Om å redde verden. Sånn bittelitt.

Settingen: Jeg: Glødende kinn, intens prat, halvveis oppreist og bøyd over pulten. Nok en diskusjon, nok en samtale, flere tall, flere statistikker, flere drømmer. Læreren/medeleven/stakkaren: Sittende, avvæpnende mot maskingerværpratingen. Til slutt enig, sannsynligvis  kun slik at ordstrømmen skulle ta slutt. Joda. Verden skulle reddes, og samfunnsfagtimene ved Bryne vidaregåande skule var en god begynnelse!!!

Joda. Jeg trodde det, helt oppriktig. 17 år gamle Liv trodde virkelig at verden kunne reddes, og at jeg kunne utgjøre en forskjell. Klart vi kan forandre verden, vi må bare ville! Og gjett om jeg ville! Engasjert og klar, medlem av det som var mulig å være medlem av (bortsett fra det som var skummelt, lovstridig og det som rent åpenbart var kun en sjekkearena)(men tro du meg... Changemaker må være tidenes sjekkearena!!!). Øynene mine var så vidåpne for verdens urettferdighet, og jeg gråt over filmer og skjebner, gråt over sultkatastrofer og sorg, gråt over kvinners situasjon i verden, over vold, maktmisbruk og hat. Jeg ville ut, avsted og fram, jeg ville stå på barrikadene, jeg ville være med og redde verden!!!

Svoooosj. Fram i tid, til jeg har nådd den delen av livet hvor fortidsLiv var sikker på at daværende fremtidsLiv hadde reddet verden i mange år, til nå, hvor jeg liksom skulle være så voksen og klok og reflektert og satt, hvor jeg delte det jeg tjente og jobbet for å reise ut, avsted, bort til nød og katastrofer og noen andre å redde. Og hvor ungene mine eide minimalt med leker og brydde seg ingenting om merkeklær og statussymboler, men gladelig samlet flasker de pantet til inntekt for et godt formål! Hvor familien var en symbiose av hjelpere, og hvor vi faktisk utgjorde forskjeller. Svoooosj altså. Frem til nåtidsLiv. FortidsLiv gisper og gremmer, hun er sjokkert og skuffet, hun er misfornøyd og desillusjonert. Den kortklipte, hennafargete (jada..) luggen og 17-åringens brennende entusiasme, er erstattet med en praktisk mørkfarget sveis og en mildt sagt sedat livsstil. Jeg vil gjerne reise ut i verden, men ryggsekken og entusiasmen er erstattet med hotell og behovet for avslapning. Rent vann til alle har blitt til en kopp kaffe til, ja takk, og iblant skrur jeg av TV og nyheter for å skjerme meg selv for katastrofer og behovet for hjelp. Joda. Jeg gir penger til TV-aksjonen og kjøper fairtrade kaffe og panter flasker og TENKER at jeg burde kjøre mer kollektivt og blir kjempeprovosert når politikere uttaler seg om "de late og udugelige" i en nummerert del av verden som har fått et annet nummer enn der vi bor, og jeg beundrer dem grenseløst, de som faktisk gjør noe og utretter noe og får en liten del av verden til å bli bedre. Jo, jeg tror fortsatt at verden kan reddes. Jeg tror fortsatt at jeg kan gjøre en forskjell, selv om forskjellen nok ikke blir av en slik størrelse jeg så for meg for noen tiår (gulp) siden. Jeg tror fortsatt at om mange nok hadde villet, kunne vi gjort uendelig mye mer enn det som gjøres i dag.  Nei, jeg mener fortsatt ikke at vi i den marginale delen av verden som har overvekt som samfunnsfiende nr 1 utgjør en livsstil og en levestandard hele verden bør ha, jeg mener på ingen måte at jeg kan belære andre hva et godt og riktig liv er, men jeg gråter fortsatt over sultkatastrofer og intens urettferdighet, les for eksempel her eller her, eller google litt selv!

Så, hva skjedde?  Ikke er jeg spesielt desillusjonert, ikke er jeg spesielt hardfør eller kynisk, ikke har jeg så veldig nok med meg selv heller. Jeg bare....

Lot livet.

Gå.


Veldig fort.


Og.


Litt.


Sakte.

FortidsLiv sukker trist enda en gang, mens nåtidsLiv skjenker seg enda en kopp med (fairtrade)kaffe. Og setter seg altfor godt tilrette i stolen. Sender en tanke til fremtidsLiv, og utfordrer henne: Når den jeg var og den jeg er blir den jeg blir, da... DA skal jeg redde verden da. Litt, ihvertfall!

