Kvinnedagen???

Dessverre er kvinnedagen fortsatt aktuell

dessverre

på gaten i slummen i mørket i hjemmet i fylla i redsel i skjul i offentligheten på nettet med ord uten ord med smerte med redsel uten redsel med våpen på festen i etiopia i india i norge i sverige i japan i bergen i oslo i stavanger i byggefeltet blant venner din datter din kone på bilder på film i livet i menigheten på jobb på skolen under bordet på senga på gulvet gjemt bak sminke gjemt bak skjerf gjemt bak burka gjemt bak miniskjørt gjemt bak høy latter gjemt bak våpen gjemt bak vold gjemt bak smilet til hun du tror du kjenner

 

 

Kvinnedagen er høyaktuell.

 

 

Dessverre.

Det var denne dagen...

...hvor vi skulle ha så god tid. Sammen. Jeg og ungene. Sammen. Vi skulle kose oss og nyte, øve litt på klokka og spille spill. Snakke sammen og bare nyte å være  familie. Jeg hadde planen klar og målet i sikte, målet om lykkelig lørdag. Det var dagen.

Dagen begynte så altfor tidlig. B-menneskene ble plutselig A-mennesker, og idyllen sprakk før butikken åpnet. Det var feil brød. Feil stol. Feil bordvers. Savner pappa-tårer. Mobiltelefon som bare ikke kunne legges bort. Krangling. Blikk. Krangling. Dumme mamma og dummedumme søsken og dummedummedumme dagen. Og jeg ble furtemamma og hissigmamma og slamre-med-døren-mamma og de likte ikke middagen og ville ikke på basar og ville på basar og ville se film og ville ikke se film. Og det var kaos i leggingen og korte klemmer og trist kveld, selv om jeg sang noen morsomme rim om rompe og prompe, og det var sliten mamma og slitne unger og sultne unger og altfor mett mamma.

Så ble det sovetid og alenetid og ingenting-på-TV-tid og litt ensom mammakveld og litt triste tanker etter en trist dag. Og det ble tannpuss og stell og pyjamas og god bok og...

 ...like før jeg legger meg, finner jeg dette hjertet på puta mi. Nabbiperler, sirlig laget. Dyna tett omsluttet rundt det, og plasseringen er for at jeg skal finne det, og jeg vil egentlig bare gråte litt, skru tilbake tiden og få en ny lørdag, en ny dag i glede. Ro. Sammen.

Sinnamamma er strøket bort, det er susse-og-klemme-mamma  som legger dyna over dem og hvisker en aftenbønn ut i natten.

Gud, la dem føle seg like elsket som jeg føler meg når jeg ser dette hjertet.

Love, love, love....?

(ta knekken på en bror-føljetongen)

-Mamma, koffor bære ikkje pappa deg?
-Eh, han bar meg ein heil del før...
-Han bar deg då du gifta dokke.
-ME gifta OSSE, ja... Ja, då bar han meg...
-Men ikkje nå? Koffor ikkje?
-Nei, eg vett ikkje....
-Kanskje han har blitt svakere?
-Ja, kanskje...
-Eller kanskje du....
-Nei. Nei, det e nok pappa ja. Gå og lek nå. Gå te bror din sitt rom ja, og lån noge. Kom an.
-Du e jo litt...
-Gå og ta noge! Spiderman elle noge. NÅ!

......................

-Mamma, har du sett Spiderman'en min?
-Nei... Jo, Snuppå lånte han!
-Mamma, eg vett det. Har du SETT han! Har du SETT ka han gjør??

(Innspill: Poden er ni. Han liker jenter, men er ikke fan av "kyssing og klissing og ungelaging og sånt". Han har svært god fantasi, og temperament. Uten særlig lunte.. Selvsagt arvet fra sin far.)

-Mamma, har du sett ka han GJØR? 
-Nei....
-Med Barbie, mamma, han gjør det med Barbie!!!
-Gjør det... Det?? What? Spiderman og Barbie og.... Det??? (jepp. Koffertmamma)
-Ja! nei, nei, ikkje DET, æsj, mamma, det går ikkje an med dokker mamma, de e jo ikkje levende, æsj, mamma... Nei, de sitte og... Ser. På kverandre! Sånn!!!

