er jeg alene som har ansvaret. Vondt at jeg ikke roper høyt nok til de det gjelder. Godt at noen jeg respekterer høyt har lest det. Godt at noen av dem som leste det og som jeg var redd skulle bli litt skuffet, tok seg tid til å virkelig LESE og til å ville snakke med meg.

Anonyme brev, altså. Siden jeg er så supergod på slike ting, ligger linken til brevet her. I samme slengen som du leser det, kan du godt sjekke denne  bloggen, som tilhører Kjetil Fyllingen, pusheren av anonyme brev. Og en mann jeg ikke kjenner, men respekterer høyt for det om.

Og du, vet du hva? Vi er jammen meg gode nok.
Og du, vet du hva? Skulle du trenge noe utfyllende, eller noe om noe helt annet, eller sukke sammen med meg, eller.... Jeg er klar med alle orda mine, og ønsker absolutt velkommen dine!

Og vet du hva? I dag har jeg blitt intervjuet. På radio. Skikkelig kristenradio. Om emnet... Ikke med sånn forvridd anonym forbryterstemme (selv om det hadde vært stas!), men med meg selv. Mine tanker, min søken, min lengsel og mitt håp. Og mine millioner med ord.

Jepp.

Mirofon, juleduk og tusen sommerfugler i magen

Septemberhåp

Endelig. Endelig er den her, høsten. Med ransler og matpakker. Sølepytter og vind og hektisk tidsklemmeaktivitet, med blanke ark og ferdigskrevne ark og drømmer og håp, forventninger, lengsler, ønsker, tristhet, skuffelser og gråhet. Trøtte morgener og trøtte ettermiddager, regntøy, støvler og luer. En og annen solskinnsdag som lurer av oss klærne slik at vi våkner med såre halser og tette neser dagen etterpå, i tillegg til den nye fregnen som dukket opp. Mange, mange bløte, grå regnværsdager og innedager og ensomme kvelder og stearinlys, bøker og ord. Virvlende blader. Piskende vind. Genser. Pledd. Skjerf.

Høsten i år er litt annerledes enn andre høster, og veldig annerledes enn høsten i fjor. Såpass annerledes at jeg vil nyte øyeblikkene litt mer. Sitte litt roligere i stolen med boka mi. Tegne litt flere ponnier med jenta mi, se litt flere filmer og prate litt mer med mannen min. Spille monopol med guttene, og se alle Harry Potter-filmene enda en gang, sammen med dem. Jeg vil nyte vinden som rusker og sjøen som slår, litt mer enn tidligere, og jeg vil kjenne smaken av høsten og kysses av regndråper. Jeg vil senke skuldre, ta litt flere sjanser, snuse på muligheter. Le litt høyere. Gråte litt oftere. Danse. Synge. Hoppe. Gjerne høyt. Juble. Sørge. Elske. Jeg vil kjenne på ensomheten. Juble over tosomhet og fellesskap. Si ifra. Drømme. Leve.

Høst.

Velkommen høst. Velkommen september. Velkommen håp.

Septemberhåp

Han går forbi

Det er ikke det at de ikke vil ha ham der. For det vil de nok. Det står til og med på plakatene, sirlig håndskrevet står det, alle velkomne, og han er jo en av alle, han er jo det. Er han ikke? Han har tenkt noen ganger at det nesten hadde vært bedre om de hadde sagt det høyt, vi vil ikke ha deg her, kunne de sagt, og han kunne blitt litt sint og litt såret og følt noe sånn ordentlig, men de har ikke sagt det. Ikke det heller.