Fairtradesjokolade er jo også godt!

Jeg drikker ganske mye kaffe, så jeg gjør da noe...

(Grem. Skulle du sitte på en utfordring til meg? En anledning til å redde verden med litt mer enn kaffe og sjokolade? Utfordringen mottas med takk... av fortids-, nåtids- og fremtidsLiv. Jepp!)

Hey teacher leave them kids alone

(Pink Floyd, selvsagt!)

Jepp, jeg har røde penner og blå penner og en sånn blyant som er rød i den ene enden, og blå i den andre. Jeg har (og bruker!) viskelær, blyantspisser og telefax. Jeg har mer enn tre ordbøker, synes Petter Schjerven burde foreviges i bronse for sine fabelaktige TV-program om det norske språk (programmer jeg har på dvd, forøvrig) og lo ukontrollert og irriterende høyt på fødeavdelingen da jeg leste Knut Nærums "Litteraturhistorie fritt etter hukommelsen". Jeg har ingen behov for klokker i hverdagen, fordi enten ringes det inn eller elevene sukker meg ut, jeg synes kart er best når de henger over tavla og er potensielle dødsfeller, og nei, jeg får aldri opp hverken kart eller lerret etter bruk. Jeg drikker mer enn fire kopper kaffe til daglig, og har et stort nøkleknippe jeg ikke alltid vet hvor er.

Jeg er lærer. Havner du ved siden av meg på fest og starter konverseringen, er jeg ikke vanskelig å be. Lærerkjeftamentet er heftig utviklet, og jeg ynder å beinholde på utdøende ord og uttrykk jeg bruker titt og ofte. Bortsett fra det, er jeg god til å trøste, motivere, resitere teksten på en mengde tåpelige allsanger, og skulle du noensinne trenge noen som kan gulpe opp grammatikkregler i norsk, jepp. I'm the one.

Så, hvorfor i all verden bli lærer? Liste over begrunnelser for mitt yrkesvalg (og nei, du din knøl jeg var på julebord med for en stund siden. Jeg ble ikke lærer fordi jeg har en batikk-festisj, ei heller makrameringsfetisj, dorullnissefetisj eller sandpapirfetisj. Forslagene sier mer om deg, og hvorfor i all verden ble du ingeniør?):

1. Lønna. Tja. Det er jo kjekt med penger inn i midten av måneden, men jeg innser jo at jeg ikke akkurat er en gullfugl! (på den annen side blir jeg sjelden skutt på, så..)
2. Feriene (og avspaseringene): Joda, litt. Men med tanke på at feriene er fungerende SFO for andre med kortere fri, samt rene arbeidsleiren når det gjelder å ta igjen forsømt husarbeid, så...
3. Utstyret. Tja. Jeg har utvist ellevill begeistring for en printer som virket, truet med å kysse IT-fyren og brukte kassettspiller i 2011.
4. Tavla. Vel, jo... da jeg var yngre var dette selve Soria Moria, det var lykken å få skrive kruseduller, og om frøken spanderte på seg fargekritt, ja det var nesten ikke til å bære!
5. Yrkestitler. Nei. Jeg er ikke frøken. Jeg er heller ikke fru. Elevene neier ikke når de ser meg, og de utviser ikke behørig respekt når jeg kommer.
6. Pratejobb. Joda. Jeg kunne ikke hatt en jobb hvor jeg tidde stille store deler av dagen, så det er et gode.
7. Å aldri være alene. Nei, ikke nødvendigvis et pluss. Jeg har låst meg inne på do, men også der er vi hjertelig tilstede, "Liv, Liv, e du på do?" "Ehh. Ja.." "(inn i telefonen) Hu komme snart, hu e bare på do"
8. Kollegaene. Både ja og nei. I det siste ofte ja, erfaringsmessig nei, nei, nei. Det sier seg selv at det er stritt å jobbe med folk som synes VHS er en nyvinning, eller tester ut konfiskerte erte-blåsere på intetanende kollegaer (les meg og au og heftige hevnfantasier), og fantastisk å jobbe med mennesker som kan foreksempel ligninger og matematiske formler, og som faktisk synes Pythagoras er litt av en tøffing!
9. Humor. Jepp. Hvor ellers i verden finner man små (og litt større) mennesker som synes at man er festlig og kul og snill og "jei elsker dei"
10. Elevene. Definitivt ja. Fantastiske mennesker med gleder, sorger, humor, følelser, kunnskap, hat og kjærlighet. Med kviser og smil og tårer og tanker og mobiltelefoner og omtanke og egoisme. Religiøse ytringer. Politiske ytringer. Stemmeskifte. Hormoner. Det første jeg lærte etter lærerskolen var (bortsett fra at jeg alltid måtte ha et pedogogisk ståsted for alt jeg gjorde) at jeg kan planlegge hva som helst, det blir aldri slik likevel. Men når jeg lar elevene være med og styre, blir det mye bedre!
11. Elevene. Definitivt nei. Snøballkasting, hormoner, grining, stemmeskiftet, politiske ytringer, religiøse ytringer, slåsskamper. Leksehat. Spysyke. Sure sokker. At de kan mer data enn meg.

