Uro i kroppen (og i toppen!)

Et ikke-deprissivt innlegg litt til ære for den anonyme bloggkommentatoren som etterspurte det, og ellers til alle andre og meg selv.

-Når det krible inne i håve, mamma, då har du ein tanke du må tenka på! Sjikkelikt!
(9-årig filosof)

Det er en god beskrivelse, rent bortsett fra at det ikke bare kribler i hodet. Det kribler også i mage, rygg, hender og føtter, og nei, det er ikke slik kribling som resulterer i at jeg kaster meg ut i hodeløse prosjekter som halvmaraton eller Birkebeinerritt. Det er heller ikke (bare) resultatet av usømmelige mengder kaffe og hemmelig konsumering av sjokolade. Nei, det er resultat av mange gode samtaler, mange gode råd, mye god lesning og mye, mye som har skjedd i det siste. Livet er kort (OK, bittelitt deprissiv tanke, men...). Ofte fyller vi det med alle mulige tåpelige og unødvendige gjøremål vi tror er så innmari viktige. Ofte har vi ikke tid i det hele tatt til å tenke at dette er livet, jeg, iallfall, er liksom alltid på vei til livet, på vei til det som skal komme og sjelden i det som er.

hib.no

Krible-krible!

Men nå kribler det i hode og i kropp. Jeg snur noen av kortene som ligger foran meg, stopper litt opp (nipper til litt kaffe), tenker de store spørsmålene og kjenner at det gløder i magen og prikker i hodet, det ligger gylne muligheter og det ligger nye sjanser der framme, kanskje både langt framme og veldig nært. Hvilke muligheter har jeg til å følge kriblingen, uroen, drømmen? Aner ikke. Det er det jeg skal finne ut! Men jeg vil! Jeg vil kaste meg ut i noen bølger, gå inn noen åpne dører og slenge meg litt fra noen stup, litt sånn... fryktløs. Jeg skal ta sjanser. Jepp, tøffeLiv skal på banen, utfordringer sier du? Bring them on!!!

Jeg prøver å tenke de kriblete tankene og prøver å se de åpne dørene. Litt spent, litt urolig og litt mindre engstelig enn jeg var i går.


-Hvis det ikkje stoppe å kribla i håve itte du har tenkt, mamma, e det kanskje bare et nys.
(9-årig realist)


Er det ny hobby vi snakker om her? Nytt kosthold?  Alvorlig tilfelle av hodelus? Ny  med KK? Ny sveis og etterlengtede kaskader av blondt hår? Er det ny jobb eller er det simpelthen.... jakten på Spektralsteinene?? Følg med i neste, kriblende episode!

Om å late som om...

hvordan har du det, spurte du, og jeg svarte at joda, jeg har det veldig bra, kjempebra, livet smiler og er superdupert, jepp, aldri vært bedre

sier jeg
og smiler

og du sier så bra det er da, det står godt til med meg også, så livet smiler, vet du, jepp,

jepp

og jeg ser en svart smerte i øynene dine, et stikkende drag men jeg spør ikke fordi da hadde du kanskje begynt å se etter noe i øynene mine også og jeg er redd redd redd for at du skal se og spørre og kanskje til og med si at du ser at ikke alt er greit, og selv om det jeg aller mest vil i hele verden er å gråte og få trøst, og selv om jeg tror at du egentlig bare vil det samme smiler jeg og vitser litt og går

jeg snur meg litt og ser at du står der fortsatt på samme sted og jeg ser at livet ikke smiler

ikke til deg heller

Katapult-arsehole

Livet har vært grått og mørkt og tungt en stund nå, og vi har tatt De Store Ordene i bruk, vi har snakket om kjærlighet og sorg og savn og lengsel og himmelen. Vi har tent stearinlys og hørt på litt sart og rolig og fin musikk (OK, ikke helt sant. Jeg har hørt på det. VI har hørt på det imponerende utvalget dårlig musikk poden på 12 klarer å lage spilleliste på Spotify av...). Vi har kost oss med god mat og gode samtaler (og mye TV...) Vi har vært sammen og vi har snakket om at nå må hverdagen snart komme, og livet må begynne igjen. Og, vi har prentet det inn, det er lov å være trist og glad og sørgende og sint. Sint. Jepp, kjære barn, det er lov å være sint, men det er aldri lov å slå.  Aldri! Eller fekte. Eller sparke. Eller brøle ut trylleformularer fra Harry Potter (gjerne fritt etter hukommelsen). Veldig høyt! Ikke lov! Neida, vi skal snakke sammen og frese sammen og den pedagogiske mor skal gjerne hjelpe til med å plassere følelsene Der De Hører Hjemme. Jepp. Alt er klart, fiksemamma er på plass.

Umnet.com

-Mamma, eg har funne et nytt ord!
-Funne, eller lært av nogen i klassen (et par uheldige erfaringer i vokabularutviklingen, ja)
-Eg vett ikkje, men eg syns det passe godt te ka eg har lyst te å gjørr nå.
-Gjørr? E du veldig sinte nå??
-Vett kje, eg e litt sint, iaffal, men eg har litt lyst å vær så sint at eg kan sei det...
-Eh, åh... OK.. ka e ordet då (skysser lillesøster ut på gangen)
-Det e... Katapult-arsehole!!! (han lyser opp under luggen) Et herligt ord, mamma! Eg ska bruga det neste gong eg krangle med deg. Eg ska roooopa Katapult-arsehole, og du blir liksom heilt.. øh...!
-OK... Men då vil eg og ha et ord, eg vil og ropa noge... Finn et ord te meg og då!!
-Hmmmm.... (lang pause...) Eg trur bare det e ett ord så passe, mamma. Du kan sei sjokolade!
-???
-Ja, då blir ikkje eg Katapult-arsehole-sint lenger. Då blir eg glad!

