Homecoming queen

Det blir aldri for mange ballonger i en feiring!

Du husker filmene, gjør du ikke? Kombinasjonen litt ensom ung på landsbygda, bygdekino og rikt indre fantasiliv var uslåelig for meg, og jeg kan fortsatt kjenne følelsen. Kalde høstkvelder i oransje gatelys. Hutrende, plassert midt i klærne for å unngå å bli altfor kald. Alene ut fra kinoforestillingen. Musikken brusende inni hodet, filmusikken, avslutningen og den store finalen. Den vakre svanen som, etter å ha forlatt en heller traurig barndomsby, kommer tilbake med lange ben, kaskader av (blondt) hår, miniskjørt og tiltrekningskraft i fleng. Av og til bare snill og god, og da vant hun heltens hjerte. Andre ganger (og ja, det var de jeg likte best...) litt hevngjerrig og med et pek og to i ermet for barndommens plageånder. Kanskje vant hun heltens hjerte da også, men det gjorde faktisk ingenting, for hun lot seg ikke pirke på nesen... Jeg husker at jeg plutselig var hjemme, at jeg plutselig sto i inngangsdøra og illusjonen var brutt. En siste piruett, et siste kniks og en siste fantasifeiring av meg selv som overmåte vellykket. Et siste åndedrag som svane.

Puh. Jeg blir aldri henne. Men det er helt greit, og etterhvert som jeg når bortover i rekken av jubileum, innser jeg hvor trivelig det bare er å komme tilbake uten spydigheter, miniskjørt eller skremmende tiltrekningskraft (men tro meg, laaaange bein og kaskader av blondt hår kunne jeg leve med!)

Så, hva er det egentlig jeg blogger om? Hvorfor er disse minnene fra barndommen min såpass heftige for meg at det kribler i magen? Hvorfor er jeg nervøs, hvorfor tenker jeg at dette er en vanskelig blogg å skrive, og hvorfor er dette en blogg jeg lengter etter å skrive, men egentlig ikke vil skrive? Vel, jeg kommer til å gjøre noe jeg ikke hadde trodd jeg skulle gjøre. Sarkastiske, ironiske og kritiske lille meg har nemlig blitt feiret som homecoming queen. Jepp! Jeg har blitt feiret!

Nei, jeg har ikke flyttet opp igjen blant fjell og daler, jeg har heller ikke kommet tilbake til røttene og min barndoms store kjærlighet(er). Nei, jeg har på en annen måte fått lov til å komme hjem. I en verden av opplysning, prat, diskusjon, kritikk og englefjær har jeg fått en helt egen hjemkomst. Les gjerne, kommenter gjerne, men husk at jeg sitter her som et sårbart menneske med vrengt sjel, en grå og ussel andunge med et par-tre svanefjær.

Min historie? Ung, stolt, glad og fri...og nykristen. Livet var levende leende, og besto av store gleder og mange små tilhørighetsstunder. Jeg opplevde, som 17-åring, at livet tok en ny og fargerik vending og jeg elsket det! Jeg opplevde å være en del av noe mye større enn meg selv, og fellesskapet var uvurderlig i en ung, usikker ungdoms liv. Helt til. Den dagen. Lyset gikk.

Når et menneske rives i småbiter og småbitene kastes rundt, trenger man noen til å samle seg sammen og løfte seg opp. Når man ikke lenger kan reise seg selv, trenger man en hånd, en skulder og noen som ser litt lengre enn en selv gjør. I rettferdighetens navn fantes det noen av disse der ute, men de druknet i et stort kor av Dømmerne. Blikkene. Kommentarene. Løgnene. Min egenfordømmelse. Raknende selvbilde. Motstand. Ensomheten tok meg, jeg snublet, falt og de så bort. Jeg reiste meg selv. Til slutt. Alene. Tilsynelatende alene. Uten tro på meg selv, uten tro på menighet, fellesskap, og etterhvert uten tro på Gud.

