Puste med magen, juble med sjela

(Først: Tusen takk for kjekke tilbakemeldinger på at jeg skriblerierer litt igjen! Jeg blir så glad!)

I dag har jeg løpt. Tro det eller ei, jeg har løpt i smellvakre Melsheia. Jeg har løpt så langt bena og pusten bar, og det var kanskje ikke så langt og det var kanskje ikke så fort og det var kanskje ikke så elegant eller effektivt eller hva det nå burde vært. Men jeg har løpt, akkompagnert av høylydt fuglekvitter, susing av mild bris i tretoppene og tørr grus under joggeskoa. 

I dag har jeg sittet. Kanskje ikke så vanskelig å tro, men jeg har sittet i sofaen og drukket morgenkaffe og ved Bråsteinvannet og bare nytt utsikten og i hagen med nok en kaffekopp og nettavisene, og jeg kommer til å sitte masse resten av dagen, akkompagnert av fuglekvitter, masete katt, naboens gressklipper og naboens barn. Jeg kjenner ikke naboen så godt, men dette er slike dager hvor vi hilser. Smiler. Nikker. Prater. 

I dag har jeg tenkt. Grublet. Endevendt. Problematisert. Forenklet. Tro det eller ei, jeg greier å gruble mens jeg sitter, går, løper, drikker kaffe, leser aviser, prater med andre, forbereder neste ukes jobb, rydder inn i oppvaskmaskinen. Det er mange å tenke på disse dagene. Noen å savne. Noe å glede seg over. Noe å være takknemligfor. Noe å kjenne at fortsatt gjør vondt. Noe som verker og noe som heles. Det er ikke hver dag grublingen tar slutt, men i dag, akkurat nå, sitter jeg her og lytter på maisommerens nabolyder, drikker kaffe, er sliten i leggene og har fått pusten igjen, katten har fått litt kos, jeg skal snart til frisøren og jeg har fått meldinger fra mennesker som minner meg på at jeg ikke er usynlig. 

Akkurat nå sitter jeg her, puster med magen og jubler med sjelen. 

Smellvakre Melsheia!

So, you think you can dance?

 Det skulle være hennes år. Hennes gylne muligheter, hennes bankende hjerte og strålende smil. Hun skulle le høyt, ofte, hun skulle legge hodet bakover og le, ikke bry seg om at tennene viste eller at latteren var høy, det skulle være hennes år og hennes latter. Hun skulle ikke være redd for å smile, eller for å bli rørt over små barn eller uventa godhet, hun skulle vise kollegaene hvem hun egentlig var, at hun egentlig smilte og lo, at hun egentlig danset i livet. De røde skoene, danseskoene, skulle være gode å ha på, selv om de så både krevende og sensuelle ut, men hun skulle gå naturlig og uten gnagsår, ha full kontroll over høye hæler og glatte såler. Det skulle være hennes år, nå når døren til de andre årene hadde blitt lukket, når han hadde boltet igjen dørene med henne på utsiden og han på innsiden av det gamle livet, når hun nå satt alene i de blå stolene på kjøkkenet og drakk kaffe, hun skulle kjøpe blomster til seg selv, store buketter med tulipaner, friske blomster i muntre farger. Hun skulle feire seg selv og denne nyvunne friheten, hun skulle kunne kjenne vemod, legge hodet på skakke og minnes de gode dagene, og hun skulle glemme det mørket som hadde bygd seg opp, nei, ikke glemme, hun skulle jobbe seg gjennom det, sammen med en spennende coach eller kanskje en terapeut, hun skulle gå ut på andre sida og si at nå var det over, nå var det hennes år, og hun skulle ha på lange, vide, blomstrete kjoler og danse sanseløst gjennom fløyelsmyke netter og solrike dager, hun skulle drikke vin på en onsdag uten å våkne med hodepine, og hun skulle flørte med han på butikken og hun med den fine hunden som går tur der også hun går tur. Hun skulle forresten ikke gå tur mer, hun skulle endelig investere i de gode joggeskoa og begynne å løpe, det er ikke for sent, hun kan ennå rekke å komme i god form igjen, og all dansingen og løpingen og leingen ville gjøre henne litt yngre, litt fastere og litt sterkere. Flyttingen skulle være en ny mulighet, og selv om det var de samme blå kjøkkenstolene, var det nye vegger, nye naboer, færre meninger og færre som visste, hun skulle vise naboene og dette nye livet at hun våget å være, våget å danse, våget å le, og hun skulle høre musikk inni seg, det var dette året hun skulle la rytmene fylle henne, hun skulle strekke ut armene og la seg omfavne av lyd, hun skulle ikke høre noen si at hun var tåpelig, at hun gjorde feil, at hun ikke hørte til. 