I dag har jeg plastret et sår, sagt godord til et hjerte, sendt et strengt blikk, ledd med elevene, fått dem til å bruke ordet "fusentast". Diskutert hinduisme. Blitt ledd av. ledd av elevene. Blitt litt bekymret. Blitt veldig glad. Vist hvordan man deler med komma. Snakket om jødedommen. Blitt engasjert. Blitt glad. Blitt sliten.

Og, når jeg gikk fra jobben, sto de der. Tøffe-Harry og gjengen. Bevæpnet med pinner og gymbager. I øyeblikket de så meg, kom de springende, rett i mot meg, hoiende. "Liv, kan eg få visa at eg kan et nytt skate-tricks?" Klart de kan. I stiv kuling og regn fra alle kanter.

Det er nettopp på grunn av slike øyeblikk at jeg er lærer!

En mann uten smil skal ikke åpne butikk.

(Kinesisk ordtak)

Hvis jeg noensinne skulle få den sinnsvake ideen om at jeg burde kjøre motorsykkel, og hvis jeg noensinne går til avsindige steget det ville være å gå til anskaffelse av motorsykkel, er det ingen andre å skylde på enn Skien. Yes, blame it on Skien! I Skien finnes nemlig verdens mest fantastiske motsigelse av en butikk; i et lite, hvitt og veldig koselig bestemorshus har nemlig KRAMBUA MC sine butikklokaler. Smak litt på ordet...krambua.. I følge Store Norske: "krambu, landsens butikk der man solgte forskjellige varer i detalj, landhandleri."  Smak på ordet en gang til. Krambua MC. Jepp.

Mitt indre bilde av en innbarka MC-forhandler (muligens preget av en ungdomstid på Bryne?) er en kraftig, tett og skjeggete kar med heftige tatoveringer (gjerne veldig mange), gjemt bak skumle solbriller, tyggende på det som tilsynelatende er en evigvarende tyggisklyse. Skummel, og definitivt hverken mors (eller ihvertfall ikke!) svigermors beste barn. Han lukter lær og olje (og et lite anstrøk furunål?), blandet med gammel svette.

Dessverre gikk jeg ikke inn i butikken (hvorfor skulle jeg egentlig det? Lysten på MC har ennå ikke glimret med sitt nærvær!), men ser det helt klart for meg: MC-karen beskrevet ovenfor, ikledd skinnjakke, naglebelte og landhandlerforkle, mens han svinser mellom hyller, reoler, settekasser og bokser med allverdens krimskrams og detaljvarer tilknyttet MC (har omtrent like mye peiling på hva detaljvarer i en slik verden er som hvordan slike MC-fyrer egentlig ser ut, men ser det for meg likevel:), allslags skruer og bolter og revehaler og wunderbaumer og stickers og hjelmer og pynt og tant og fjas. I en krambu går man nynnende og trallende rundt, man har god tid og slurper innimellom svak kaffe fra en blomstrete kopp.  Bildet står krystallklart for meg, og ÅH, som jeg skulle ønske at det faktisk var akkurat slik. Da skulle jeg kjøre MC da, hele dagen, og ikke minst ville jeg ta den festlige helgeturen til Telemark og til selveste MC-landhandelen, drikke kaffe og dele en Mariekjeks med innehaveren, mens vi sammenligner krom og revehaler.

Tipper mannen(?) bak Krambua MC er en mann med et smil. Nå har han ihvertfall fått smilet fram hos en mulig(!) kunde!

“The knack of flying is learning how to throw yourself at the ground and miss.”

(Douglas Adams)

(Fredag morgen, kl. 06.25. Hektisk baderomsaktivitet)
Jr: Kor langt kan du fly?
M: Eh, eg tror ikkje eg kan fly særlig langt...
Jr: Koffor ikkje?
M: Eh, nei, eg vett ikkje. Kanskje eg e for gammel?
Jr: Kunne du det før?
M: Eg vett sant å sei ikkje, eg har aldri prøvd!
Jr: Koffor ikkje?
M: Fordi eg vett at det ikkje går, vel!!! (glippande pedagogikk, sjekk klokkeslettet!)
Jr: Koffor ikkje?
M: Vett ikkje, kanskje eg ska prøva å fly en dag?