Det er ikke sant det de sier at det "stormer der ute". Joda, det gjør det og, på akkurat samme måte som det stormer i livet til alle, hvor vi enn er. Inne, ute, opp, nede. Livet ble levd, med mann, barn, små stormer, stor stillhet, jublende glede, bunnløs tristhet, sterke vennskap, sinne, engstelse, humor (og, et snev av satire..). Livet ble levd med verdi og innsats, livet ble feiret og livet ble sørget. Livet er travelt og livet var travelt. Helt til. Den dagen. Lyset nesten gikk.

Høst. Det begynte som en uro. En brodd i magen, et lite, konstant stikk, en irritasjon. Tanker som begynte å surre om minner jeg ikke lenger ønsket å huske, søvnløshet, gnaging i magen. Sorg. Ikke konstant sorg, men den ensomme grå tåken som siver inn i tankene, inn i følelsene, inn i meg. Varierende mengde, varierende tykkelse; noen dager var tåken tykk og tung, at det nesten var umulig å slepe den med seg. Andre dager var tåken en tynn strime, en vakker sky over nydelige landskap. Noen vil kalle dette en depresjon. Noen vil kalle det galskap, nevrose, tristesse, midtlivskrise, forstyrrelse i den indre balansen, cøliaki, melkeallergi eller englesyke, og det kan nok stemme, men for meg vokste det fram en lengsel. En sorg. En søken. Et ensomt barn. Og tiden gikk. Høsten. Vinteren. Våren. Sommeren. Høsten. Jeg lot den gå, tiden. Hadde ikke noe behov for ikke å la den gå, men plutselig blinket lyset enda hurtigere. Tilnærmingsmetoden min var (som mye annet i livet mitt..) lettere uklar. Tanker. Samtaler. Bøker. Internett (å, internett... skulle hatt en egen sensur for tvilere og troere og søkere, for det er mangt og meget og mye der ute man ikke bør lese uten støtte og support!!! Puh). Og heldigvis gode folk som tålte tvil og tro og tårer og mas og diskusjoner og samtaler og mas og enda mer mas og uro og dissikering av utsagn og enda mer tvil og enda mer uro og usikkerhet og fremgang og motgang og... (og enda flere tårer og til og med en mengde hulk!). Jeg sank nedover, uroen skremte meg, tæret meg opp innvendig og etset hull i hele livet mitt, helt til jeg, billedlig talt selvsagt, la meg ned, lente meg fram og strakte ut en hånd, klamrende om et flik av håp, tro, tilhørighet, fingre rundt troen, såvidt, såvidt, et forsiktig grep rundt det jeg opplever som en kappe, en bønn. En mager tro.

Nei. Livet forandret seg ikke til det radikale. Jeg ble ikke dekket av englefjær, jeg fikk ingen stor fysisk eller psykisk opplevelse, jeg opplevde ingen skrift på vegg eller brennende busker (vel, fikk brannsår på tunga etter å ha styrtet en kopp nykokt kaffi for å slippe å svare på hvorfor "jeg var der" en gang jeg motet meg opp til å være der... ) Jeg er ikke en spesielt god og tålmodig person, jeg kan være et mareritt og en drøm, en  helgen og en bitch. Jeg har ikke nådd en indre balanse, jeg har grått mye, jeg har angret litt, tvilt mye og vært trist. Fortsatt grå andunge, med andre ord. Men iblant, iblant har jeg vært en svane! Jepp! jeg har iblant fått oppleve den berusende varme nærheten troen har gitt meg. Iblant får jeg rette nakken og stråle litt. Iblant... Jeg har ikke landet helt, men uroen har stilnet litt, gnagingen i magen har gitt seg litt, tåkeskyen er lettere enn før, og for meg... for meg føles dette riktig!

Nei. Jeg har ikke blitt behørig feiret med fest og baluba, ingen horn gjallet, ingen store velkomster. Ingen markante markeringer, annet enn et par tre jublende klemmer jeg fortsatt kan kjenne varmen fra i ensomme stunder (føler du behov for å stelle i stand en fest for meg, kjør på!!!). Men dersom jeg tenker riktig godt etter, og hvis jeg hører på ord som ble sagt for omtrent hundre år siden, da jeg var 17, er jeg behørig feiret av høyere makter...