Dette skulle være hennes år. Hennes muligheter. Hennes hjerte. 

Kjolen ligger fortsatt i posen. Skoene støver ned, og flytteeskene blir aldri pakket ut. Kollegaene vet knapt at hun jobber der, selv om hun er på jobb hver dag, selv om hun snakker med de andre blir hun fort glemt. 

Hun går til psykolog, men våger ikke si de egentlige orda, ikke si det som hun må si, bør si, skulle si, hun sier andre ting, men ikke om det, aldri om det, psykologen er frustrert på sin rolige måte, leter etter de forløsende orda, det som setter prosessen i gang, men hun tenker at hvis hun sier det høyt, er hun redd ordene blir for sanne, at de vil knuse henne, slik de sakte maler henne i stykker nå. Ting blir stående stille. Ingen dansetrinn blir tatt. 

Det skulle være hennes år. Hennes muligheter og hennes dans. 

(Denne er til, og om, et menneske som ikke forstår hvor heldig jeg er som har vedkommende i livet mitt. Selvsagt anonymisert, og gjennomlest på forhånd)

Til deg med alle svara

Dette er løftet vårt

fra bror til bror:

vi vil bli gode mot

menskenes jord.

Vi vil ta vare på

skjønnheten, varmen -

som om vi bar et barn

varsomt på armen!

Til deg med alle svarene. Med de store orda, to rette streker under alt du sier. Du som alltid finner svar, og som alltid kan forklare, du som alltid vet hva det egentlig betyr, du som alltid vet hva vi egentlig mener. Til du som snakker med caps lock på alle ord, du som bruker kommentarfeltet flittig, du som vet hva du mener, du som vet hva du vil, du som er overbevist om at du vet hva du snakker om, uansett. Du som roper i debatter, du som flirer av andres forsøk, du som avslutter setningene for andre. Til deg med kronisk utestemme, du som trør flatt, du som aldri ser deg tilbake. Til deg som alltid har opplevd noe verre, men som aldri har latt deg knekke, til deg som mener tårer er svakhet, at psykisk sykdom er mangelen på evnen til å ta seg sammen. Til deg som mener arbeidsledighet er latskap, og at du vet det meste om hvordan det er å være ung, for du har jo vært ung selv. Til deg som aldri har vært redd, syk eller alene. Du som aldri har måttet flykte, til du som kan gi juling til de som angriper deg, du som aldri lytter etter fottrinn eller frykter skyggene. Til du som tror riktig. Stemmer riktig. Tilhører den riktige kretsen. Har den riktige jobben, utdannelsen, familien. Til du som ikke tar feil. 

Av og til er jeg deg. Av og til er det jeg som påberoper meg svarene. Av og til er jeg hard og kantete, og snakker øredøvende. Av og til gjør jeg det fordi jeg faktisk tror jeg har svarene. Andre ganger- og kanskje som oftest- gjør jeg det fordi jeg er redd. Fordi jeg vil skjule hvor liten jeg er. Eller fordi jeg er såret. Jeg tror ikke jeg er alene om å rope høyt for å skjule egen usikkerhet, eller for å unngå å kjenne på egen skam. 

En av de modigste menneskene jeg kjenner inviterte som voksen sin mor inn i livet igjen. Steile fronter, alvorlig svik, vonde anklager og mors valg om å ikke se det ufattelige som måtte bli sett, ensomt valg og en ung kvinne som la flere land bak seg for å komme unna barndommens smerte. Hun ropte høyt. Hun nektet. Hun gjemte sin egen redsel, ensomhet og litenhet i alle de store orda, tråkket andre ned mens hun kapslet inn det unevnelige. Men som voksen snakket hun med kjærlighetsfylt innestemme om verdien i å være god. Om å strekke ut hånden sin. Ikke naivt. Ikke selvutslettende. Men å velge. Og å velge bort. Mor og datter rakk å skape noen nye bånd, men aldri å snakke gjennom det som smertet. I minnetalen i begravelsen sa datteren at hun lærte seg å se at mor valgte feil da hun sviktet datteren som barn, men at hun selv valgte riktig da hun valgte å ta opp igjen relasjonen, selv hvor skjør den var.

