Sånn akkurat passe god

Og ikke super. Ikke på noen måte. Jeg er en sånn akkurat passe god mor, en sånn mor som synes det er mye viktigere å ha lest et nytt kapittel av Harry Potter (igjen, ja..) enn å lære dem å plassere tallene perfekt inn i rutene i matteboka. Som synes det er mye koseligere å spise ferdigkjøpte boller med ungene mine enn å banne svette over bolledeig. Som skulle ØNSKE bollebaking var en familieaktivitet, men som har gitt opp. Som liker å le og tulle og tøyse og til og med danse og få dem sånn perfekt flau, sånn smårødmeflau, og som trøster selv om det er altfor sent på kvelden og de burde, nei de MÅ legge seg, som synes det er viktigere ting enn skole og lekser og som synes rydding og bretting og vasking er kjedelig og som forbyr dem å høre på Justin Bieber og som nekter dem å bli sånne skriketenåringer og som heller vil ha rot og graps og tid. En mamma som kjefter over rot og latskap, men som selv roter og er lat.

En sånn mamma som kan være både sliten og lei og trøtt og oppfarende, en mamma de har sett gråte og en mamma de har sett le. Sinnamamma. Urettferdig mamma. Be-om-unnskyldning-mamma. Redde-mamma. Stolte-mamma. Flaue-mamma. Famle-mamma. Løve-mamma. Pingle-mamma. Som ikke er perfekt. Som spiser sjokolade. Mye sjokolade. Som slanker seg hver mandag. Som fortsatt drømmer om å lære seg gitarspilling og som synger klissete kjærlighetssanger selv om junior har besøk og som ikke alltid rydder bort støvsugeren og som har adskillig mer kaffe enn sunt er innabords.

Nei. Ikke perfekt.

Men jeg tror at på en eller annen måte er jeg liksom litt god nok. Litt. Jeg elsker dem i hvertfall herfra og til evigheten!

Trøst som virker

Av og til er det dager som er fulle av vondt i magen og engstelse, dager som stikker et sted bak øyet, som verker i magen og gir deg vond nakke. Som får deg til å glemme hva du nettopp har lest og glemme hva du snakker om. Dager hvor man vil ligge under pledd og bare være, hvor man vil omfavnes og klemmes og passes på og være bitteliten.

Som i dag.

Hun værer det, jenta mi på fem år, hun værer at mamma ikke er helt i mammaslag, og at mamma vil gjemme seg litt og ha litt ro og fred og tid. Hun vil dulle. Trøste. Hjelpe. Og så kommer den, trøsten. Den ordentlige. Hun vet hva mammaen trenger:

-Ska eg sei heile alfabetet te deg uten å lesa det, mamma?

Og selvsagt skal hun det. Og det er det helt riktige. Selvsagt. Det er trøst som virker. 

Hurra for meg

-Nei, det er på ingen måte mulig. Du tuller med meg, aldri i verden om du er såpass... voksen.. og opp i årene som du sier, for noen gener du må ha! Det kan da overhode ikke stemme, hallo, du må da være selve ungdomskilden personifisert, du, altså. Nei, dra meg baklengs, altså, du er jo glatt som en barnerumpe og spretten som en ungfole, jajamen, nei noen, altså...

Undertegnede. Fra den tiden jeg gledet meg til bursdager, og
tenkte meg en karriere som Cupid.

Og slik kunne jeg igrunnen holdt på en god stund. Ja, riktig lenge kunne jeg stått der og lirt av meg slike ting. På badet. Foran speilet. Uten kontaktlinser. Med lyset dimmet maksimalt ned. Men sukk, hverdagen dukker alltid opp sammen med enten et av mine svært informative (og på ingen måte svaksynte) barn, gemalen eller noen som på død og liv må skru opp lysstyrken igjen. Eller kollegaer som gratulerer meg med ett-år-eldre-enn-jeg-egentlig-blir-dagen (utilgivelig dødssynd). I dag er dagen. Min dag. Min bursdag. Så hurra-for-meg. I går kjøpte snuppå på fem blåseting som lager lyd, samt kakelys. Det betyr at dagen blir både bråkete og lys. Og at jeg må bake kake.

