So, you think you can dance?

 Det skulle være hennes år. Hennes gylne muligheter, hennes bankende hjerte og strålende smil. Hun skulle le høyt, ofte, hun skulle legge hodet bakover og le, ikke bry seg om at tennene viste eller at latteren var høy, det skulle være hennes år og hennes latter. Hun skulle ikke være redd for å smile, eller for å bli rørt over små barn eller uventa godhet, hun skulle vise kollegaene hvem hun egentlig var, at hun egentlig smilte og lo, at hun egentlig danset i livet. De røde skoene, danseskoene, skulle være gode å ha på, selv om de så både krevende og sensuelle ut, men hun skulle gå naturlig og uten gnagsår, ha full kontroll over høye hæler og glatte såler. Det skulle være hennes år, nå når døren til de andre årene hadde blitt lukket, når han hadde boltet igjen dørene med henne på utsiden og han på innsiden av det gamle livet, når hun nå satt alene i de blå stolene på kjøkkenet og drakk kaffe, hun skulle kjøpe blomster til seg selv, store buketter med tulipaner, friske blomster i muntre farger. Hun skulle feire seg selv og denne nyvunne friheten, hun skulle kunne kjenne vemod, legge hodet på skakke og minnes de gode dagene, og hun skulle glemme det mørket som hadde bygd seg opp, nei, ikke glemme, hun skulle jobbe seg gjennom det, sammen med en spennende coach eller kanskje en terapeut, hun skulle gå ut på andre sida og si at nå var det over, nå var det hennes år, og hun skulle ha på lange, vide, blomstrete kjoler og danse sanseløst gjennom fløyelsmyke netter og solrike dager, hun skulle drikke vin på en onsdag uten å våkne med hodepine, og hun skulle flørte med han på butikken og hun med den fine hunden som går tur der også hun går tur. Hun skulle forresten ikke gå tur mer, hun skulle endelig investere i de gode joggeskoa og begynne å løpe, det er ikke for sent, hun kan ennå rekke å komme i god form igjen, og all dansingen og løpingen og leingen ville gjøre henne litt yngre, litt fastere og litt sterkere. Flyttingen skulle være en ny mulighet, og selv om det var de samme blå kjøkkenstolene, var det nye vegger, nye naboer, færre meninger og færre som visste, hun skulle vise naboene og dette nye livet at hun våget å være, våget å danse, våget å le, og hun skulle høre musikk inni seg, det var dette året hun skulle la rytmene fylle henne, hun skulle strekke ut armene og la seg omfavne av lyd, hun skulle ikke høre noen si at hun var tåpelig, at hun gjorde feil, at hun ikke hørte til. 

Dette skulle være hennes år. Hennes muligheter. Hennes hjerte. 

Kjolen ligger fortsatt i posen. Skoene støver ned, og flytteeskene blir aldri pakket ut. Kollegaene vet knapt at hun jobber der, selv om hun er på jobb hver dag, selv om hun snakker med de andre blir hun fort glemt. 

Hun går til psykolog, men våger ikke si de egentlige orda, ikke si det som hun må si, bør si, skulle si, hun sier andre ting, men ikke om det, aldri om det, psykologen er frustrert på sin rolige måte, leter etter de forløsende orda, det som setter prosessen i gang, men hun tenker at hvis hun sier det høyt, er hun redd ordene blir for sanne, at de vil knuse henne, slik de sakte maler henne i stykker nå. Ting blir stående stille. Ingen dansetrinn blir tatt. 

Det skulle være hennes år. Hennes muligheter og hennes dans. 

(Denne er til, og om, et menneske som ikke forstår hvor heldig jeg er som har vedkommende i livet mitt. Selvsagt anonymisert, og gjennomlest på forhånd)

Et hus er ikke et hjem før det har en katt

Underdanige kvinnemenneske-
klø meg!