I et ensomt hjerte, under tåkeskyen, er den tanken god. Både når jeg er en stygg andunge, og når jeg er en svane.

Jeg er en homecoming queen!!!!

Don't want no short people

They got little hands
Little eyes
They walk around
Tellin' great big lies
(Randy Newman)

Jepp. Jeg er en av dem. Samme hvor mye jeg jobbet med saken i opptil flere tiår, endte jeg opp som ett av tre (eksklusive?) medlemmer av "Vi under 1.60" i russetiden. Og, om du skulle bevre av spenning; jeg er der ennå. Jeg lever fint her nede, i hverdagen har jeg får problemer som ikke kan håndteres med høyhælte sko eller en stol i ny og ne. Eller en gardintrapp (ok, høy bil og takboks ble en utfordring, men rappellering nedover bilsida gjør dagen lysere for eventuelle iakttagere). Konserter er det litt verre med, men tidlig ute kombinert med sjarme og bedende øyne, og vips, har man god utsikt. Jeg har sjelden hatt behov for ekstra høyde, og gjorde buksebeinsjakktrekket i mitt liv da jeg giftet meg med en fyr utstyrt med symaskinsertifikatet. Så... poenget?

They got grubby little fingers
And dirty little minds
They're gonna get you every time
Well, I don't want no short people
Don't want no short people
Don't want no short people
'Round here

Poenget er at jeg må svelge kameler. Jeg har sett meg selv i speilet, møtt meg selv i døra opp dunket meg i bjelken i mitt øye. Jeg må rett og slett beklage, og er klar for eventuell refs, botssakrament og himling med øynene. Er klar til å si "unnskyld" til smått og stort, og inngår med dette en bindene avtale med meg selv, med eventuelle lesere som vitne. Arrester meg (gjerne) om jeg bryter løftet mitt. Men gjør det på en overraskende og fiffig måte, og ikke vær en av de voksne, kjipe som alltid er ute med pekefingeren da! Er du en av mine gode kollegaer bør du unngå å arrestere meg ved hjelp av kritt, pekestokker og erteposer. Er du ingeniør, må du finne en mer overraskende metode enn å fange meg med rutete skjorter. Er du blond bør du finne på noe annet enn å måpe, er du mann bør du nynne mens du arresterer meg med venstre hånd og driller med høyre. Er du dame bør du la være å snakke meg i senk, er du rogalending må du finne ut en annen måte enn å kaste seddelbunker i hodet på meg. Bønder må ha på noe annet enn dressen fra felleskjøpet. Osv. Tatt poenget?

They got little baby legs
That stand so low
You got to pick em up
Just to say hello

 
Jeg har nemlig begynt å sette folk i bås. Når jeg begynte? Aner ikke. Dagen jeg ble født? Dagen jeg ble tenåring? Vel, nå gremmes jeg. Og jeg beklager til alle jeg urettmessig har satt i bås. Nei, ikke alle lærere liker batikk. Ingeniører bruker andre klær enn rutete skjorter. Stemmer man Senterpartiet har man ikke automatisk gård. Menn KAN nynne og skrive på pc samtidig (og i tillegg spille wordfeud!). Ikke alle som stemmer krf har grå permanent. Ikke alle tenåringsgutter sitter 23 timer i døgnet foran datamaskinen. Ikke alle kristne har sluttet å le.

They got little cars
That go beep, beep, beep
They got little voices
Goin' peep, peep, peep

Hva som vekket meg opp til denne nye erkjennelsen av menneskehetens dybder? Hvilke horn og trompeter gjallet og tvang meg til å se båssetteren i øynene, til å se på verden og menneskene rundt meg med åpnere sinn og færre post it-lapper? Når våknet jeg til selvransakelsens bakrus? Det må være drønnende malm og klingende bjelle....

