Just do it!!!

Fra Kristin! Magisk!!!

Jeg har dager og år og vintere, uendelig med minutter og tid, uendelig med ting jeg skal rekke. Og en dag skal jeg. Jeg skal. Virkelig. Jeg skal bare så veldig mye først. Jeg skal bli litt flinkere. Tynnere. Penere. Jeg skal vente litt, det går kanskje over av seg selv? Jeg skal ringe om en stund, i morgen eller i overimorgen, det passer liksom ikke nå, det passer om en stund. Jeg skal besøke ham, men ikke nå, ikke i dag, i dag er det travelt og mye annet men snart og om en stund. Jeg tør ikke, jeg våger ikke, ordene vokser i munnen på meg, boken jeg drømmer om å skrive, sangen jeg drømmer om å synge, ordene jeg ønsker å si, klemmen jeg skulle ha klemt. Meldingene jeg skulle skrevet. Ordene som skal sies, klemmes, deles.

Hva om jeg ikke hadde den tiden? Hva om jeg visste at tiden var kort? Hva om jeg tok inn over meg den reelle faren trafikk, sykdommer, uhell, uforsiktighet og ondskap utgjør, hva da? Hva med ordene når de ikke kan sies? Skrives? Klemmes? Hva med venner jeg aldri får le med, vinglasset vi aldri deler, godheten og varmen jeg skjuler av pur redsel for hva du vil si, du som gjerne blir glad. Hva med boken jeg ønsker å skrive, drømmene jeg drømmer, fortellingene jeg vil dele med ungene... hva med dem? De venter ikke til jeg er tynn nok, pen nok, flink nok og sprudlende nok. Tiden vil være forbi, kanskje til og med før jeg aner det!

Jeg har henvist til denne før, skrevet egen blogg om det, faktisk, som du kan lese her. Men ingenting slår tankene til den eneste jeg har vært forelsket i mens han var ikledd piasavakoster, nemlig Gunnar, og hans fabelaktige bloggpost du kan lese her.
What would you do if you were not afraid?

Vi har ikke all tiden i verden!!!

Det siste halvåret har lært meg dette mer enn noe annet, at det er ikke sikkert jeg har den tiden jeg tror skal komme, den tiden da jeg helt sikkert skal rekke og... eller den tiden da jeg kan si akkurat de rette ordene til... Det er ikke sikkert at jeg skal vente med å gjenoppta gamle vennskap til jeg er tynn nok, eller til jeg har tatt en til eksamen, eller til jeg føler meg uthvilt eller sprek nok, eller, eller, eller... Det er ikke sikkert at jeg har en evighet med ungene, mannen min, familien min. Det er ikke en gang sikkert jeg har morgendagen, og her sitter jeg... uten å gjøre det!

For en stund siden fikk jeg en pakke i posten. Den kom fra en gammel venninne, en av de jeg så gjerne skulle delt tid og latter og tanker med, men som bor der når jeg bor her og som... vel... hun hadde tenkt på meg, og ville glede meg, derav ørten små innepakkete gaver, hver og en med en koselig hilsen, kommentar, bibelvers eller lignende. Resultatet er at jeg griner litt av glede hver dag når jeg pakker opp, jeg gledes så innmari og hun har rett og slett tatt sjansen, hun gjorde det, hun ventet ikke. She did it!!! Jeg gledes hver eneste dag. Og det er mange der ute som er rause, gode, som bruker tida, lever og er. Min beste venninne er hun med klemmene, de fantastiske klemmene og tiden, alltid tid. Jeg vil også leve slik, jeg vil også klemme, elske, glede...

(og jeg vil skrive den boka og synge den sangen. Og klemme nettopp deg!! Jepp!!!!)