For en stund siden sukket jeg litt høyt i en digitalsosial arena, og det sukket ble, til min overraskelse, fanget opp av en jeg ikke kjenner, som representerer en organisasjon jeg ikke kjenner, og som har en
jobb jeg ikke kjenner og nettverk jeg ikke kjenner. Jeg sukket litt høyt over terskler og bedehus, over synlighet og usynlighet, og savnet av tilhørighet. Over tradisjoner jeg ikke forsto, og min følelse av å aldri få det helt til. Sukk, altså. Digitalt bedehussukk.
Han tok altså kontakt, og etter en liten utveksling av meninger og tanker og bakgrunn for sukket, utfordret han meg til å skrive litt mer utfyllende, og sende avgårde. Nå er det jo sånn at jeg er en kvinne av mange ord og med mange meninger og mange tanker og som liker veldig VELDIG slike utfordringer, så jeg hev meg rundt og tastet i vei. Det viste seg at han var en mann med tempo, så samme kveld kom teksten ut. Som anonym tekst. På en nettside. Litt snodig, siden jeg ikke hadde tenkt å være anonym, hadde ikke tenkt muligheten en gang, men litt greit også, for da slapp jeg at mennesker forholdt seg til meg, og jeg slapp at mennesker forholdt seg til min intense sårbarhet. Litt ugreit, fordi jeg ikke er så veldig flink til ikke å røpe. Aber doch.
Det viste seg at folk kjente seg igjen. Det viste seg at folk synes jeg hadde satt fokus på noe viktig og gjenkjennelig. Noen takket meg, og en til og med sendte en melding til en (ikke så veldig) anonym dame han aldri hadde møtt, for å takke. Det gjør godt, og det gjør vondt.
Det gjorde godt å få si det/skrive det. Det gjorde godt å oppleve at andre forsto, ja mer enn forsto, de kjente seg igjen! Det gjorde vondt at noen av dem jeg setter aller høyest ble litt såret, men etter samtaler gjorde det ekstra godt at vi var enige. Etterpå. Det gjorde godt å få en slags aksept for følelsen av utilstrekkelighet.
Det gjorde godt at noen brydde seg om digitalsukket mitt, og det gjorde godt at jeg satte ord på en personlig verkebyll. Det gjorde vondt at jeg følte jeg ikke ble helt ferdig, og at jeg så gjerne skulle sagt mer, vært med mer, endret mer og gjort noe mer. Godt at jeg vil mer, vondt at jeg ikke vet helt hvordan.
Det gjør også vondt at jeg må være tålmodig, og godt at det ikke er jeg alene som har ansvaret. Vondt at jeg ikke roper høyt nok til de det gjelder. Godt at noen jeg respekterer høyt har lest det. Godt at noen av dem som leste det og som jeg var redd skulle bli litt skuffet, tok seg tid til å virkelig LESE og til å ville snakke med meg.
Anonyme brev, altså. Siden jeg er så supergod på slike ting, ligger linken til brevet
her. I samme slengen som du leser det, kan du godt sjekke
denne bloggen, som tilhører Kjetil Fyllingen, pusheren av anonyme brev. Og en mann jeg ikke kjenner, men respekterer høyt for det om.
Og du, vet du hva? Vi er jammen meg gode nok.
Og du, vet du hva? Skulle du trenge noe utfyllende, eller noe om noe helt annet, eller sukke sammen med meg, eller.... Jeg er klar med alle orda mine, og ønsker absolutt velkommen dine!
Og vet du hva? I dag har jeg blitt intervjuet. På radio. Skikkelig kristenradio. Om emnet... Ikke med sånn forvridd anonym forbryterstemme (selv om det hadde vært stas!), men med meg selv. Mine tanker, min søken, min lengsel og mitt håp. Og mine millioner med ord.
Jepp.
 |
| Mirofon, juleduk og tusen sommerfugler i magen |
