Om nye begynnelser. En føljetong.

Del 1.

Det er høst og det er lørdag, og huset er litt ryddigere enn da jeg sto opp og den enorme haugen på vaskerommet er litt mindre enn i går kveld. Grøten er fortært, ferga ligger værfast og for en gangs skyld er alle som bor under samme tak som meg, på riktig side, slik at ingen må nødovernatte hos mormor og morfar. Akkurat i dette øyeblikket skal jeg ingenting, ikke annet enn å drikke lunken kaffe og lade opp til brettspill med ungene, ikke annet enn å se litt på den pjuskete bjørka som skjelver utenfor stuevinduet.

Ingenting skjer, og det er akkurat passe vidunderlig at det ikke skjer noe som helst. Et lite pusterom i en ellers svært hektisk høst, og det er på tide å gjøre opp status. Litt status, iallfall. Ikke sånn kleint utleverende status, men litt sånn "joda, jeg har et liv"-status og "reinspikka førtiårskrise i huset"-status" jepp, det har jammen skjedd mye det siste halvåret!"-status. For det har det jammen. Og fordi jeg synes alt som "fortsettelse følger" på er magisk og svært avhengighetsskapende, gjør jeg mitt for å følge opp de 47 bindene av Sagaen om Isfolket jeg slukte i ungdommen: Jeg lager en føljetong. Bare ordet... ordet er så nydelig godt i seg selv at det er helt magisk. Føljetong. Man blir nesten en mann med pipe og dress i filmavisen bare ved å si ordet: Føljetong.

Vel. Ting har altså skjedd, og jeg har gjort ting jeg ikke trodde jeg skulle gjøre, ting jeg har drømt om å gjøre, ting jeg hater å gjøre og, rett og slett TING.

Først og fremst: Jeg er rømmelærer. Jepp. Erna og resten av gjengen skisserte så vakkert en drømmelærer, og selv om jeg synes elever er det beste som finnes, og selv om jeg tenker at norskfaget er svaret på de fleste viktige spørsmål, og selv om jeg egentlig synes at lærerjobben er stor stas, selv om alt det, har heg tatt mot til meg og søkt på ny jobb. Og fått den. Og bestemt meg for å si ja. Og sagt ja. Og sagt det til lærerkollegaer (trist) . Og sagt det til elever (fryktelig trist). Og bestemt meg for å tømme pulten som bugner av bøker, ideer, tegninger, hilsener, mer eller mindre vellykkede læringsprosjekter, private bøker, private kulepenner, private skjøteledninger(!) og kaffeflekken som, når jeg er skikkelig trøtt og holder hodet litt på skrå, nesten ligner litt på en sebra. Mye er veldig trist, mest av alt å forlate elever og kollegaer, og redselen for å miste vennskap når vi ikke lenger trør rundt hverandre åtte timer hver dag, og aller mest trist blir det kanskje å ikke ha sin beste venninne rygg mot rygg på arbeidsrommet (en plassering jeg tror andre kollegaer muligens har sett på mer som en belastning for dem enn en glede, med tanke på fnise-og-småspydigheterbyrden de har levd med), og det er trist å ikke være en del av skolen lenger. Andre ting er mindre trist, og noe er rett og slett bare veldig godt å ta en pause fra.

Rømmelærer, altså. Jeg! Så ikke den komme selv, før muligheten kom og jeg hoppet på den. Jeg blir aldri regjeringens Drømmelærer. Det er ikke motvilje mot videre studier (går på masterstudie nå). Det er ikke lønna en gang, ikke er det arbeidsrommet heller, eller alle avisskriveriene. Det er ikke på noen måte elevene eller foreldrene, det er ikke mangelen på batikk eller fotformsko.

Det er summen av så mye annet. Summen av behov får å se med nye øyne en stund. Summen av ønsket om å gjøre noe helt annet. Summen av de uendelige timene man sitter og dokumenterer ting, summen av alle de forskjellige kravene som stilles til elevene hele tiden, summen av krav til en oppvoksende generasjon mennesker som skal kunne alt og greie alt og være best i alt og vakrest konstant og... og summen av hva en Drømmelærer er.

Jeg er svært glad i å være lærer. Jeg er svært glad i elevene mine.

Likevel er en av høstens store beslutninger å bli en rømmelærer. En rømmelærer i en stilling som kommer til å være både annerledes og spennende og utfordrende og krevende, og ikke minst litt bedre tilpasset neste punkt i føljetongen min... Jeg gruer meg til juleavslutningen, for avskjeder er på ingen måte min greie. Jeg gleder meg til nyttår. Nye begynnelser og nye sjanser, andre utfordringer og andre input. Jeg tror jammen meg at det kan være min greie!!

(og... fortsettelse følger!!)