Til deg. Og meg. Vi som av og til roper så høyt at vi ikke hører oss selv. Vi er små inni. Alle.

Edelt er mennesket,

jorden er rik!

Finnes her nød og sult,

skyldes det svik.

Knus det! I livets navn

skal urett falle.

Solskinn og brød og ånd

eies av alle.

(Nordahl Grieg: Kringsatt av fiender, vers 7 og 5)

Et hus er ikke et hjem før det har en katt

Underdanige kvinnemenneske-
klø meg!

 Da vi begynte prosessen med å flytte til fastlandet, visste vi ikke hva korona eller ventekarantene eller meter´n eller hvem Espen Nakstad var. Vi visste ikke hvor såre hendene skulle bli etter de mange daglige dosene spritvask, og vi visste ikke hvor mye Netflix og Freia skulle bety i livene våre. Ikke visste vi at vi ville få behov for å kjøpe både tursko og joggesko av bedre kvalitet enn vi pleier, og ikke visste vi hvor mange ganger vi skulle få en bomullspinne opp i nesa. Ikke visste vi hva kohort var, og ikke ante vi at vi skulle stå i kø utenfor Fretex en lørdag for å lete etter skatter til diverse redesignprosjekter, og ikke visste vi hvor veldig lenge det sulle gå før vi fikk klemme noen til avskjed eller til velkommen eller til så godt å se deg igjen, og ikke visste vi at vi bare skulle vinke til de nye naboene våre, eller at det å hilse på en fremmed mann rundt Stokkelandsvannet føles som det viktigste man kan gjøre. Ikke visste vi at vi forlot mennesker på Kvitsøy uten klemmer, eller ble kjent med mennesker uten å ta dem i hånda. Ikke visste vi at munnbind sulle bli en del av hverdagen, og at det å få til en samtale med mennesker innebærer planlegging (og en potensiell følelse av å være til bry). 

Som jeg savner folk. Som jeg savner kafé. Som jeg savner å ta folk i hånda og hilse, eller å klemme folk sånn helt på ordentlig. Jeg tror pus savner det også. Kanskje ikke kafé, men folk, og muligens noen undersåtter i katteverdenen. 

For en liten stund siden sukket jeg litt over mangelen på nabodrøs, vi har hyggelige naboer, og vi småsnakker jo litt om været da, men det er snodig å ikke håndhilse eller å hilse sånn ordentlig, eller invitere til kaffe i hagestua. Så tok pus affære. Det begynte med at han besøkte leieboerens datter. De kom visst godt utav det med hverandre. Det fortsatte med at han besøkte taket til nabohuset på jakt etter en fristende fugl, men da naboens vesle sønn åpnet døra, fant pus ut at han kunne ta en liten visitt inn til dem. Sånn fikk vi vite at pus har blitt en del av deres liv; er han på plass og tar i mot dem når de kommer hjem, eller ligger han i vinduet og ser på dem? Mjau-mjau lyder likt på de fleste språk! Like før jul hilste forøvrig pus såpass heftig på en katt i nabolaget at jeg måtte rykke ut for å redde ham- resultatet ble et uelegant fall i utetrappa, bivånet av mennesker jeg knapt hadde vinket til (samt en vond skulder, mørbanket rygg og en katt som endte opp hos dyrlegen). Det er ikke så enkelt å gå fra gatas skrekk til en innflytterpingle av en katt, og foreløpig har rottene, fuglene, sommerfuglene og musene han ga oss i gave på Kvitsøy kun blitt erstattet med mye kos, mye mjauing og kloring på møblene- hvis vi da ser bort fra de første ukene i nytt hus, hvor han straffet meg for denne flyttegreia med å tisse i min seng. Tre ganger. 