Og jammen er det det de gjør. Snuppå og mor skjuler et lite fnis, rødmen og angsten har tatt poden, og Spiderman fordømmes til et liv blant dukker og blondekjoler og rosa tegnesaker.

-Ka blir det neste, mamma.... Barbie i mikrobølgeovnen? Barbie i vannkokeren. Barbie hos frisøren?


To be continued, er jeg redd.

Jentå mi!!!

Engelen min

Du løper mot meg og jubler, det er store klemmer og våte kyss, bustete hår og rennende nese. Det er mamma for alle pengene, du elsker og du nyter og du er verdens herligste jente. Min jente.

Du er store følelser, dansende glede og hulkende fortvilelse. Du er beskjedenhet og flauhet,  du er den lille hånda inn i min hånd, du er usikkerhet og stolthet. Du er verdens nydeligste Lucia, strålende i din skjønnhet og glitrende av selvtillit, du er prinsesse og heks og butikkdame og dyrlege. Du er lange netter og trøtte morgener, bustete og smågretten, du er jubel over månen og beundring over stjernene. Du er jenta i speilbildet og jenta på dansegulvet. Jenta i skisporet, jenta med drømmene, lengselen, gledene. Jenta i barnekoret, jenta i barnelaget. Hånd-i-hånd-jenta. Jenta med trøstende ord. Jenta som klemmer voksne som gråter. Jenta som er sint. Trist. Redd. Nesten-skolejenta. Gull-og-glitterjenta. Rote-og-skittenjenta. Sjøhusjenta. Pappajenta. Lillesøster. Mammajente.

Du er alt, og i over 6 år har du vært en del av mitt liv, en del av verden. For hver dag som går tar du ett steg videre i livet, et steg framover og oppover. Du bestiger og erobrer og verden ligger der, foran deg, og jeg vil ikke slippe deg et sekund, men må, for det er det livet og kjærligheten er, å sette føtter på hjertet sitt og la det springe rundt.

Du er jenta mi. I dag er du seks år. Seks store år. Seks små år. Det er krone og glitter og kake og klemmer og presanger og smil og spenning. Det er forventning og lykke. Det er telefoner og spennende brev og gaver og oppmerksomhet. Det er kaker og muffins og lov til å spise smågodt på en tirsdag!

Det er håp og uro og bekymring, takknemlighet og engstelse. Det er stolte mammatårer og engstelige mammatårer og redsel-for-framtida-mammatårer. Det er livet-går-så-altfor-fort-tårer, og det er du, som bare vil bli stor og dyrlege (selv om du er redd katter!) og det er kjærlighet og kjærester og kunnskap fra verdens Tøffe-Tommy'er og det er skumle ting som kan skje i mørket og behov for å beskytte deg og det er....

....bunnløs kjærlighet!!!!!!

Jentå mi. Du er jentå mi, for evig og alltid. Samme hvor mange bursdagslys du blåser ut framover. Jentå mi.

Gratulerer med dagen!!!

Syk pike!

(uten enhver sammenligning forøvrig med Edvard Munchs maleri, bortsett fra pike. Og syk.)

Etter at mor i huset så modig og stolt proklamerte at "ungene mine aldri blir sjuke," ble de jo det, og i skrivende stund har 2/3 av søskenflokken kost seg med feber og leddsmerter og dårlig matlyst og nattehoste og manglende energi og rett og slett sykdom. Gjentatte ganger. I dag er det snuppå på fem sin tur. Mor er hjemme. Og før du eventuelt hyler ut om manglende likestilling og fars evne som omsorgsperson og behovet for å slippe far til og blablabla, vil jeg nevne at a)far HAR tatt sin tørn, og b) han bakte til og med BOLLER og c)jeg bruker ikke en gang sykedager (jeg er i statistikken under Kvinner Som Jobber Redusert) og ikke baker jeg boller.