Ja, hvorfor ikke? Hvorfor i alle dager har jeg ikke prøvd? Jeg har klatret høyt i trær, stått på en fjelltopp og følt at jeg eier hele verden, jeg har snurret rundt og rundt i svimlende fart, til jeg ikke vet opp og ned lenger, jeg har hoppet og danset, men aldri prøvd å fly! Oppriktig talt er jeg jo igrunnen glad for at jeg ikke prøvde fra de øverst høydene, men i overført betydning kunne jeg gjerne prøvd litt mer. Som litt-over-midten-av-tredve-åra omgås jeg folk som gjør opp status i livet sitt. Noen skifter jobb, noen skifter bil, noen skifter kone, sveis, størrelse, og klessmak, noen slår flere fluer i en smekk. Og selv om jeg kan si mangt og mye om bleika hår med stadig høyere hårfeste, er jeg imponert fordi de faktisk gjør noe! De prøver seg på et bittelite hopp, en liten sveving. Tenk om noen av dem faktisk klarer det?

Fly-prosjektene mine er ikke så store, men det er etterhvert en lang liste med ting jeg aldri gjør, men sier jeg en gang vil (eksempler, ikke i prioritert rekkefølge); lære meg å spille gitar, jobbe mindre, skrive mer, lære meg å hekle, lære meg å danse, dykke, spille trommesolo, synge i kor, synge KJEMPEHØYT, spille revy, farge håret rødt, få en jobb hvor jeg er med på å gjøre en forskjell, male et bilde og skrive en bok.

Jr: Hvis du vill, mamma, kan eg vær med deg når du ska prøva å fly!
M: Så kjekt då! (rørt klump i halsen) Sko du holdt meg i håndå? Så kan me prøva i lag!
Jr. Ha, nei, eg vett jo det ikkje går an å fly, mamma! Eg sko ha dytta deg eg, og sett på når du landa!

Javel. Sjarmerende. Men kanskje er det nettopp litt dytting som skal til? Du er velkommen til å prøve!!

Å lene seg litt lengre frem...

Noen av mine yndlingsfortellinger da jeg var barn, var fortellingene om ungene i Bråkmakergata. Jeg synes historiene om denne fryktløse, sta og tøffe Lotta, og de tøffe, småfrekke og spennende søsknene var helt topp, og aller best likte jeg den av fortellingene hvor de konkurrerer om å lene seg ut av et vindu, og så "plutselig vant Jonas". Fantastisk! Jeg ser det hele for meg, hvordan de kniver om å bøye seg lengst mulig fremover, presser seg fram, skuldre ved skuldre til plutselig "svupp" en av dem faller ut. For så å reise seg igjen, le og være "seierherre"

Jeg vil prøve å overføre dette som best jeg kan til mitt eget voksenliv. Hvem er jeg i det vinduet? Er jeg Jonas, som faktisk tar sånne sjanser at han faktisk tryner? Er jeg Lotta, som er den aller minste, men som prøver å gjøre alt det søsknene gjør, uten å alltid helt få det til? Og som roper, skriker og kjefter litt for det, og som definitivt er alltid synlig og alltid hørbar? Eller er jeg Mia, som er med på leken, men som strekker seg akkurat så langt at hun står trygt, og som oppsummerer det hele etterpå, og som snusfornuftig hyller og refser han som tok sjansene?

Er nok litt av alle. Iblant, men sørgelig sjelden, er jeg Jonas. Har nok gått på trynet mange ganger, men vet å passe meg, og vet å absolutt ikke le av det etterpå, heller dekke over det! Litt oftere er jeg nok Lotta, som prøver og prøver, men ikke helt får det til, og heller kjefter og smeller litt. Dessverre har voksenlivet åpenbart en aldri så liten (ganske så stor) Mia i meg. Som nok er med, men som oftest på trygg grunn. som irettesetter og roser i ett og samme åndedrag, og som faktisk ikke helt vet hvor gøy det kan være å miste fotfestet litt.

Akkurat nå, i trygge omgivelser i godstolen foran peisen, skulle jeg ønske at jeg turte å lene meg så langt ut at jeg plutselig vant!!! Irettesettende Mia'er eller ei, målet er å reise seg å le av det hele, og så gå krumbøyd på neste utfordring!

2012... Da Liv tok en Jonas?