Om å føle seg skikkelig, skikkelig viktig.

Ikke akkurat leirmat. Men glutenfritt, iallfall!

Jeg er som de fleste andre svak for smiger, og i et yrke hvor jeg ikke akkurat overøses av stående ovasjoner eller klapp på skuldra, er jeg lett bytte for fagre ord. I tillegg har jeg hatt en slitsom høst, hvor jeg har vært hu-derre-grå-musa, hun med ambisjonene og drømmene og ønskene og som det går i litt tullball for. Jepp. Nettopp. Skikkelig høst-høst.  Og enda mer i tillegg, jeg har til og med sukket både hit og dit, sukket etter å få forløst denne egentlige meg, denne sprudle-smile-synge-danse-juble- meg, jeg har higet etter å bli sett og anerkjent og hørt.

I dag ble jeg det.

Trodde jeg.

I to timer.

Tre oppringninger fra Spennende Ukjent Telefonnummer. Googlet til å komme fra en organisasjon av den litt spennende og nifse sorten, og jeg antok at det ville være en utfordring der. En synliggjørende vi-heier-på-deg-Liv-utfordring. En nå-er-du-synlig-nå-utfordring.

Jada.

Jeg rakk å tenke godt og lenge på dette, fantasere og tenke på klær og sko og sveis og ordvalg. Jeg var sikker på at nå, nå, altså, nå var min tid kommet.


Ring-ring
Ring-ring

Etter to timer viste det seg at vedkommende som ringte hadde funnet en mail jeg hadde sendt for ett år siden. En mail om mat. Mat for allergikere. Leirmat.

Jada.

I det minste spiller jeg ikke panfløyte på en litt dårlig produsert youtubesnutt.

Det kommer en dag, i morgen.....