 Da vi begynte prosessen med å flytte til fastlandet, visste vi ikke hva korona eller ventekarantene eller meter´n eller hvem Espen Nakstad var. Vi visste ikke hvor såre hendene skulle bli etter de mange daglige dosene spritvask, og vi visste ikke hvor mye Netflix og Freia skulle bety i livene våre. Ikke visste vi at vi ville få behov for å kjøpe både tursko og joggesko av bedre kvalitet enn vi pleier, og ikke visste vi hvor mange ganger vi skulle få en bomullspinne opp i nesa. Ikke visste vi hva kohort var, og ikke ante vi at vi skulle stå i kø utenfor Fretex en lørdag for å lete etter skatter til diverse redesignprosjekter, og ikke visste vi hvor veldig lenge det sulle gå før vi fikk klemme noen til avskjed eller til velkommen eller til så godt å se deg igjen, og ikke visste vi at vi bare skulle vinke til de nye naboene våre, eller at det å hilse på en fremmed mann rundt Stokkelandsvannet føles som det viktigste man kan gjøre. Ikke visste vi at vi forlot mennesker på Kvitsøy uten klemmer, eller ble kjent med mennesker uten å ta dem i hånda. Ikke visste vi at munnbind sulle bli en del av hverdagen, og at det å få til en samtale med mennesker innebærer planlegging (og en potensiell følelse av å være til bry). 

Som jeg savner folk. Som jeg savner kafé. Som jeg savner å ta folk i hånda og hilse, eller å klemme folk sånn helt på ordentlig. Jeg tror pus savner det også. Kanskje ikke kafé, men folk, og muligens noen undersåtter i katteverdenen. 

For en liten stund siden sukket jeg litt over mangelen på nabodrøs, vi har hyggelige naboer, og vi småsnakker jo litt om været da, men det er snodig å ikke håndhilse eller å hilse sånn ordentlig, eller invitere til kaffe i hagestua. Så tok pus affære. Det begynte med at han besøkte leieboerens datter. De kom visst godt utav det med hverandre. Det fortsatte med at han besøkte taket til nabohuset på jakt etter en fristende fugl, men da naboens vesle sønn åpnet døra, fant pus ut at han kunne ta en liten visitt inn til dem. Sånn fikk vi vite at pus har blitt en del av deres liv; er han på plass og tar i mot dem når de kommer hjem, eller ligger han i vinduet og ser på dem? Mjau-mjau lyder likt på de fleste språk! Like før jul hilste forøvrig pus såpass heftig på en katt i nabolaget at jeg måtte rykke ut for å redde ham- resultatet ble et uelegant fall i utetrappa, bivånet av mennesker jeg knapt hadde vinket til (samt en vond skulder, mørbanket rygg og en katt som endte opp hos dyrlegen). Det er ikke så enkelt å gå fra gatas skrekk til en innflytterpingle av en katt, og foreløpig har rottene, fuglene, sommerfuglene og musene han ga oss i gave på Kvitsøy kun blitt erstattet med mye kos, mye mjauing og kloring på møblene- hvis vi da ser bort fra de første ukene i nytt hus, hvor han straffet meg for denne flyttegreia med å tisse i min seng. Tre ganger. 

Jeg stortrives i nytt hus. Stortrives med butikkutvalg og turmuligheter, med flere mennesker rundt meg og generelt muligheter litt større samfunn gir. Trives litt mindre med lockdown og alle de avtalene det ikke har blitt noe av ennå. Trives svært dårlig med å måtte avlyse, er lei streaming og er fortsatt en dårlig digital møtedeltaker. Savner samtaler. Savner å besøke folk, fnise over en kaffekopp eller et glass vin, delta på en gudstjeneste uten å opplyse navn og telefonnummer og ikke minst savner jeg å legge planer jeg kan anta det blir noe av. Det er øyfolk jeg så gjerne skulle klemt på og pratet lenge med, og det er folk her i byen jeg ikke kan vente med å møte, jeg har tidligere kollegaer og venner jeg savner, og jeg har både gamle og nye bekjente jeg gjerne skulle brukt tid med. 

Og jeg har en katt. Han mjauer "mamma" når han vil ha noe, klager høylydt når han ikke vil noe, og synes luktene her på Ganddal er snodige. Og han hilser på naboungene.

Fugl!!