Det er ikke det at de ikke vil ha ham der. Men det er bare det at han er der ikke. Ikke nå lenger. Han var der forresten ikke når han var der heller. Ikke ordentlig. Han var der, men han merket ikke at han var der. Til slutt greide han ikke høre etter lenger, lengselen etter å bli sett overskygget alle ord og alle toner og han kjente ensomheten som en smerte i ryggen, under bena og i magen. Det er lenge siden nå, nesten fire måneder har gått siden han gikk ut døren og tenkte han skulle ta en pause for å se om han ble mer synlig i fraværet, en pause for å se om noen merket en tom stol eller et tomrom om han ikke kom. Han hadde tenkt de kanskje ville spørre etter ham, først seg i mellom, siden på butikken, hvis de så ham der, hei, ville de si, vi savner deg, hvor blir det av deg, håper du kommer snart, du hører jo til, vet du. De sa aldri det. Ikke på butikken. Ikke hjemme. Kanskje seg i mellom, men han vet ikke. De smiler så vidt når de ser ham, et hurtig smil, som aldri når øynene og aldri munner ut i spørsmålet han aldri tør svare på; "hvordan har du det?"

For hvordan har han det? Han aner ikke. Har han det, i det hele tatt?

Han går forbi hver søndagskveld, det er lys og varme, et par biler utenfor, og han lengter litt inn, men lengselen erstattes raskt av sorg. Savnet. De harde kantene savnet utgjør, savnet etter å være en del av, etter å være synlig. Han har sittet så ofte på en blå stol og vært alene blant alle, han har tatt opp plass og burde vært hjemme, for hjemme er han tilstede, hjemme er han synlig, selv om det bare er han, der også.

Han går forbi hver søndagskveld, også den kvelden det er strategimøte om hvordan en skal nå flere.

Han går forbi.

I startblokka

Høsten er her. På tross av varme dager med mas om is, plen som vokser seg tett og frodig, shortsben med skrubbsår på trampolinen og savnet av grillen vi ikke kjøpte i år heller. På tross av sommervarme sier kalenderen skolestart og høsttermin, og vi er godt i gang, egentlig, med å fylle kalenderen med gjøremål og må-ting og foreldremøter og styremøter og samlinger og spennende ting og kjedelige ting og jobb og fritid og politikk og idrettslag og hobbyer og trening og yngres og fellesskap og arbeid og turer og besøk og til og med julen har vi begynt å tenke på. Julen! Det føles som jeg står i startblokka i et maratonløp, hvor jeg iblant leder, iblant ligger bakerst og iblant halser etter meg selv.

I startblokka. Jeg har vært i startblokka mange ganger nå, fylt kalender etter kalender med planer og ideer, med jobb og fritid og gleder og sorger. Mange ganger. Mange kalendre. Mange startblokker. Mange.

Likevel føles det litt annerledes i år. Likevel føler jeg meg mer spent i år enn på lenge, samtidig som jeg gruer meg mer enn på lenge. I startblokka. Igjen. Likevel er det litt annerledes, selv om jeg har gjort det mange ganger. Litt mer hudløst, som om jeg ikke helt vet hvilken distanse jeg skal løpe, eller hvor løypa går. Jeg har valgt å legge planer som i år gjør meg litt mer hudløs. Litt mer åpen og litt mer spent. Og usikker. Jeg har valgt å si ja til ting jeg ikke helt kjenner konsekvensen av, og jeg har valgt å si at jeg skal ta de utfordringene som kommer, selv om jeg ikke helt vet hvor de fører meg.

Jeg er i startblokka. Litt mer hudløs, spent, nervøs og usikker. Men jeg er på plass.

Og jeg løper ikke alene. Det er det viktigste.

Hudløs, rådløs, nervøs... men ikke alene.

Er du klar?

My Superhero!!!

...så satt jeg der, oppslukt i sånne voksentanker og voksenproblemer og voksenutfordringer og voksentvil og voksenuro og voksengrubling, kaffien ble kald og jeg glemte visst helt at jeg hadde sluttet å bite negler...så satt jeg der og hørte ikke etter når ungene mine spurte etter melk og om de kunne ta epler, og jeg hørte ikke helt etter men svarte sånn mhm, jada, mhm-svar, sånne svar ungene hater og jeg ikke liker og jeg satt på en litt vond stol og hadde vonde skuldre og alt for mange tanker i hodet...