I et lite sekund synes jeg litt synd på meg selv, og sukker litt sånn at "det var jo bedre før", da jeg var liten og sto foran speilet klokka 07.28 for å se meg selv vokse (nå unngår jeg speilet, ihvertfall vil jeg ikke se på hvor mye jeg vokser!!!...).  Eller når moren min bakte kake og serverte kake og ryddet etter kake. Eller når man ble sunget for, og alle, (alle, til og med de kule!!) i klassen kom stivpyntet og med gaver og sirlige fletter og vi kledde oss ut etter alle kunstens regler i amerikakjoler og cowboyhatter og sminket oss til det ugjenkjennelige og drakk rødbrus til magen ble vond og hard og det var helt greit at gjestene gikk hjem og man kunne leke med lekene sine resten av kvelden, og pappa spilte gitar og sang Knutsen og Ludvigsen-godnattsangen og i en hel dag var storebror stolt av lillesøster og glad medhjelper og spilte til og med Happy Birthday på baryton og vi var perlevenner og det kom spennende konvolutter i posten og hun gråhåra dama som sikkert var hundre år gammel og jobbet på Tonstad Landhandel visste at det var en stor dag og gratulerte meg... det var liksom bedre da. Nå, sukker jeg, nå er det jobb og oppvask og smuler i senga og vaskemaskiner og fotballtrening og barnekor og regninger og litt lenge til lønn og...

...og det er tre par glade barnehender som klemmer en, synging på kjøkkenet og kort med hjerter og "værdens beste mamma." Og det er kaffekopp på badet og nok en bursdagssang fra de gullgode elevene som ikke sparer på klemmer og kos og hjemmetegnede kort, det er spøkefull småerting fra kollegaer, sms'er og telefoner. Facebook. Hvite konvolutter. Smil. Og det er alle dere som husker på meg og gjør meg rørt og glad og stolt og takknemlig, dere som jeg kjenner mye og kjenner litt og ser sjeldent og ser ofte og som jeg deler mange eller få minner med. Dere. Alle. Livet!

Jommen meg har jeg blitt ett år eldre. Og det gjør ingenting, for jeg kan dimme lyset på badet, og kjenner varmen fra klemmene på kinnet. Jeg er rørt og glad, og takknemlig. Takk!!

(Og jeg kan bestemme middagen selv (som jeg egentlig kan hver dag) og spise så mye sjokolade jeg bare vil, for bursdagskalorier teller ikke. Nemlig!!!)

Legg på lydeffektene skjærende falsk happy birthday, og hulkende frøken. Jepp.

Hurra for meg!!!!

Håp....

 

 

 

 

Håp

 

er ikke rasjonelt

 

håp er å klynge seg til en tanke

 

snev av en tanke

 

gresstust ved stupet

 

en flik

 

av en kappe

 

håp er å skimte lysstrimen

 

rundt døren

 

om natten

 

 

 

 

(Bildet er tatt i trappeoppgangen ved  parkeringshuset til SUS)

Smaken av kamel

Jeg er ikke kresen. Ikke på noen måte. Jeg er godt oppdratt, og var det vesle nurket ved bordet som ville ha pinnekjøtt og ikke pølser. Som likte sild. Ansjos. Som tilsynelatende har likt det meste fordi jeg spiser opp det jeg får. Jeg smaker på det meste, og det er kun en håndfull ting jeg til nå kan si at jeg ikke liker.

Jeg har aldri smakt kamel. Ikke dromedar heller, ærlig talt, jeg er offentlig ansatt i skoleverket, og har ingenting på fiffens finansmiddager å gjøre, så jeg har ikke spist alligator eller kobra eller pungdyr heller. Men jeg har spist udefinerbart kjøtt på en liten kneipe i Johannesburg. Og jeg spiser iblant ting elevene har lagd på skolekjøkkenet. Så kom ikke her....

I det siste har jeg måttet svelge kameler. Både mammakameler, politiske kameler, alderskameler, karrierekameler og....altså...voksenkameler. I dag har jeg svelget nok en kamel. Den elleville hoppe-på-enhver-sjanse-stupe-uti-og-dypdykke-og-ikke-gro-fast-bak-kateteret. Ja da. I dag fikk jeg gave for 10 års ansettelse i kommunen. 10 år. Ikke veldig ellevillt, akkurat. Ikke veldig spenstig, sprøtt og galskap. Rett og slett litt....satt. Voksent. Kamelaktig.

Og litt stas. For der er ordfører med kjede og gode ord og fabelaktige klemmer, rocke-folkeviser og elevmusikkvideo. Og klemmer. Og smil. Og snitter. Og marsipankake. Og blomster. Og klapping. Og enda flere klemmer. Og gode ord. Og gode venner. Og... Trygghet...

Så får det bare være at ellevillen i meg svinner hen, og at jeg ikke på noen måte er sprø. Eller grenseløs. For en dag.... En dag er kamelen spist, og jeg lever en drøm.


Eller....


Ha en fin kveld, med eller uten kamel på menyen!!

Ops, I did it again....

