tirsdag 24. juni 2014

Livet på landet

Nydelig sjølvfi. 
Det er fint å bo på landet. Og det er ikke fint å bo på landet. Alt er smått på landet, noe som er bra, alt er smått på landet, noe som ikke trenger å være bra. Det er bra at man er synlig, at noen vet, selv før en gjerne selv vet. Det er igrunnen fint. Er man litt ensom på landet, eller syk, eller krangler med noen, eller er uenig i noe, eller i det hele tatt om man bare er litt sær, kan det være tungt å bo på landet. Man kan være utrolig ensom på landet. Utrolig trist. Utrolig rar. Det er ikke så fint.

Nå skal jeg bare tenke på det som er fint. For det er sommer, og de fineste elevene jeg vet om har tegnet og skrevet og kjøpt gave til meg, de har klemt meg og smilt og grått sånn helt uten at noen har sagt noe på det. De vil leke de samme lekene som i fjor og i forfjor. Det er fint. Det er fint at båtmotoren ble fikset av kyndige hender, at folk kjøper lodd og går på ordentlig basar, det er fint at noen synes det er lenge siden jeg var på butikken og om jeg er frisk nå? Det er fint at naboen har kanel-og-sukker-blanding til låns en lørdag, og at vi kan si at vi ikke vil ha tilbake brødet vi lånte bort, neste gang kan vi ha glemt å handle. Det er fint at vi vet hvem som skal flytte hit før de kommer, det er fint å vite at noen vet hvem jeg er. Det er fint at noen vet jeg trenger en klem en helt vanlig tirsdag.

Det er fint å bo på landet når det er sånne dager som st.hans. Dager som er spekket med tradisjon. "Hva, selger man kaker der? Det gjorde de ikke i fjor, da sto de der borte!", hørte jeg meg selv si i går. Og det er fint. Fint med grilling i temmelig stiv og kald vind, fint med folk og leker og unger som springer rundt og gjorde akkurat det samme som i fjor. Og forfjor. Bare at ungene er større, og hjelper hverandre i sekkeløp og potetløp. Det er fint med landet. Og så er det så veldig fint at brannbilen møter opp, at det lokale brannvesenet er med på å få fyr på bålet og slukker tilløp til spredning, og slukker grillen. At de smiler og ler, og ungene deres er minst like store beundrere som de andre ungene.

Det er fint.

Enda finere er det grunnen at livet på landet nå er ganske likt livet på landet før. Da jeg var ung. Og da andre var unge. Og det er veldig fint at noen skriver sanger om sine minner, som blir til våre minner. Som Tønes. Som synger om St.Hans 1987. Og det er nesten akkurat slik jeg husker mine st-hanser, bare krydret med min barndoms sommerferie-og-herme-etter-mamma-og-pappa-sin-dialekt-språk. Jeg synes du skal høre på denne sangen jeg, mens du ser noen av podens blinkskudd fra i går, her på landet. For det var fint. Selv om det var St.Hans 2014. Og bålet var trygt.


Tautrekking

Potetløp. Med far.

Sekkeløp. 

Sekkefall.

Fylle-vann-på-flaske-i-stiv-motvind-stafett


Bål. Endelig med fyr.


Ja, vi bor på en øy.


Lokale helter stiller opp. 


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar