“Now at last they were beginning Chapter One of the Great Story which no one on earth has read: which goes on for ever: in which every chapter is better than the one before.”

(C.S. Lewis)

Mange nye rynker rikere der, altså. 

Nå er det over ett år siden sist jeg skrev noe her, et år som har flydd avgårde i et halsbrekkende tempo, men som også har vart evig. Det har vært et år fylt av begivenheter av både den gode, glitrende, tårevåte og smertefulle varianten, og det har vært et år hvor jeg har fått feiret gode venners runde dager, etablert nye vennskap og bekjentskap, mistet venner og tatt nye valg. Jeg har tatt noen spennende valg, blant annet har jeg fått et vikariat i SMISO Rogaland (Senter mot incest og seksuelle overgrep), jeg har feiret husets andre konfirmant og midt i jobbskifte og overlappinger og konfirmantforberedelser og vårtravelheten avsluttet jeg masteroppgaven min (og dersom jeg kan drive litt ublu og freidig selvpromotering stiller jeg gjerne med et foredrag, en kaffidrøs eller en samtale om emnet "Kampen for tilgivelsen", og jeg deler villig vekk oppgaven om noen vil lese!). 

Jeg har tatt noen mislykka valg, som å trene mye og bare spise sunt, eller å lære meg å strikke den genseren, eller å ikke bli såret av andre, eller ikke såre andre. Valgene vi tar får konsekvenser. Jeg har ikke noen tanke om at disse ordene i en helt ordinær blogg vil ha noen spesiell påvirkning, men vi tar mange valg som kan gi uante konsekvenser. En av grunnen til at jeg tar opp igjen skrivingen er indirekte skryt fra et menneske jeg egentlig ikke kjenner, men som mener jeg bør skrive, og et menneske i hans nære krets som videreformidlet det til meg. Konsekvensen av at jeg ble både smigret, glad og lysten til å skrive litt igjen, våknet.

Nå er det nye begynnelser igjen. Nye muligheter, og innimellom et og annet halvblankt ark, selv om jeg vel har kommet såpass langt i livet at det er få av arkene som er skinnende hvite. Jeg har skrevet en masteroppgave om tilgivelse. Hva er tilgivelse, hvorfor tilgir vi det som tilsynelatende er utilgivelig, og må vi alltid tilgi? Fem kloke mennesker har gitt av sin tid og sin erfaring og sine kloke tanker for at jeg skulle få til dette prosjektet. Om jeg lærte noe? Jøye meg. Man kan mene mangt og mye om masterstudenter, men til tross for det vanvittige stresset jeg levde i denne våren har jeg lyst til å skrive en ny oppgave. Jeg har til og med funnet et nytt tema, og jeg har til og med tenkt hvordan jeg skal bruke hypotesen min inn i forskningen. Tilgivelse er ikke enkelt å gjøre akademisk, og konsekvensen av å velge en slik oppgave var nok at den levde med meg i alt jeg gjorde og ikke var helt enkel å legge bort, men jeg lærte også utrolig mye, og jeg vil påstå at det er mange som har noe å lære av de modige menneskene jeg fikk intervjue og mengden med litteratur og teori jeg anvendte... Tilgivelse er mer enn å godta og akseptere. Tilgivelse er å plassere skyld, tilgivelse handler om oppreisning, valg og nye begynnelser. Og alt det midt i mellom, som ikke er så vellykket. Som å prøve i årevis å tilgi. Eller å kjenne presset til å tilgi så sterkt at man vender seg bort fra fellesskapet og der man helst vil være. Eller kravet om tilgivelse, "det er jo så lenge siden, hva feiler det deg?"

Jeg liker nye begynnelser, men er elendig på avslutninger. Jeg liker å hoppe, men hater å satse. Jeg feiler, prøver... og vil så gjerne være like modig og like sterk som de jeg har intervjuet i oppgaven min. En ny begynnelse. For min skyld.

Kjære du som leser: Takk.

Måtehold. Og skrittellere. Og oppdatering.

Som noen av dere muligens fikk med dere for en tid tilbake, ble jeg utstyrt med en skritteller fra Dytt.no, en side hvor man skulle registrere antall skritt, og et (viste det seg!!!) noget urealistisk syn på egen aktivitet. Jeg ble også utstyrt med engstelse for kollegaers konkurranseinstinkt. Har gått greit til nå, men mistenker at det kniper seg til i ukene framover. På et eller annet tidspunkt begynner de å snakke om tredemølle foran kaffetrakteren på jobb. Tro du meg!

For å oppdatere eventuelle lesere som bever av nysgjerrig engstelse for om jeg kommer til Lindesnes fra hvor det nå var vi liksom startet om en drøye to ukers tid, så er svaret ja. Tadaaaaa!!! Jepp. Det viser seg at å være den læreren på skolen som etterlignes av elevene ved å gå rundt og gestikulere masse, samt være den læreren som glemmer nøkler de timene  jeg ikke deler klasserom med en vennlig sjel av motsatt kjønn, det kjønnet som faktisk synes det er OK å ha nøkler i bukselommen (og som kanskje får tynt egen tålmodighet ganske temmelig heftig??) og det funker å ha vaskerom i kjelleren og en datter som nettopp har lært å sykle. For jeg går og går. Mer enn jeg trodde. Dette har fått konsekvenser.

Ikke av den stram-sprettrumpe-varianten. Ikke av den nå-er-jeg-i-kontakt-med-mitt-indre-harmoniske-meg, og ikke av den Hm-tror-jeg-skal-gå-Norge-på-langs-gitt! Neida, fri og bevare meg vel. Første konsekvens var at jeg faktisk begynte å bry meg hva som lå i de omregnbare hverdagsaktivitetene (og etter at jeg så det sto sex, har jeg fnisete sett med et spenstig blikk mot de som figurerer øverst på avdelingslista vår.....). Neste konsekvens var at jeg tenkte at når jeg nå allerede a) var så flink og b) sydenferien er uker borte og d) jeg har et skjørt i skapet og en anledning til høsten det skal på!! Nå er jeg i gang, så nå skal jeg i gang. Jada, mitt nye, sunne liv, lizzm.

Jeg burde visst det. Ved første slik selvtilfredse tanke, kommer de stormende. De mer selvdestruktive tankene og hendelsene. Ryggen, for eksempel. Som gjør vondt. At jeg ramler ned av en gjerdeklyver og får vondt i armen, og vondt i selvtilliten. Tankene om at jeg er en sånn duracellmamma opp og ned i kjelleren og fram og tilbake til jobb og barnehage og at jeg aldri havner i harmoni med meg selv. Osv. Og sulten. I samme øyeblikk som jeg tenker at nå skal jeg jammen leve sunt nå, hoper det seg opp både behov, sjokolade og muligheter for fråtsing. Alene-hjemme-kvelder, for eksempel. Alene-på-jobben-kvelder. Eller alene i bilen, alene på ferga, premiering av meg selv, alenetid med gemalen, med ungene med.... Jepp.

Alt med måte. På en måte. Tror jeg skal benytte neste uke til å leve sunt, uten alenekvelder med fråtsing og med lange turer i skog og mark. Uten TV-kvelder og bokkvelder med meg selv. (at jeg tilfeldigvis skal på fjelltur med en skokk elever og noen av Skritteterne, har selvsagt ingenting med den planen å gjøre. Ingenting.)(og De Herlige Posene Med Minde Sjokolade har ingenting å frykte. Jeg kommer hjem torsdag.....)

Alt med måte.

-Mamma? Kor e resten av lørdagsgodtet mitt? Og brusen?
-Mamma? Koffor e det sjokoladepapir i veskå di?
-Mamma? Eg har tegna noge te deg, eg!!

Jepp. Illustrert av husets Steinerskoleelev.