 |
| Sønn. Ellevill. |
Sist helg trosset jeg vannskrekk og manglende retningssans, og padlet kajakk. Magisk. Vakre, vakre Kvitsøy, og vakre, vakre været. Nå skal det nevnes at jeg ikke padlet alene. Ikke padlet jeg særlig fort heller. Men jeg gliste stort sett hele tiden, og nøt det heftig! Og har store planer om å gjenta det, må bare finne noen som er fjollete/modige nok til å låne bort kajakk til engstelige pingledamer uten vett og forstand.
Jeg vurderer å tatovere meg. Jepp. Bildebevis loves, dersom jeg tør. Og dersom jeg klarer å bli enig med meg selv om hva og hvor og hvordan.
Jeg har øvd på å si nei. Øvd på, ikke helt gjennomført, men iallfall øvd på. Snill-pike skal bli til fornuftig, snill pike.
Jeg har tenkt grundig gjennom hva jeg vil og ikke vil, satt meg noen hårete mål og tenkt at jeg faktisk skal gjennomføre noen av dem, selv om jeg må hoppe litt høyere enn jeg er komfortabel med, selv om jeg må være til bry og selv om jeg sannsynligvis ikke når målene, så er de der!
Jeg har rent slalåm med ellevill 14-åring uten vett og forstand, og jeg beholdt eget vett og forstand.
Jeg har møtt og klemt mennesker jeg ikke har sett siden mitt "forrige liv", mennesker som en gang var blant de viktigste, mennesker jeg har lengtet etter og mennesker jeg har savnet, mennesker jeg har fryktet og mennesker jeg har fortrengt. Nå har jeg klemt dem! Og noen av dem skal jeg faktisk møte igjen i ferien!
Jeg har tatt ordet i et par forsamlinger og jeg har brukt høy stemme og sagt det jeg egentlig mener, og jeg har dramaturgisk understreket det hele med italiensk gestikulering, himling med øynene og en aldri så liten Mama Mia! Jeg har vært helt utenfor og ikke kjent noen i en stor forsamling, og jeg har hilst på mennesker jeg synes er skumle, mennesker med Stor Autoritet Og Rutete Skjorter og et ordforråd jeg forstår kun bittelitt av, ja, ikke nok med det, jeg har sagt i mot de samme menneskene og smilt meg gjennom reaksjoner av sukkende karakter.
Jeg skal våge mye mer. Og jeg begynte i en grønn kajakk.