Hm. Jeg tror sjokolade kan hjelpe samme hvor sinna vi er. Men kjenner at jeg er litt Katapult-arsehole-sint, og venter spent på at noen andre tar ordet!!!

Yesterday is History

Foto: WEBB

Yesterday is History,
’Tis so far away
Yesterday is Poetry
’Tis Philosophy

Yesterday is mystery
Where it is Today
While we shrewdly speculate
Flutter both away

(Emily Dickinson)




I går trodde hun at hun aldri skulle kunne le igjen, at hun aldri skulle boble over av fnising, at hun aldri skulle kjenne gleden sprenge seg ut gjennom øyne og ører og nese og munn, at hun aldri mer skulle boble under tærne av lykke, smålykke som fikk henne til å ville danse, sveve, hoppe, juble. I går trodde hun det kun ville være avskjed og ingen velkommen. At tårene og den bunnløse, uforståelige sorgen hadde fylt alt og blitt hele henne, både gårsdagen og dagen i dag og morgendagen.

Men så kom de fem år gamle småjentearmene rundt halsen hennes, og hun ble elsket høyere enn sjiraffene, og hun ble bustet til på håret og kysset vått på kinnet og hun møtte tindrende blå øyne som gledet seg til å ha på støvler i barnehagen og hoppe høyest i pyttene, og plutselig var den der igjen, fremtiden. Gleden rant ut av øynene hennes og blandet gårsdagen og morgendagen og ga løfte om latter og glede og boblende smålykke.

En annen dag.

Streif av håp

Kjært er livet med all sin harm;
det klårnar, alt som det gjenger.
Men endå treng eg ei von i barm
om eitt som varer lenger.

Ivar Aasen

Bilde fra dagbladet.no

I can only imagine...

Det har gått i de store spørsmålene hjemme hos oss her nå. De store, store spørsmålene.  Spørsmål med smerte og håp og tårer og sår. Spørsmål uten ordentlige svar, og spørsmål som krever tid og tanke og trygghet. Som oftest ender vi opp i den enkle, grusomme "jeg aner ikke". Og så klemmer vi hverandre og er like spørrende og misfornøyde og tvilende og lengtende og undrende og tårevåte både jeg og de små filosofene jeg har vært med på å berike verden med.

I kveld lød et av de tusen spørsmål omtrent som dette:

-Mamma, koss vil du helst det ska vær i himmelen?
-Eg vett ikkje... trygt og godt, kanskje?
-Men... ka vil du liksom helst GJØR der oppe?
-Hm.. Eg vett kje heilt ka det e å gjør men...
-Eg vil iaffal hoppa, me kan sikkert hoppa kjempehøyt, og så ville eg snakka med oldefar. Og de andre. De kan sikkert hoppa i himmelen! Så kan me hoppa sammen!
-Ja, det hørtes jo kjekt ut men...
-Ka vil du då, allerhelst, mamma? Drikka kaffi? Elle, nei, du vil synga. Synga, sant, og dansa!!!
-Ja... kanskje..jo. Jo, eg vil egentligt det!
-Det va det eg visste. Eg hoppe, du danse. Me kan sikkert gjør det me lige!

Jo, det er dette jeg vil ha. Dette håpet, denne troen på og dette svaret: I himmelen kan vi gjøre det vi liker best. Og jeg? Jeg skal synge skikkelig høyt og danse skikkelig utagerende, kanskje til og med jublende!

Det er det jeg vil tro.

Jeg aner ikke.

Men jeg hører på "I can only imagine" med fabelaktige MercyMe, og kjenner at det iblant er godt å ikke vite

Men å håpe

Å klamre seg til

Et håp

En bok man ikke kan legge fra seg!

Jeg leser. Mye. Jeg kan drukne i gode bøker, gråte og le, elske hovedrolleinnehaverne og hater intenst å se filmatisering av bøker jeg liker fordi... ja fordi jeg alltid blir skuffet. Alltid!

Denne boken har jeg planlagt å lese, men den ble til slutt innkjøpt på slump i Bergen forleden, og slukt på bussreise mellom Bergen og Stavanger. Faktisk ble lesingen så intens at jeg måtte ta en selvpålagt liten pause før jeg kunne gå av bussen og ut i livet. Fordi jeg var så engasjert. Fordi den omhandler det viktigste, det vakreste. Kjærligheten mellom en mor og hennes barn, han er født i fangenskapet hennes mor ble kidnappet inn i da hun var 19. Det er en bok basert på fliker av fortellinger, en bok jeg lærte mye av, kjente meg igjen i og som sier litt om livsstyrke og livsvilje når det er helt umulig. Uten å male det rosenrødt eller kullsvart. Språket er spesielt, men lettfattelig og godt, bildene er vakre og tematikken... puh. Boka heter "Rom" og handler om en gutt på fem, Jack, og hans mamma. Og en hel rekke andre ting som er vanskelig, godt, spennende, utfordrende, gjenkjennende og skummelt å lese. Men les!!!

Har du ikke lest den, les! Emma Dononoghue er en fabelaktig forfatter, og selv om dette er den første boka jeg har lest av henne, blir den ikke den siste! Ihvertfall ikke hvis Inge Ulrik Gundersen oversetter dem.