Det er igrunnen fint å være hjemme med en femåring. Vi ser barneTV. Spiser druer. Støvsuger ikke. Leker med Barbie. Snakker om viktige ting, som bursdag om mindre enn en uke, ranselfarger og, nå nettopp, kjærlighet. "Kjærlighet e sånn at du ikkje kan slutta å kyssa... Eller ikkje kan stoppa å dansa. Eller får så mange blomster at det ikkje e plass i stuå" . Så ser vi litt mer på TV. Og spiser litt flere druer. Og jeg får masse kos og klemmer, og hun har tid til å sitte på fanget. Og hun har tid til å finne diademer og prinsessekroner, og vi leker prinsesse og dronning, og det kommer faktisk en prins selv om han er usynlig, og han stjeler mange druer og han har lyst til å sitte under et teppe og se TV. Så nå gjør vi det. Usynlige Prins Perlemann, Prinsesse Feberhet og Dronning-dama. Med diadem. Ullteppe. Med god plass i stua, uten overveldende mengder blomster eller såre lepper. Rolig. Nydelig. Bok innen rekkevidde. Kaffekopp....

-Mamma, du vett at om det e prinsesser ein plass, e det alltid ei heks. 
-Mhm?
-Mamma, nå må du vær heks. Det e heksehatt nede i kjelleren, men du trenge ikkje busta deg te på håret...
-Heks?
-Eg e sjuge, mamma. Du må vær heks.

...........

-Hekser e ikkje sånn, mamma. De har møje skumlare stemme, og de spise ikkje druer. De springe rundt med ein kost og et rødt eple. Fullt av GIFT!!!!! Bli mer heksete, mamma. NÅ!


I morgen satser vi på heksefrie dager. Og snart barnehagen. Trenger mer input om kjærligheten!

Har sett lyset!!!!

Vi tar båten hjem. Litt for sent til at det er greit. Sultne. Det er første dag i barnehage og på skole etter ferie og rangling og feber og hoste og filmkvelder og trøst og kos og boller. Det er tårer i øynene og kjølig vind og tynnkledd mamma og tung bærepose, det er krangling og hakking og småkvalme og sult og "koffor, koffor kan me ikkje spise nugatti på ein tirsdag, og koffor, koffor kan me ikkje få brus?" Det er bekymring og irritasjon, krangel og uro. Det er tung ransel og tunge sko. Det er altfor lang vei hjem, og vi klarer simpelthen ikke hele veien uten en pause, og "koffor, koffor har me ikkje bilen her, mamma?" Mørket er mørkt og tungt og mamma er mørk og mammatung. Også inni.

Det er poden som peker først. På himmelen. "Sjå, mamma...sjå lyset!" Jeg ser ikke med en gang, men de står fjetret, de to unge håpefulle, og glemt er sult og tårer og lang vei hjem og tung bærepose. De ser lyset. Og jammen... Jammen ser jeg det, jeg også. Vi blir stående, sammen, vi tre. Hånd i hånd. Og simpelthen ser lyset. Finner ikke ord men....

-shalala!

Kvitsøy 19.februar 2013. Jeg ser lyset!!!

Likestilling og hvite løgner!

Ingen hendel! Nei-og-nei-og-nei

Jeg har vært på vinterferie. Ikke sånn palmesusvinterferie. Ikke sånn SPA-vinterferie, eller vellykket-mor-og-vellykket-far-i-matchende-outfits-vinterferie. Neida. Her var det snakk om KFUK-KFUM-leirsted av den temmelig slitne sorten, felleskjøkken, do på gangen, panel på veggene og "Reidar er søt"-skriblerier på vinglete køysenger, muselort på gulvet og frosset vann (og flott fellesskap, skiføre, kakao på termos, brettspill og fnising og latter, lange alvorlige samtaler, korte netter og gode vennskapsbånd. Og snop. Gyldne dager jeg ikke vil bytte bort!). Gemalen var hjemme med jobben. Jeg var på tur med tre unger og godt humør. Eller rimelig godt humør, iallfall. Og startkabler (samt innøvd bedende blikk)

Det er kaldt når vi kommer fram. Ordentlig vinterkaldt. Inne.