Neida. Jeg ble vekket av en tilsynelatende utgammel, inntørket kar på flybussen. Han stopret seg frem, inn i bussen, knirkende og knakende ned på et sete (etter å ha betalt 67,-kr i småpenger...og han telte dem flere ganger!). Han luktet gammel. Var gammel. Gikk gammelt. Snakket gammelt. Helt til han nesten hadde satt seg. Heftige, intense og spretne sambarytmer ljomet plutselig ut fra jakkelommen. Høyt. Syvende far i huset stoppet rett og slett opp, og den speideren jeg åpenbart burde vært, var på alerten: "Ska eg hjelpa deg med telefonen?" Milde, gråblå øyne mellom tusen smilerynker ser på meg, samtidig som en snasen smarttelefon lures elegant opp av jakkelommen. "Nei, takk, unge dame, jeg bare liker slik musikk, jeg, derfor venter jeg før jeg tar'n!" I samme bevegelse setter han seg (med et sambavrikk?), glir opp telefonen og svarer muntert "Hei, gamlegutt! Åssen går're?" (en samtale som forresten handlet mye om ei dame på Rema i Skien. Hun er visst festlig og flott, og alltid i godt humør)

Short people are just the same
As you and I
(A fool such as I)
All men are brothers
Until the day they die
(It's a wonderful world)

 
Jeg tok feil. Grundig feil. Jeg har tatt feil før. Grundig feil. Beklager. Skal skjerpe meg. Veldig.

Men du? Vitsen om at jeg kan komme til å bite deg i kneskålene? Spar meg. Ofrer ikke tenna på de lurvete knærne der, ditt rekel.

En tidligere spions memoarer

Nesten sånn var det, ja!

Verden for såpass mange år siden at det var skarpe farger på klærne, buksene var vide, somrene var varme og evigvarende, kun avbrutt av heftige snøfylte vintre, og håret var langt og blondt og vaiende i mild bris (les: før tyggisepisoden som gjorde meg til en snauklippet nei-jeg-er-ikke-gutt, meget mulig traumatisert for livet): Fire unger sniker seg langs den strengt forbudte vannkanten. I hendene har vi lommelykter, et tau, hakkespettboken(!) og en lapp med kodeskrift fra den selvutnevnte spionlederen. Målet er den mystiske vanntunnelen vi bare såvidt kan skimte til vanlig. Inngangen til tunnelen er nesten skjult av steiner, gresstuster og små trær, men vi vet godt at det er der, like over oss. Det gjelder bare å komme seg dit uten at a) De Tøffe ser oss (ærlig talt: spionklubb...) b) Min Mors Røntgenblikk oppdaget oss (etterfulgt av Min Mors Gjennomborende Tåkelurstemme og Den Totate Ydmykelse) c)Fiendene vi garantert hadde i hælene omringet oss, fiendene som nok hadde gjemt både gull, sølv, edelstener og kanskje til og med sjokolade her i denne fristelsens grotte!

Mygg og klegg surret rundt oss, bakken var sandete og bratt, og vi gikk i kø, selvsagt etter rang, som tilfeldigvis var jevngodt med høyde. Ergo gikk jeg bakerst. Spenningen er nesten ikke til å bære, og mens vi kryper de siste metrene opp mot grottehullet, krymper det seg i magen, munnen er knusktørr og jeg angrer såpass intenst at jeg nesten håper på at lyden av navnet mitt skal runge fra min mors lunger, men neida, vi rekker fram. Ser på hverandre. Puster inn, ut, inn. Vips, rangen er snudd, plutselig er jeg kjempeviktig og faktisk avgjørende og den eneste som kan gå først for jeg er så rask og tøff og klok (og åpenbart, da som nå, svak for smiger... sukk). Kryper inn, det er svart og føles iskaldt i sommervarmen, t-skjorte og shorts føles feil mot steiner og stikkende, døde strå. De andre kryper etter meg, jeg aner ikke om de sier noe for hjertet dundrer så hardt at jeg ikke hører meg selv tenke. Lommelykta lyser. Svarte konturer av stein, sand, dødt gress og... bevegelse? Jeg husker at jeg rekker å tenke at det er snodig at en hule har bevegelig tak, før jeg innser at de andre er på vei ut i så full fart som går an når man kryper baklengs uten å se. Jeg kryper etter, men rekker å gjøre en fatal feil som har fulgt meg videre i livet, i huler og trange ganger og små, mørke rom. Jeg ser etter en gang til. Godt etter.

