Bakglatte ski

Det er nesten ingenting som er verre enn bakglatte ski, iallfall ikke hvis planen er å gå en skitur litt fort og litt grasiøst og litt sånn sprekt. Plutselig er det to steg fram og ett tilbake, det er nestentryning og svette som pipler og det er ustøhet når man står stille og det er å gå sånn ishakke-fiskeben opp den minste lille hump, og er man litt uheldig eller ukonsentrert så svoooooosj er man tilbake til utgangspunktet, sannsynligvis liggende på rygg med bein og armer og staver og ski og sekk og lue og votter i et eneste sammensurium, og du vet ikke lenger om det er svetten eller de vanvittige mengdene snø som kryper inn over alt der du ligger og kaver, som gjør deg våtest.

Å gå skitur med bakglatte ski er ikke kjekt. Å møte livet med bakglatte ski er ikke så greit det heller. Av og til ser man for seg et mål der framme, dit skal man, og man tenker liksom at det skal gå greit, jeg skal komme meg dit med verdigheten i behold, det er "beine veien" og lett match, men plutselig fyker man på snørra, eller må stake som en gal for å nærme seg målet, og man er både ugrasiøs og klumsete, og dersom man er litt uoppmerksom fyker man bakover, til start, og av og til  finner man plutselig seg selv virrende på et sted som er FØR start. Alle andre ser ut til å gli avgårde uten å anstrenge seg i det hele tatt, noen er liksom framme før de har startet, og det ser jammen ut til at de fleste pakker sammen og går videre, mens en selv kaver litt rundt der, rundt startområdet fortsatt, og ikke kommer noen vei, man puster og peser og prøver, prøver til og med nesten for hardt, tar sånn i at det knaker i sammenføyningene, og likevel... likevel når man ikke målet. Ikke helt.

Av og til må man kanskje innse at man ikke skal nå det målet. Ikke nå. Ikke med dette utstyret, eller med de menneskene. Kanskje målet egentlig skal være et helt annet, på et helt annet føre og med en helt annen gli. Kanskje målet skal være å sitte der man er, med utgansgpunktet, med en kaffekopp og en sjokolade og kjenne at det er greit å være her en er, og at målet får vente, eller får være et annet sted, en annen tid, eller kanskje startstedet simpelthen bare skal bli målet?

"My job is to scream cockle-doodle-doo. Don't blame me if the sun doesn't rise.”

― Janet Skeslien Charles, Moonlight in Odessa


Jeg har begynt i ny jobb. For første gang på lenge skal jeg jobbe deltid, og studere ved siden av. Jeg har jobbet en uke. Jeg har lært en hel del denne første uka:

• Jeg er ikke spesielt flink til å jobbe deltid (skal bare sjekke mailen....)
• Jeg er ikke spesielt flink til å være "hu nye"
• Det er fryktelig mange mennesker jeg har tatt i hånda og presentert meg for både to og tre ganger, til tross for det jeg påstår er min gode evne til å huske ansikter
• Jeg liker ikke å mase på andre
• Jeg liker å vite hvor man oppbevarer ekstra dopapir og såpe
• Jeg drikker MYE mer kaffe enn alle andre jeg jobber sammen med
• Det er ikke så veldig lett å jobbe på ferga
• Jeg er fryktelig glad i å drøse med folk, selv om jeg drar 06.45
• Folk er veldig opptatt av at en bor på en øy...
• ...spesielt når man risikerer å bli værfast!
• Jeg savner elevene mine
• Det er mange fine unger og voksne å bli kjent med

Nå har jeg begynt i nye jobber noen ganger før, og vet at det stort sett går greit, selv om de første ukene kan være litt skumle. Neste uke skal jeg ha med termos med kaffe hjemmenfra, og nå VET jeg hvor det ekstra dopapiret er, neste uke blir plankekjøring! Så gjelder det bare å få litt grepet på jobben, på oppgaver og hvem-er-hvem og hva-er-hva, og komme i gang med studiene igjen.  Og rope litt KYKKELIKYYYY!

Selvsagt var det meldt storm og ekstremvær første uka. 

