Liten dame med hund

Jeg så deg nok. Eller meg da, jeg så meg nok, og ikke tro at jeg ikke greide å tenke ut Sannheten, jeg er en rev på mysterier og spenning og selv om jeg ikke er en rev på konspirasjonsteorier eller fysikk: Dette løste jeg. Tidsreiser finnes. Jepp. I framtida har noen, en eller annen, sannsynligvis en av de elevene på skolen gymlæreren var bekymret for, en av de som brukte, i voksenøyne, uanstendig mye tid foran dataskjermen (eller en eller annen form for skjerm med et navn som begynner på i....) og som vi bekymret oss absolutt unødig for, ei eller en som nå velter seg i luksus og kjendisrelaterte utfordringer, en som ler kjempehøyt og sist.

-Hjelp, en halvmeter hundedame kommer og tar oss!!(filmweb.no)

Tidsreiser er sannsynligvis framtidas Sydenferie, reisen man først klapper entusiastisk over, så drikker seg sanseløst beruset og lager et grisefesttema rundt, før den blir all inclusive og et must for slitne småbarnsforeldre. Eller muligens er den framtidas interrail, dannelsesreisen man må gjennom før man skjønner hva det betyr å holde budsjetter og leve forsiktig, og hvor viktig tannbørtsen og rene sokker faktisk er. Ikke vet jeg.

Men jeg vet hva jeg så. Jeg så meg.

Jeg hadde sunket sammen enda noen centimeter, og hadde omsider sluttet med høyhælte sko, så jeg var knappe halvannen meter der jeg gikk. Jeg hadde brun jakke og jammen en snasen liten hatt på håret, som var et grått villniss, åpenbart oppgitt av kam og bøste for lengst. Jeg hadde en ellevill og lettere overvektig liten dachshund i bånd, og jeg spiste japp med høylytt nytelse. Tennene var forøvrig overraskende hvite, og det var det som egentlig overbeviste meg helt, for mine egne tenner kommer nok ikke til å være i 40 år til. jeg møtte blikket mitt ett sekund, og tidsreisende-meg ble helt skrekkslagen og forvirret, jeg vippet meg selv skikkelig av pinnen, og tenkte jeg skulle hilse på meg, før jeg husket all filmerfaringen jeg har om tidsreiser (Tilbake Til Framtiden... klinte litt på bakerste benk under den, ja!), det er jo LIVSFARLIG, tenk om jeg tuklet med.... den brune jakken, eller.. eller minnet meg selv på viktigheten av jevn bruk av balsam... eller... Hvem vet hva som kunne skjedd, liksom, men jeg så raskt bort og rettet framtida eller verden eller... Hvem vet??

Hvordan jeg vet at det var meg jeg møtte? Ha, slikt vet man bare. men det som virkelig overbeviste meg, var ganglaget, blikket og hunden. Aller mest hunden. Kom da, Knut, sa jeg, og det overbeviste meg enda mer. Min plan om en pensjonistruslehund med navn Bjørg har åpenbart blitt forpurret, men på den gode måten. Knut Nærum har fått en hund oppkalt eller seg, og "Knut" var tykk og god og rund og rufsete, nøyaktig slik en dachshund i mine øyne skal være. Så jepp. Jeg så meg. Kan umulig være feil. Meg, med Knut i bånd. Jepp.

Litt fordi ingen vet, eller kanskje noen vet, men jeg vet iallfall ikke, litt fordi jeg er utrolig nysgjerrig og veldig mye fordi jeg har lyst til å bli rik i en fei og sitte hjemme og skrive hele dagen stor interesse for fagfeltet, vil jeg likevel gjøre et eksperiment: Er du en tidsreisende og leser dette, legg igjen en kommentar. Anonym eller ei, kommenter, gi meg en hilsen Fra Fremtiden, et Gløtt Inn I Det Ukjente.

Er det framtidsmeg som leser.... Legg igjen en forklaring på jakka, hatten og håret. Og hunden!!!

Jeg så meg nok. Nå gleder jeg meg til enhver kommentar!!!!!! Fra framtida eller ikke!!!