Taket er selvsagt ikke i bevegelse. Det jeg ser er flaggermus. Mengder av flaggermus, levende, sovende (og sannelig, det er ikke steiner alt dette på bakken, men flaggermus som har vært levende!!). Skliende ned igjen, i temmelig tåpelig og uansvarlig tempo, varmes vi sakte opp igjen av sommersola, men selv ikke en intens spionering på en av skolens lærere får oss helt tilbake til normalen igjen. Kulden sitter liksom igjen i fingre og tær, og synet av det som i løpet av årene har blitt millioner av flaggermus over hodet på meg, kan jeg fortsatt gjenkalle.

Spionkarrieren min fikk sitt endelikt den sommeren, erstattet med hundre tusen andre hobbyer. Tunnelen ble likevel ikke helt glemt, og opplevelsen kom til god nytte da jeg noen år senere satt like utenfor den en sen vårkveld sammen med Den Antatt Store Kjærligheten. Han fikk nemlig småkline med det, som i min framstilling, etterhvert hadde blitt litt av en heltinne. Min mor så meg ikke da heller, forresten.

I samme stund som dette skrives har poden nettopp kommet hjem fra et intenst guttespiontokt med lommelykt, walkie talkie og kledd for kalde netter i Sibir. Låser ham inne en ti-tolv års tid, jeg. Ingen helteklining i mitt hus!!

Hey teacher leave them kids alone

(Pink Floyd, selvsagt!)

Jepp, jeg har røde penner og blå penner og en sånn blyant som er rød i den ene enden, og blå i den andre. Jeg har (og bruker!) viskelær, blyantspisser og telefax. Jeg har mer enn tre ordbøker, synes Petter Schjerven burde foreviges i bronse for sine fabelaktige TV-program om det norske språk (programmer jeg har på dvd, forøvrig) og lo ukontrollert og irriterende høyt på fødeavdelingen da jeg leste Knut Nærums "Litteraturhistorie fritt etter hukommelsen". Jeg har ingen behov for klokker i hverdagen, fordi enten ringes det inn eller elevene sukker meg ut, jeg synes kart er best når de henger over tavla og er potensielle dødsfeller, og nei, jeg får aldri opp hverken kart eller lerret etter bruk. Jeg drikker mer enn fire kopper kaffe til daglig, og har et stort nøkleknippe jeg ikke alltid vet hvor er.

Jeg er lærer. Havner du ved siden av meg på fest og starter konverseringen, er jeg ikke vanskelig å be. Lærerkjeftamentet er heftig utviklet, og jeg ynder å beinholde på utdøende ord og uttrykk jeg bruker titt og ofte. Bortsett fra det, er jeg god til å trøste, motivere, resitere teksten på en mengde tåpelige allsanger, og skulle du noensinne trenge noen som kan gulpe opp grammatikkregler i norsk, jepp. I'm the one.

Så, hvorfor i all verden bli lærer? Liste over begrunnelser for mitt yrkesvalg (og nei, du din knøl jeg var på julebord med for en stund siden. Jeg ble ikke lærer fordi jeg har en batikk-festisj, ei heller makrameringsfetisj, dorullnissefetisj eller sandpapirfetisj. Forslagene sier mer om deg, og hvorfor i all verden ble du ingeniør?):