Jeg stortrives i nytt hus. Stortrives med butikkutvalg og turmuligheter, med flere mennesker rundt meg og generelt muligheter litt større samfunn gir. Trives litt mindre med lockdown og alle de avtalene det ikke har blitt noe av ennå. Trives svært dårlig med å måtte avlyse, er lei streaming og er fortsatt en dårlig digital møtedeltaker. Savner samtaler. Savner å besøke folk, fnise over en kaffekopp eller et glass vin, delta på en gudstjeneste uten å opplyse navn og telefonnummer og ikke minst savner jeg å legge planer jeg kan anta det blir noe av. Det er øyfolk jeg så gjerne skulle klemt på og pratet lenge med, og det er folk her i byen jeg ikke kan vente med å møte, jeg har tidligere kollegaer og venner jeg savner, og jeg har både gamle og nye bekjente jeg gjerne skulle brukt tid med. 

Og jeg har en katt. Han mjauer "mamma" når han vil ha noe, klager høylydt når han ikke vil noe, og synes luktene her på Ganddal er snodige. Og han hilser på naboungene.

Fugl!!

Katten trives litt bedre. Han har dratt hjem en knokkel av noe slag,  er stadig på jakt etter fugler og snerrer ublidt mot naboens hund. Men tar gjerne en visitt inn til naboen. 

Oppdatering: I skrivende stund kom husets datter inn og opplyste om at katten kom inn med.... MUS!!!!!!!

Katt i oransje

Just another manic Monday

(The Bangles, en gang i forrige årtusen...)

Ikke sol hver dag, nei

Det nærmer seg slutten på påskeferien. Påskeeggene er tømt, de gule tulipanene forlengst avblomstret, pus har lekt med all påskepynt opptil flere ganger, og jeg har hulket til avslutningen av påskekrimmen på Nrk, Nedgravde hemmeligheter. Jeg har drukket unevnelige mengder kaffe, spilt brettspill med unger, tatt fram strikketøyet for et par omganger, gått turer, spist svartbrente pølser og småsvidde marshmallows, jeg har fregner på nesen og lest tre bøker. Jeg har skrevet i hytteboka, møtt familie, møtt ungenes kjærester, tatt koronatest, snakket med mennesker, snappet tåpelige og klissete nasjonalromantiske solnedganger, sett tåpelige filmer med mannemann-helter og hylende permanentkvinner, hørt de fantastiske tekstene til Kaizers Orchestra om og om og om igjen, øvelseskjørt med junior, lagd mengder med middag, tørket kilovis med smuler, drukket enda mer kaffe, lest kloke menneskers utfordrende og givende tanker, handlet enorme mengder påfyll til påskeegg, vasket klær, mast på unger som ikke vil stå opp, mast på unger som ikke vil legge seg, sunget påskesanger jeg kan og påskesanger jeg absolutt ikke er så stødig på sammen med mennesker som synger som engler, jeg har mimret om fortid, vært på de stedene jeg er tryggest på i verden, gått turer på steder jeg ikke har vært på før, og snakket med mennesker jeg beundrer dypt. 

I dag er det mandag. I morgen er det også en mandag, og siden jeg er lærer, er det jammen en mandag på onsdag også, siden tirsdagsmandagen i morgen er planleggingsdag. Jeg er ikke så veldig god på mandager. Men mandager kan være fine. De kan være muligheter. Nye sjanser. Valg. Det kan være da du tar sjansen på å bryte ut, da du tar sjansen på å bli, da du tar sjansen på å stole på noen andre, eller da du tar sjansen på å kun stole på deg selv. Jeg er ikke spesielt god på mandager. Jeg er ikke så flink til å ta alle muligheter heller, jeg lar sjanser fare forbi fordi jeg er redd, fordi jeg er treig i oppfattelsen, fordi jeg tenker jeg ikke kan eller ikke er god nok. 

Påskeferien er nesten over. Der ligger mangfoldige mandager foran meg. Noen gode. Noen gylne. Noen grå. Noen med nederlag. Noen med seire. Denne uka er full av mandager. Jeg er ikke spesielt god på mandager, men jeg vil ta imot mulighetene mandagene gir. 

  Og dersom du trenger det.... for skikkelig kjipe mandager, samme hvilken       dag i uka mandagen havner på, så hjelper det å ta fram sin indre tenåring, gripe hårbørsten og synge med på Manic Monday Teksten sitter garantert bedre enn du tror, og hvis ikke får du ta den mer eller mindre fritt etter hukommelsen... Smilgaranti. 

 

Alle skal få

Så, så fint!

Hestehov!!!!

Sluttet etterhvert å fylle på egg, alt havnet
i en diger skål...