Katten trives litt bedre. Han har dratt hjem en knokkel av noe slag,  er stadig på jakt etter fugler og snerrer ublidt mot naboens hund. Men tar gjerne en visitt inn til naboen. 

Oppdatering: I skrivende stund kom husets datter inn og opplyste om at katten kom inn med.... MUS!!!!!!!

Katt i oransje

Kan et hjem for oss bli et hjem for deg?

Kygo. Katten. 

I skrivende stund, som er søndag etter kirketid og vel så det, sitter jeg lunt og godt i solstua og hører vinden suse, bølgene slå og mennesker tusle småpratende forbi. Hekken rundt eiendommen er mørkegrønn og gjør at jeg sitter her ganske så usjenert, og kombinasjonen husvegger, utbygg og selsamme hekk gjør at det er en temmelig varm affære å sitte her ute. Katten Kygo mener det samme, og ligger rullet sammen i skyggen, kun avbrutt av en og annen flue som simpelthen bare må jaktes på. Måkene jubler for at det har lagt til en båt i båthavna, og i kveld skal jeg tusle de få metrene bort og hente krabbene barna mine fanget forleden.

Båthavna, båtplassen og sjøhuset

Båthavna fortjener noen ord for seg selv. Idylliske sjøhus på rekke og rad, kaien har blitt et yndet sted for å møtes på fine dager; for en kaffekopp, fiskeskrøner eller rett og slett bading. Sjøhuset vårt fungerer som mye forskjellig, og ungene har utallige minner fra utallige timer og uendelig mye kjeksspising der nede.  Vi har også fanget diverse fisker og sandkrabber som har fått navn som "Maud Angelica" og "Mette Marit",  som alle havnet i sjøen igjen. Vi har to små båter på båtplassen vår, og de tøffeste legger ut i kajakk fra utriggerne. Jeg er ikke så tøff, og tar kajakkturen fra Sandrennå, som er en liten strand like nedenfor. Padlingen foregår mellom holmer og skjær, og selv om jeg padler for stillhet og rekreasjon, er det andre som padler for treningens skyld. Det er holmer og skjær nok til oss alle. 365 holmer og skjær, for å være sånn lokalpatriotisk korrekt. På noen av holmene beiter Kvitsøylammet og blir til herlig pinnekjøtt om noen måneder, andre steder regjerer måker, hegrer og svaner.

Hekken som borg

Tilbake til hus og hagestue, huset ble oppført i 1980 av Televerket, og skjøtet er signert av selveste Kåre Willoch. Hvis du mot formodning ikke vet nok om Kåre Willoch til å bli bittelitt starstruck, har jeg kjennskap til flere mennesker med rikholdig samfunnsfaglig og politisk kompetanse, ja, en drøss av dem bor i nærområdet til huset også! Huset heter Kroken, og passer forbausende bra til navnet sitt. Det har blitt gjort mangt og mye med huset på disse åra, og huset er nå i veldig god stand. For to år siden ble taket skiftet, vinduer skiftet, ny isolering ble satt inn og all kledning skiftet, vi satte inn ventilasjonsanlegg og garasjen har ny port. Terrassen er ny av året, og kjelleretasjen har godkjente soverom og oppholdsrom etter at vi skar ut større vinduer for noen år siden. I tillegg har vi to boder, et hjemmekontor (som kanskje også egentlig er en bod), et soverom, et bad (nyoppusset i fjor), et vaskerom og en kjellerstue. Mor har innredet seg et lite bibliotek i kjellergangen, men der har vi også hatt kontor, spillebule og fars treningsapparater. Hagen er diger. Tørkestativet er i stadig bruk, og sjeldent er vel tørking av klær mer effektivt enn her! Ripsen vokser villig her ute, og metter både familie og fugler, og stort sett hvert år har fuglene fått avsluttet sesongen til de er sprekkmette. Rabarbraen metter fem tusen eller så, og i grønnsakshagen har vi et og annet jordbær. Ramsløken har funnet sitt paradis i den tidligere nevnte hekken. Ja, hekken kan også benyttet som et slags fort eller en hytte for små sjørøvere. Og katter. Et år ga vi fuglene i julegave meiseboller i hekken. Det viste seg at også fungerte som en julegave til Kygo (katten)

-Gå inn. kvinnemenneske, og legg igjen
brødskiva di!