Peanuts, Charles M. Schulz

Jeg har brutt regelen. Ikke hvilket som helst regel, men selve Regelen. Den med stor R, høyrøstet uttalt og gjerne irritert henvist til. Jeg visste hva jeg gjorde, og jeg fikk holde på overraskende lenge før jeg ble konfrontert av regelrytterne i huset, med følge. De møtte direkte mannssterke opp, og så på meg med svært strenge blikk. Jeg var ikke alene, som alibi og formildende omstendighet hadde jeg med meg husets femårige prinsesse, for anledningen ikledd ballettskjørt, hullete ullstillongs, diadem og hettegenser. Og blikket. Det store, blå og overtalende blikket, satt rett i dem. Politiet. Storebrødrene. Med følge (les: kamerater). Det hjalp, litt. En stund.

-Mamma, du vett veldigt godt at dette ska du ikkje gjørr!
-Eh, jammen, eg visste ikkje at me hadde så mange på besøk og....
-Det har ikkje med antall å gjørr, mamma, det vett du.
-Ja.... Eg va jo ikkje aleina! (her gestikulerer jeg en slags "hun tvang meg til det"-kode)
-Regel e regel, mamma. For deg og.
-Ja, men...
-Du e ikkje aleina her i huset!
-Nei, men...
-INGEN piano og sang når me har besøk. De e avtalen!!!!! Bruk Spotify eller noge!!!! (på dette tidspunktet er en av de besøkende sannsynligvis på sammenbruddets rand, innestengt fnising kan sannsynligvis sprenge et blodkar eller to, men jeg bryr meg ikke. Ikke så veldig. Jo litt. Han bør jo ikke få varige men av å besøke oss!)

Så nå sitter jeg her da. Og hører på Spotify. Mens pianoet står der og ikke blir brukt til annet enn bokhylle. Jeg har, som trebarnsmor, innsett realitetene, det er år og dag til jeg kan spille piano og synge uten å tenke på konsekvensene til avkommets sosiale status.

Googler diverse kor, og dersom du kjenner til et kor som passer for en høytsyngende mamma med pianoforbud, tar jeg imot tips med takk!!!! Trøst, omsorg og Regelfri sone hadde også passet bra.

OK, motstå denne:  "Sing me a song, the last one in my life..."

Den man elsker, tukter man.

Selvsagt. Og jeg er en slik mamma som nok elsker barna mine temmelig høyt, sånn med tanke på tukt. Ikke at jeg slår, piner eller plager dem på noen måte, jeg tar heller ikke sånne duse, vakre og softe bilder med barn i badekar og legger ut på nettet. Slike bilder som de risikerer framtidige koner, ektemenn, arbeidsgivere eller treningskamerater kan google frem. Neida. Jeg har nok en annen strategi... Den bli-lærer-for-sønnen-din-og-undervis-i-naturfag-og-bier-og-blomster-strategien. Eller bli-moren-som-ikke-kan-noen-andre-vitser-enn-de-skikkelig-pinlige-og-fortell-dem-med-60-studiepoeng-drama-i-bagasjen-strategien. Eller kombinasjonen. Samt stor kjærlighet.

Det stiligste er at faren til ungene er temmelig lik. Det trengs, med en vordende tenåring i familien. En vordende tenåring som har arvet sin mors ordmengde, sin fars utholdenhet og en overraskende dose intensitet. Og som vil oppnå ting. Raskt.

Situasjonsbeskrivelse: Intenst press, de velkjente alle får selvsagt lov, og siden vi har vært konsekvente på aldersgrenser, har vi til slutt ikke noe vi kan si. Han er 12. Spillet oppfyller kravene vi har satt. Poden får installere League of Legends. Noe som tar tid. Lang tid, mye mas og en hel del krangler senere er det leggetid og far i huset skal avslutte installeringen. Til podens bekymring.

Bekymring med rette, viser det seg. For da morgenen grydde og husets odelsgutt kommer opp, ligger denne lappen fra pappa'n:

Og han går på. Med stil. Og et smell. Og en
hissig telefonoppringning og høyfrekvent røst. "KOSEBAMSEGUTTEN!!?? E DÅKKE SPRØE I HÅVE???"

Det hjalp sikkert at faren hans lo heftig i andre
enden av telefonen, eller at moren hans sølte ut en halv kopp kaffe for hun (jeg) lo så fælt. Nesten 12 timer senere godtar han at jeg blogger om det. Litt.

Den man elsker, tukter man.... Godt med god ballast i livet!!!!

Ønsker alle en fin kveld, og takker for tuktetips! Har mye kjærlighet....