Tur på gamle stier

Drømmen om sommervarme og akseptable
badetemperaturer lever

Marshmallows i store, klissete mengder

Lykkeeksplosjon i Sandvedparken

People with a limp

Noen ganger, når det blåser stiv kuling fra alle kanter, og det er storm i kastene på innsida, når tankene ikke fester seg men flyr avgårde, når uroen i magen gjør vondt og når søvnen tar farvel, noen ganger når livet kjennes ut som en seilas og man ikke aner hvor man skal, da er det nødvendig å bli sett. Noen ganger, når livet leker og man har full kontroll, når man med letthet gjennomfører de mest kompliserte dansetrinn her i livet, og med et smil innkasserer gode stilkarakterer, da gjør det godt å bli sett. Noen ganger, når man smiler utvendig og tilsynelatende ler høyt, mens skyggene fyller alt inni og tåkelegger følelsene, kan det at andre ser, være det eneste som hjelper. Noen ganger, når man føler seg ubrukelig og når man føler seg liten, eller når man føler seg stor og uovervinnelig, noen ganger trenger man å bli sett. Bekreftet. Utfordret, kanskje, men mest av alt regnet med. 

Første gang jeg ble utfordret og ble sett, var som 11-12 åring i barnekoret, hvor jeg fikk vikariere som en slags dirigent på noen opptredener. Et hode kortere enn de fleste andre i koret, men eldst- og sett. Jeg har fått ansvar, tatt ansvar. Bidratt, engasjert meg- og jeg har flere ganger opplevd å bli sett. Som voksen student ble jeg sett og utfordret, selv på de tøffeste dagene, de dagene pusten gikk i stå, av kloke medstudenter og forelesere. Jeg har blitt sett. Men ikke alltid. Andre ganger har jeg vært mer usynlig, jeg har ønsket å bli sett, ønsket det såpass at jeg har blitt til en støy, at jeg har blitt til andres uromoment, at jeg har blitt til et problem. Feil og mangler roper høyere enn verdi. Ganske ofte har jeg latt meg overse, gjemt meg i tryggheten som finnes i å være usynlig, en falsk trygghet, for jeg trenger å bli sett. Det er så lett å bli mer synlig som et problem enn det er å bli sett på som en mulighet. 

Å møte mennesker som vet hvor vondt det kan gjøre i livet, har vært en del av jobben min de siste åra. Samtaler med mennesker som virkelig vet hvor vondt det kan gjøre på innsida, og som gjentatte ganger opplever at erfaringene de har blitt påført av andre gjør at de blir sett på som et problem av andre mennesker, har lært meg utrolig mye. Alle trenger å bli sett, ikke som et problem, men som en mulighet! Jeg har lært utrolig mye, sett andres styrke, se hvordan den mest smertefulle erfaring kan anvendes til å vokse. Jeg har grått på jobb, grått med mennesker, grått av fortellinger og av ydmykhet- jeg har fått sett mennesker reise seg. Ta plass. La seg bli sett. Anerkjent. 

En av de klokeste jeg har møtt, skulle fortelle sin historie til mennesker i helsevesenet en gang. Jeg fikk lov til å være med som heiagjeng og støtte, og like før, mens mikrofonen ble festet, spurte vedkommende "hvorfor vil dere egentlig høre på meg? Jeg har jo ikke utdanning eller noe annet?" Svaret var: "men du har akkurat det vi trenger!" Trenger jeg si at foredraget gikk strålende? At de fleste av oss gråt oss gjennom hele greia, og at jeg boblet av stolthet over å være heiagjeng? 

Alle trenger vi å bli sett som en mulighet. Ikke et problem. Uansett hvem. Hvor. 

Tung tids tale

Det heiter ikke: eg - no lenger

Heretter heilter der: vi.

Eig du lykka så er ho ikkje lenger

berre di.

Alt det som bror din kan ta imot 

av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,

må du ta på deg.

Det er mange ikring deg som frys,

ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd stør herd

barm slår varmt imot barm. 

Det hjelper da litt, nokre få forfrosne

at du er varm!

(Halldis Moren Vesaas)

(Sist av alt: tittelen har jeg lånt. Jeg har lånt den av en ypperlig forfatter som heter Truls Åkerlund. I en av bøkene sine forteller han om at han spurte en amerikansk kirkeleder en gang om hvem han så etter da han ville finne ledere i en menighet. Svaret var "People with a limp")

“Ask yourself: 'Do I feel the need to laminate?' Then teaching is for you.”