...da han dukket opp. Robin. Superhelten Robin. Til forveksling minnet han litt om min mellomste, og han sang en skjærende falsk versjon av tittelmelodien til Pirates of the Carribean, og vips, superkreftene virket:

Voksenbekymringene var som blåst bort, og jammen forsvant ikke de stive skuldrene også.

Ikke sånn helt verst, dette mammalivet!!!

Kjempestor og kjempeliten

Hun ligger i sengen min. Det lange håret ligger bustete utover puten, og hun puster den rolige, jevne pusten bare dyp søvn kan gi. Det er bevrende øyenlokk, hun drømmer, holder om bamsen og er langt borte i sin drømmesøvn. Hun er vidunderlig vakker og uendelig sårbar, hun ble nettopp født, hun var nettopp et lite nurk med skrukkete tær som brødrene ikke kunne la være å kysse, hun lærte nettopp å gå, nettopp å sykle, hun er en liten hånd i en stor hånd, hun er gråtekvalte hulk og illsinte utrop. Hun er bitteliten og kjempestor, har vært i livet mitt i et evig pust, og hun er framtid og håp, lengsel og glede. Drømmer og uro.

Hun er jenta mi, og i morgen, i morgen skal hun ha ransel på ryggen og nye skoleklær, hun skal stå i en skolegård sammen med mange andre og hun skal ropes opp, høyt, og hun skal finne sin plass mellom elever og voksne, andre jenter og gutter GUTTER, hun skal leke, lære, slåss og elske, og hun skal miste flere tenner og oppleve mange ting som ikke havner i barnehagepermen, og hun skal ha hemmeligheter og kjærester og usynlige venner og skrubbsår og blåmerker og knust hjerte og venninnebekymringer.

Hun er jenta mi. Lillejenta mi, som nå er skolejenta mi. Med ransel, pennal og en helt egen fremtid å fylle.

Akkurat nå ligger hun i sengen min, og er liten. Liten og vidunderlig og absolutt helt fantastisk min.

A healthy diet for a healthy life



Like sikkert som julekvelden kommer på kjerringa og alt det der, begynner jeg hver august (og hver januar, mandag, den første i hver måned osv) med Skikkelig Sunne Hensikter. Trimme mer. Spise mindre. Drikke mindre kaffe. Stort sett er det de hensiktene som går igjen, krydret med vaske badet oftere, eller brette klær oftere, eller...

I år er intet unntak. Planen var god. KJEMPEGOD. Helt til mitt indre jeg, eller Freia, som jeg ofte kaller det/meg, ødela alt. Igjen. For plutselig var det liksom ikke måte på hvor godt det var med:

 Kjærlighetsdrops, for eksempel. Som jeg egentlig synes er noe kliss, og som var en del av en romantisk drøm jeg hadde på ungdomsskolen, men som SUKK aldri ble noe av...

Is, type sjokolade. Med sjokoladebiter. Og helst sjokoladesaus. Og kanskje også en liten non-stop-bit eller melkesjokoladebit eller whatever! ved siden av kaffien og alt det andre.

Eller vi oppsøker sånne ting som turister slettes ikke biter på i det hele tatt, som M&M's shop i London. Sammen med 6000 andre like ivrige sjokoladeelskere. Og vi må jo kjøpe litt når vi først er der, for kidsa... (at 1/3 av ovennevnte ikke tåler sjokolade gjør jo at jeg MÅ bidra! I spisinga!)



Spise lunsj ute, gjerne store porsjoner og gode porsjoner. Og siden jeg er temmelig gnien økonomisk anlagt, er det viktig å spise opp alt. Også det ungene ikke orker.



Hvit kaffemocca. Med trehundretusenmillioner kalorier. Og stooor kopp. Selvsagt. Hvor ofte er jeg på Starbucks, lizzm?



Tax-free snop. Det praktiske "ta med på basar eller andre ti stille-forsamlinger" -snopet. Whops. Borte vekk!



De gørreste bitene i twistposen (ikke representativt bilde... her er jo mye godt!)

Så altså. August. Helsekost. SunneLiv.

My ass.

(som altså ikke akkurat er mindre hjertelig tilstede enn i juni. Rumpestumpen, altså)