Oppe har vi tre soverom, bad, kjøkken, stue med utgang til nevnte terrasse og solstue, vindfang og innergang. Vi er fem i familien, og det er god plass til smått og stort i huset, og omtrent alle kunstprosjekter har hatt sin plass på veggen. Kunstprosjekt, ja... Det er nok å henge fingrene i her ute. Idrettslag, kulturskole, bedehus, kirke, kunstlag, historielag, foreninger, bibliotek, kor, Kvitsøylyd... oppslag henges opp både på butikken og på "tavlå i krysset", lapper kommer i postkasser og invitasjoner kommer pr sms og på Facebook. Både mor og far ser tilbake på perioder i kommunestyret, med diverse verv. Man er en del av det, her ute. En del av det som skjer, en del av de som bestemmer. En del av samfunnet. Folk vet om oss, og da sønnen min på 19 hadde praksis på sykehjemmet, var det viktig å finne ut "kem så eige han!".

Kvitsøy har sykehjem og legekontor. Vi får timer veldig raskt og uten særlig venting, men skulle du ønske å sikre deg time på dagen, er begynnelsen på oktober en fin periode, da er det folketomt på legekontor og tannlegekontor, hummerfisket har nemlig begynt. Hummerfisket er like sentralt som fyret ("fyren") og kirka fra 1600-tallet, og betyr noe for folk. Sorg og glede deles, og både bryllup, konfirmasjon, dåp og begravelse fyller parkeringsplassen til kirka til bristepunktet. Kirka er vakker inni, og gammel rosemaling på veggene gir ro i sjelen. Når det gjelder oktober, er det å være "på hommaren" viktig, og jeg har overhørt en heftig diskusjon mellom to menn solid oppi åra, om hvor stinkende hummeragnet egentlig må være.

Selv med barndommen i Sirdal, risikerer
man å bli maritimt påvirket

Tilbake til huset: Vi selger altså hjemmet vårt. Nydelige naboer, måkeskrik og ripsbusker til tross. Vi bor fem minutters gange fra ferga og pendlerbåten (2 minutters løping for B-mennesker), nærmeste nabo er tidenes klatrepark, det er 900 meter til skole og barnehage, og 500 meter til idrettshall og fotballbaner. En liten kilometer til butikken. Sjøen er rundt oss over alt, og vi har ly når andre blåser bort. Vi har de tre største bjørketrærne på øya, rikelig plass til både krokket og trampoline, og vi har signaturen til Kåre Willoch. Kan en be om mer?

For en fyldigere og noe mer profesjonell presentasjon av huset og eiendommen vår, trykk her
Dersom du tenker at huset var spennende, men at sjøhuset var uinteressant, er det nå mulig å selge sjøhusene og båtplassen!

Lurer du på noe? Eller vil gjerne komme og ta en kikk? Bruk gjerne kommentarfeltet, eller her på facebook Eller går du forbi og hører krokkethoing i hagen? Ta kontakt over gjerdet. Alltid kaffe her!

Alle bilder er forøvrig godkjent for bruk av de det gjelder.

St.hans. Til tider en værhard affære. I år en drøm! Mye folk, og
tradisjonell tautrekking aust mot vest

St.hans og årets første bad. Det er ikkje forfattaren på biletet.

Kirka. Så vakker!

Mye maritimt å se på!

Kvitsøyfolket er gode på kaker. Mange kaker. 

Ferga i morgenstemning (merk at det er siste bil som kjører inn, ja)

Det finnes en hel del slike dager..

....og det finnes muligheten for vind i håret

Vi er så til de grader selvforsynt med rabarbra

Så til de grader....

Mye å se, både til lands og til vanns

Delikatesse!

Hagestuekveld i godt lag!

Sommerminner

Så glad blir jeg om du deler, om du vil komme og se eller om du vet om noen som vil ha et hus!