Når jeg endelig blir varm nok til å gå et (i det øyeblikket) svært nødvendig ærend, innser jeg at det er kaldere enn jeg tror. Det er såpass kaldt at vannet er kaldt. Skikkelig kaldt. Skikkelig vondt-i-leddene-kaldt. Og slik er det overalt.

Etter mye om og men og maaaaange kalde timer, må jeg ringe til De Ansvarlige. Noe som viser seg å bli en Tore på sporet-aktig affære, siden man bytter telefonnummer og ansvarlige personer og telefonnummer igjen, og alle de ansvarlige er i en alder hvor de legger seg før ni. Vel, omsider:

-Ring-Ring
-Hallo?
-Hei, dette er Liv, er det du som er ansvarlig for XXX-leirsted?
-Nei, men jeg er ansvarlig for YYY-leirstedet...
-Oi, Eh, ok, jeg er på YYY, vi har leid det, men det er ikke noe varmt vann her, så jeg lurer på om....
-Er det en mann som kan sjekke sikringene der?
- Nei, men jeg HAR sjekket dem!!! (i samme øyeblikk som han snakket, så verbet var vel strengt tatt i feil tid) Ingen feil der!
-Hm. Er det en mann som kan sjekke om det renner varmt vann noe sted?
-Nei, men jeg HAR sjekket det!
-Det rant ikke vann noe sted?
-Nei
-Renner det kaldt vann noe sted?
-Nei
-Når du prøvde vasken, skrudde du mot det røde? Tok du hendelen fra blått til rødt?
-Ja....(What? Begynner å ane en viss mistro til mine evner her...)
-Rødt er varmt vann.
-Ja, men...
-Er det en mann som kan sjekke varmtvannsberederen der?
-Nei. Det er ingen menn her. Bare damer og barn  (og ja. Stemmen når nå det høyfrekvente leiet, det Bee Gees-go-home-leiet)
-Hvor er han jeg har snakket med før angående utleie?
-Han er hjemme MED OMSORG FOR SYKE BARN!!! Ja, tenk foratte....
-Hjemme?
-Jepp
-Syke barn?
-Jepp
-Så det er ingen mann
-Nei.
-Og ikke varmt vann.
-Nei.
-Hm.

En god stund senere, en hel del dunking i varmtvannsbereder og hendeler fra blått til rødt, blir vi enige om at det kanskje løser seg etterhvert, og at det kalde vannet (hendelen mot blått! Blått, ja. Viktig at det er blått. Mot høyre!) må renne gjennom natta.

Klokka 01.00:
-Ring ring
-Hallo?
-Hallo, dette er ansvarlig for YYY-leirstedet.
-Åh?
-Du må huske å la vannet renne. På blått. Viktig at det er blått.
-OK

Dagen etter er det varmt vann. Samt to elektrikere (menn) på samme tur som meg. De fikser opp og sjekker ut og finner ut og lykken er stor da jeg kan ringe med deres observasjoner og deres ord om jordfeil og sikringer og ovner og det ene med det andre.

-Ring ring
-Hallo?
-Hallo, dette er Liv igjen. På YYY-leirstedet (dobbelsjekket!) Har sett litt på sikringene og slikt, og vil bare si at (blablabla og notater fra elektrikerne på tur. Husker ikke en døyt!)
-Åh. Takk. Du er jammen en driftig dame!
-Ja
-Takk for tilbakemeldingene...
-Jo, værsågod
-Ja, dere damer, altså...
-Jo, hehe (litt dårlig samvittighet der, gitt)

Så altså: Dersom du er der ute og tror at jeg er skikkelig flink og driftig og klok og smart og ekstremt praktisk anlagt, er jeg det, altså. Jeg er også enormt god på hvite løgner... eller litt god.. eller ganske dårlig, siden samvittigheten er svart.

Vi damer, altså.

Feministen i meg både gremmes og jubler på en gang.

Litt unnskyld. Og litt joho.