1. Lønna. Tja. Det er jo kjekt med penger inn i midten av måneden, men jeg innser jo at jeg ikke akkurat er en gullfugl! (på den annen side blir jeg sjelden skutt på, så..)
2. Feriene (og avspaseringene): Joda, litt. Men med tanke på at feriene er fungerende SFO for andre med kortere fri, samt rene arbeidsleiren når det gjelder å ta igjen forsømt husarbeid, så...
3. Utstyret. Tja. Jeg har utvist ellevill begeistring for en printer som virket, truet med å kysse IT-fyren og brukte kassettspiller i 2011.
4. Tavla. Vel, jo... da jeg var yngre var dette selve Soria Moria, det var lykken å få skrive kruseduller, og om frøken spanderte på seg fargekritt, ja det var nesten ikke til å bære!
5. Yrkestitler. Nei. Jeg er ikke frøken. Jeg er heller ikke fru. Elevene neier ikke når de ser meg, og de utviser ikke behørig respekt når jeg kommer.
6. Pratejobb. Joda. Jeg kunne ikke hatt en jobb hvor jeg tidde stille store deler av dagen, så det er et gode.
7. Å aldri være alene. Nei, ikke nødvendigvis et pluss. Jeg har låst meg inne på do, men også der er vi hjertelig tilstede, "Liv, Liv, e du på do?" "Ehh. Ja.." "(inn i telefonen) Hu komme snart, hu e bare på do"
8. Kollegaene. Både ja og nei. I det siste ofte ja, erfaringsmessig nei, nei, nei. Det sier seg selv at det er stritt å jobbe med folk som synes VHS er en nyvinning, eller tester ut konfiskerte erte-blåsere på intetanende kollegaer (les meg og au og heftige hevnfantasier), og fantastisk å jobbe med mennesker som kan foreksempel ligninger og matematiske formler, og som faktisk synes Pythagoras er litt av en tøffing!
9. Humor. Jepp. Hvor ellers i verden finner man små (og litt større) mennesker som synes at man er festlig og kul og snill og "jei elsker dei"
10. Elevene. Definitivt ja. Fantastiske mennesker med gleder, sorger, humor, følelser, kunnskap, hat og kjærlighet. Med kviser og smil og tårer og tanker og mobiltelefoner og omtanke og egoisme. Religiøse ytringer. Politiske ytringer. Stemmeskifte. Hormoner. Det første jeg lærte etter lærerskolen var (bortsett fra at jeg alltid måtte ha et pedogogisk ståsted for alt jeg gjorde) at jeg kan planlegge hva som helst, det blir aldri slik likevel. Men når jeg lar elevene være med og styre, blir det mye bedre!
11. Elevene. Definitivt nei. Snøballkasting, hormoner, grining, stemmeskiftet, politiske ytringer, religiøse ytringer, slåsskamper. Leksehat. Spysyke. Sure sokker. At de kan mer data enn meg.

I dag har jeg plastret et sår, sagt godord til et hjerte, sendt et strengt blikk, ledd med elevene, fått dem til å bruke ordet "fusentast". Diskutert hinduisme. Blitt ledd av. ledd av elevene. Blitt litt bekymret. Blitt veldig glad. Vist hvordan man deler med komma. Snakket om jødedommen. Blitt engasjert. Blitt glad. Blitt sliten.

Og, når jeg gikk fra jobben, sto de der. Tøffe-Harry og gjengen. Bevæpnet med pinner og gymbager. I øyeblikket de så meg, kom de springende, rett i mot meg, hoiende. "Liv, kan eg få visa at eg kan et nytt skate-tricks?" Klart de kan. I stiv kuling og regn fra alle kanter.

Det er nettopp på grunn av slike øyeblikk at jeg er lærer!

En mann uten smil skal ikke åpne butikk.

(Kinesisk ordtak)

Hvis jeg noensinne skulle få den sinnsvake ideen om at jeg burde kjøre motorsykkel, og hvis jeg noensinne går til avsindige steget det ville være å gå til anskaffelse av motorsykkel, er det ingen andre å skylde på enn Skien. Yes, blame it on Skien! I Skien finnes nemlig verdens mest fantastiske motsigelse av en butikk; i et lite, hvitt og veldig koselig bestemorshus har nemlig KRAMBUA MC sine butikklokaler. Smak litt på ordet...krambua.. I følge Store Norske: "krambu, landsens butikk der man solgte forskjellige varer i detalj, landhandleri."  Smak på ordet en gang til. Krambua MC. Jepp.

Mitt indre bilde av en innbarka MC-forhandler (muligens preget av en ungdomstid på Bryne?) er en kraftig, tett og skjeggete kar med heftige tatoveringer (gjerne veldig mange), gjemt bak skumle solbriller, tyggende på det som tilsynelatende er en evigvarende tyggisklyse. Skummel, og definitivt hverken mors (eller ihvertfall ikke!) svigermors beste barn. Han lukter lær og olje (og et lite anstrøk furunål?), blandet med gammel svette.

