Gi meg de brennende hjerter!

Neida. Dette har hverken noe med Gerd Liv Valla eller Edvard Hoem å gjøre, det har igrunnen heller ikke noe å gjøre med kommunisme eller dikttolkning eller Rudolf Nilsen. Nei, det handler om de brennende, de levende, de engasjerte! De med dunkende hjerter og ivrige hender, de som går den ekstra mila og tar den ekstra børa. De som møter opp med kaffe og kaker og ukuelig stå-på-vilje, de som tenker at dette, nettopp DETTE er viktig, de engasjerte, levende og ivrige. Gi meg dem!

Jeg var 17 år. Halvt oppreist, halvt sittende. Framoverbøyd over pulten, høyrøstet og med bankende hjerte og adrenalin pumpende rundt. Resten av klasserommet var tomt, bortsett fra samfunnsfagslæreren min som sto bøyd mot meg, over en annen pult, mørkerød i ansiktet og med hissige flekker på halsen. Han var engasjert, høyrøstet engasjert, i en debatt om fordelingen av verdens goder, og jeg var en glødende engasjert motpart. Vi ble ikke enige, timen var slutt og han hadde annet å gjøre og annet å føre, det samme hadde vel jeg, men i det øyeblikket vi gikk ut av klasserommet og jeg planla en demonstrativt sukkende gange, rakte han ut hånda, takket for en engasjert time og, ikke minst sa han: "Dette gjer meg truå på framtiå!" Jeg svevde avgårde i min adrenalinlykkeboble, jeg skulle redde verden og glødet av entusiasme.

Noen år senere truet jeg med sivil ulydighet mot politiet i min iver etter å beskytte elever, jeg ropte høyt og engasjert, bestemte meg for å leve et liv til forandring og i iverens tjeneste, jeg skulle gå, gå langt og høyt og vidt for Den Gode Sak. Noen hadde troen på meg. På framtiden. På meg.

SUKK

Sånn litt entusiastisk og ivrig grestikulerende. Og brun!!! Yeah!

Jeg har nok skuffet og det til de grader, både han og kanskje noen andre, og ikke minst meg selv, som faktisk oppriktig trodde jeg kunne forandre verden. Hva skjedde med mitt brennende hjerte? Hva skjedde med mitt halvt oppreiste og ivrig gestikulerende meg? Når ble jeg Lunkne-Liv? Når ble jeg litt-overbærende-og-hoderistende-Liv?

Niks. Jeg vil ikke være det. Jeg vil være hun som brenner, hun som ivrer og gestikulerer og som gråter over verdens urett og gir så det svir og som er klar til å gå og til å ivre og til å reise seg halvveis opp over en pult og engasjere seg såpass at folk får røde flekker på halsen og får truå på framtidå... Litt.

Men her sitter jeg da. Og drikker kaffe som ikke er fairtrade en gang, men som var på tilbud og som er veldig god. Og jeg skrur av nyheter og hvisker i gangene og blir provosert over mangelen på ost på butikken.

Ost.

Jeg gremmes.

Gi meg et brennende hjerte!! Nå!!

Fortell meg gjerne... hva tenner ditt hjerte??