(Gordon Korman)

De samme bøkene som for 

6 år siden..

 Siden jeg åpenbart er en sånn ytterst bevisst og karrierepreget person, som har en helt klar plan og som følger den slavisk for å oppnå akkurat det jeg yrkesmessig ønsker i livet (jada...), tok jeg i februar turen tilbake til lærerlivet igjen. Selv om jeg har undervist og omgått barn og unge mer eller mindre pedagogisk gjennom jobb og fritid alle disse seks åra borte fra kateteret, har det rent en god del vann i både hav og innsjøer siden sist. Digitalt har jeg gått fra å være midt på treet oppegående til å være hun som knapt kan noe, og det hjalp ikke nevneverdig på at den digitale tavla i klasserommet havarerte etter to uker på jobb... det ventes enda på deler, og jeg er tilbake til kritt, tavle og eksem. Takk og lov for at bøkene i liten grad er fornyet siden jeg underviste sist.

Å begynne som lærer midt under en pandemi er jo noe utfordrende, kohortene har blitt litt større og spritingen tatt til nye høyder, møter skjer digitalt og det er nok over halvparten av de andre ansatte på skolen som hverken vet hvem jeg er eller at vi er kollegaer. Lunsjen inntas stort sett sammen med elevene eller ved arbeidspulten, og jeg har redusert kaffeforbruket såpass kraftig at jeg nesten er helbredet for ettermiddagshodepinen. Jeg har lært at mine nærmeste kollegaer er verd å lene seg tungt på, og uteskole har fått et rosenrødt skjær over seg! Målet mitt før sommeren er å bli hun som ikke må spørre om alt, og å før eller siden være hun som bidrar med noe sånn helt på ordentlig.

Det er på mange måter fint å være lærer, elevene er finfine, foreldre og kollegaer er finfine, man rekker i liten grad å være oppdatert på nettavisene og det er ikke så veldig utfordrende å nå ønsket antall steg i løpet av en dag. Jeg lærer noe nytt hver eneste dag, enten det er om kommunalt intranett (MYE å lære) eller det er om elevers fritidsinteresser, eller det er smittevern eller digitale utfordringer. Det er mye jeg har glemt, og jeg har mange rom jeg ikke har vært i på skolen, og jeg blir så og si hver dag geleidet til nye steder som lager, møterom, kunst- og håndverkssalen, ekstra parkering, boklager, utstyrslager, blyant- og viskelærlager. Mye er fint. Mye er utfordrende. Mye skal bæres, og mye blir båret av de elevene vi hver dag møter. Lærerlivet er mangfoldig. Utfordrende. Krevende. Lærerikt. Det var en del ting jeg hadde glemt, og det er en hel del ting som kommer tilbake til meg nå. Som lyden av viskelær mot papir. Kritt mot tavle. Duften av gymgarderobe, og min mangel på evne til håndarbeid. 

Hvor veien går videre, sier du? Etter dette årsvikariatet? Neimen om jeg vet. Ser du skrift på vegg eller en brennende busk, er det mulig det er et tegn til meg. (Og ja. Jeg hadde også glemt litt hvor stressende det kan være med midlertidige ansettelser...)

Jeg hadde glemt at det å være 
lærer kan føles litt som om 
man går på slak line

Jeg hadde glemt hvor stas det er å 
spille fotball hver eneste gang 
anledningen byr seg

Jeg hadde glemt hvor stas det er med 
uteskole og hvor utrolig lenge lukten
av bål sitter igjen i klærne

Jeg hadde glemt hvor godt det kan 
smake med småsvidde pølser
som oversvømmes av ketchup

Jeg hadde glemt at det å ake i
en lang, lang rekke er så utrolig 
fint (og at det er viktig å ha gode og 
varme sko når det er utegym i akebakken)

Jeg hadde glemt at elever feirer læreres
bursdag med glede, og at kreativiteten
ikke har noen grenser: her feires jeg med isdans!

Jeg hadde glemt hvor utrolig
dårlig jeg er i kunst- og håndverk

Jeg hadde glemt (fortrengt) hva
som er inni erteposene i gymmen, og hvor
utrolig lettspredt det er!

Jeg hadde glemt at man som lærer møter
farer av bestialsk slag, og at man ikke
kan vise hvor redd man er for frittgående
og skumle svaner.