Dessverre gikk jeg ikke inn i butikken (hvorfor skulle jeg egentlig det? Lysten på MC har ennå ikke glimret med sitt nærvær!), men ser det helt klart for meg: MC-karen beskrevet ovenfor, ikledd skinnjakke, naglebelte og landhandlerforkle, mens han svinser mellom hyller, reoler, settekasser og bokser med allverdens krimskrams og detaljvarer tilknyttet MC (har omtrent like mye peiling på hva detaljvarer i en slik verden er som hvordan slike MC-fyrer egentlig ser ut, men ser det for meg likevel:), allslags skruer og bolter og revehaler og wunderbaumer og stickers og hjelmer og pynt og tant og fjas. I en krambu går man nynnende og trallende rundt, man har god tid og slurper innimellom svak kaffe fra en blomstrete kopp.  Bildet står krystallklart for meg, og ÅH, som jeg skulle ønske at det faktisk var akkurat slik. Da skulle jeg kjøre MC da, hele dagen, og ikke minst ville jeg ta den festlige helgeturen til Telemark og til selveste MC-landhandelen, drikke kaffe og dele en Mariekjeks med innehaveren, mens vi sammenligner krom og revehaler.

Tipper mannen(?) bak Krambua MC er en mann med et smil. Nå har han ihvertfall fått smilet fram hos en mulig(!) kunde!

Om å bli tullet inn i en dyne og sunget litt for...

(Haukeland sykehus, ett år tilbake i tid)

..."kan eg gjøre nokke mer for deg?" Smil, omsorg og ti ekstra sykepleiersekunder hun var villig til å ofre på en sliten og bekymret mamma. En mamma som er såpass veloppdratt og fornuftig at hun smiler og rister på hodet, peker på bøkene og spillet jeg og poden har rigget oss til med, og sier at alt er bra, ellers takk. Engelen forsvinner kjapt ut av døra for neste oppdrag, mens jeg svelger klumpen i halsen og kjemper mot lysten til å rope henne inn igjen. For aller mest av alt vil jeg legge meg ned og la henne (eller en eller annen omsorgsperson) tulle meg trygt inn i en dyne mens de nynner en rolig sang. Jeg vil dulles med og tas ansvar for, og seile avgårde på varme, trygge og gode hender. Jeg vil for en stakket stund være liten og båret rundt på trygge hender igjen.

Roper henne selvfølgelig ikke inn igjen.


"Si ifra dersom det er noe jeg kan gjøre..." sms'en tikket inn i grevens tid, dersom grevens tid er den tiden da du føler deg ordentlig alene og engstelig og redd og liten. Svaret mitt er kjapt, velfomulert og med mange smilefjes; "takk, skal gjøre det, går bra! Snakkes :-)" Et lite sekund vurderer jeg å svare sannheten: "Kom, trøst meg, bær meg og klem meg! La meg få gjemme meg litt!"

Sender den første meldingen, den med smilefjesa.


Poden småsnorker. Bamsen knuges, bein og armer danser rundt i senga. Jeg tørker små ensomhetstårer og får liksom ikke dyna til å henge på. En slitsom dag går over i en ny dag, og jeg vet at jeg er en av de heldige mammaene på pasienthotellet den kvelden, en mamma med en frisk gutt (som skal ordne opp i utfordringer...). Jeg gråter for alle de ordentlige syke små og store, og for alle som kunne trenge at noen tuller dem inn i en dyne og synger for dem. Jeg gråter for de som er her i uker og måneder, for de som skal hjem og de som aldri kommer hjem. Jeg gråter for de travle englene og for alle de som ikke får en melding i grevens tid. jeg gråter av glede, takknemlighet og redsel.

Og lengsel.


Skal sende flere meldinger. Sende flere smil. Tulle flere inn i dyner, og synge flere sanger.


Takk.

Gråter ikke, fikk bare rusk i øyet!

-Mamma, grine du? (er innelåst på do, men definitivt ikke skjult for røntgensynet til 8-åringen)
-Neida, eg bare tisse! (spiller det ut med en gang, tenker at fnisingen får ham over på andre tanker)
-Mamma, hvis du grine e det greit, men du må sei ka det e (jada, der fikk jeg den tilbake..)
-Nei, eg grine ikkje. Gå og finn deg nogen kjeks! (åpenbart det sikreste tegnet på at mamma faktisk gråter er lokkingen med søtsaker. Han sitter der nemlig, med røntgenøynene sine, den store klemmen og sørgmodig ansikt når jeg låser meg ut)
-Eg trur du grine. Du e svart i heila trynet (waterproof mascara my ass!). Eg trur du må ha kjeks du og.

Joda, mamma griner. Etter at jeg låste meg inn på do har jeg fått øyne som svir og det gjør vondt i magen. Jeg er tom i hodet, og lettere svimmel, og poden har rett, jeg er svart i hele trynet. Mens jeg og poden deler sjokoladekjeks og han ramser opp alle de tyske ordene han kan (snodig hva som gleder en pedagog-mor) slår det meg: Jeg er der nå. Jeg har blitt en slik en. En av dem. Neste steg er lommetørkle i genserermet og alltid ekstra mascara i vesken. Jeg har blitt en tåreperse, en lettrørt, en gråter. Jeg er hun som griner.

Innrømmelsen er av en slik karakter at jeg straks bevilger meg nok en sjokoladekjeks, og får nesten klump i halsen med tanke på at sunnhetsprosjektet mitt varte i nøyaktig en og en halv dag. I tillegg får jeg klump i halsen av at mine to yngste synger en egenprodusert sang med svært alternative rim. Tidligere samme dag har jeg fått tårer i øynene av en elev som syntes jeg var "kule på håret!", en nyhet om sultkatastrofe, en lapp en kollega hadde fått med "Jei elsker dei" på, en samtale med en annen kollega om et felles prosjekt, øynene til han triste værmelderen på nrk,  samt det faktum at ingen av ungene likte middagen, og at den, ifølge nabojenta på middagsbesøk, så ut som bæsj (enig...)

Så, hva har skjedd? Når skjedde denne transformasjonen fra å kunne håndtere verden uten å være redd for å bryte ut i en tårestrøm, til å ha kleenex alltid tilgjengelig? Når ble jeg denne føre-var dama som unngår å se triste filmer? Er det hormonforandringer? Resultatet av tre livsforvandlende graviditeter? Påvirkning utenfra? Er det mannen min sin skyld? Jobben? Myndighetene? EU? Er det et eksperiment utført av utenomjordiske vesener etter å ha blitt "beamet" opp i en flygende tallerken? Er det et resultat av maten jeg spiser og TV-program jeg ser på? Eller... det skulle ikke være.... nei.

Niks. Dette har absolutt ingen sammenheng med at jeg har begynt å ha twist i skapet og synes ullsokker er svært praktisk. Det har heller ingenting med at jeg har begynt å like at jeg er på den sikre siden, og synes musikken var bedre før. Det har heller ingenting med at skohorn og munnskyllemiddel er en del av hverdagen. Nei. Nei, nei, nei.

Tenker vi sier det er myndighetenes feil, jeg. Så er ansvaret plassert en gang for alle.

Det er god medisin i sjokoladekjeks, og det er fabelaktig helbredelse i åtteåringer. Tårene tørkes, mascara vaskes, jeg smiler og ler litt igjen, og gruser jr i "stein, saks, papir og lasersverd."

Det er rett og slett hverdag. En helt vanlig hverdag.

(Så, hvorfor jeg brøt familieregelen og låste meg inne på do i langvarig gråtetokt? Nei, hverken bæsje-mat eller jobbopplevelser utløste dette. Jeg er ikke alvorlig syk eller særdeles nevrotisk. Jeg gråt rett og slett fordi jeg trengte det. "Grin det ut, så begynne du på an igjen" sa farmor et par ganger når livet var som tyngst. Og det var akkurat det jeg gjorde.

Kjære kleenex-forhandler, ikke vær bekymret. Nå ble jeg akkurat rørt av en bamseklem fra min førstefødte, så jeg tørker ikke akkurat ut i tårekanalene...)