Å ikke være klar

Det er fjerde søndag i advent. Facebook og Instagram bugner av hjemmebakst og familieidyll, renskurte flater og hjemmebakst, av lykke, glede, harmoni og forventning. Det rapporteres om verdens beste ditt og datt, om romantikk og kjærlighet, om å ha oseaner av overskudd og tid og å være fullstendig superklar til alt. Det er fjerde søndag i advent. Nettavisene og nyhetssendingene bugner av vold, drap, sønderskutte barn, overgrep, ødeleggelser, mismot, krig, trusler og ensomhet. Det er som om det aldri tar slutt, bølge på bølge av smerte, lidelse, uforståelighet, hat, vold... Det er fjerde søndag i advent, og jeg skulle gjerne sett at julefreden senket seg, at håpet tentes, at livet var til å bære for alle de barna som akkurat nå ikke har noe håp.  Det er fjerde søndag i advent, og selv om desember ikke ble slik den skulle i år heller, sitter jeg så trygt i den delen av verden som hverken er hvitskinnende juleharmoni eller håpløs julesmerte, og den eneste jeg kan gjøre er å tenne noen lys og tenke på

dette

Vi tenner et lys for alle som undrer

for undringen driver oss fram dit vi skal

Som kongene følger vi julenattsstjernen til Frelseren, 

født som et barn i en stall.

Vi tenner et lys for alle som lengter, 

for lengselen rommer et evighetsfrø.

Det vokser mot himlen fra Betlehem-stallen. 

Det rommer det livet som aldri skal dø. 

Vi tenner et lys for alle som håper, 

for håp er en fakkel som lyser oss hjem.

Det lever i alle som våger å tro på 

at englenes julenattsang gjelder dem. 

Vi tenner et lys for alle som leter, 

for letere finner det gjeterne fant:

At barnet i krybben er Guds Sønn, vår Frelser. 

Vi ser og vi tror og vi vet det er sant. 

(Hilde Dagfinrud-Valen. Som jeg kjente en gang, og nesten kjenner litt ennå)

Litt om nye begynnelser. En føljetong.

Del tre.

Føljetong, føljetong, føljetong.... Fint ord fortsatt!!!

Denne egenskapen kom som en overraskelse på meg, men den er såpass sjelsettende og ny, at jeg velger å ta den med i føljetongen min. Den er faktisk også helt nødvendig for at det skal bli noe at del fire i føljetongen. Fredag debuterte jeg som TelefonTerrorist.

(nå.. debuterte og debuterte... les jeggremmes.com for den litt mer sannferdige versjonen)

Av en eller annen særdeles spennende og cliffhanger-aktig grunn, måtte jeg ringe Statens Vegvesen denne uka. Jeg trengte informasjon, og jeg trengte å snakke med et levende menneske. Jeg hadde knapt med tid, et friminutt, faktisk, og hadde gjemt meg inne på det ene grupperommet uten vinduer, men med kopimaskin like utenfor, og et vanvittig renn av folk som bare MÅ snakke NÅ hele tiden.

Vel.  Samtalen foregikk omtrent på denne måten:

-Ring, ring
-Du får nå 4 valg. Trykk bla bla bla for (avbrudd nr 1: "Liv, skal du holde på lenge??")
-Ring, ring
-Dersom du er interessert i bla bøa bla press bla bla bla ("Liv, vet du om det er noe mer plaster noe sted? Nei?")
-Ring, ring
-Det er for tiden lang ventetid. Du er nr 4 i køen.
-Ring, ring
-Dersom du vil bli oppringt, trykk bla, bla, bla ("Liv, har du sett laderen min? Nei?")
-Ring, ring
-Statens vegvesen?
-Eh, øh, jo, eh, mitt navn er Liv...
-Registreringsnummer?
-Jo, det er xxxxxx
-Ok
-Jeg lurer på noe i forbindelse med et avskiltningskrav, jeg har ikke fått informasjon om at noe mangler, og jeg har heller ikke....
-Det er et krav ja. Hva er registreringsnummeret?
-Du fikk det jo nettopp!
- (taushet)
-Hallo?
-Registreringsnummer?
-Jo, det er xxxxxx
-Ja, det er et avskiltningskrav.
-Ja, men det var en feil hos forsikringsselskapet ("Liv, dersom du ser BølleBørre, sier du i fra??")
-Ja, jeg ser det er melding om det.
Hva gjør jeg da, må jeg klage, eller..
-Nei
-Nei?
-Avskiltningsvarselet er trukket tilbake
-Og jeg må...?
-Du må få vognkort.
-Av dere?
-Ja.
-Så da må jeg bare vente?
-Ja
-Og ikke bli avskiltet?
-Nei.
-Ok
-Ok
-Vognkort?
-Mhm.

RRRRRRRIIIIIIINNNNNNNGGGGGGGG

-Jeg må gå.
-Ja.

Klikk.


OK, ikke veldig stolt av dette. Men gjorde det sannsynligvis godt igjen da jeg senere på kvelden kledde meg ut som "Et Vegves" på HalloVenn-fest. Med hår nok på brøstet til en hel hærskare.

Bloggaren byr på seg sjølve. Mindre rosabloggar blir ein neppe.

Debuterte både som mann og telefonterrorist på en og samme dag. Og beklager på en måte litt. Og på en annen måte ikke.

Litt om nye begynnelser. En føljetong.

Del to.

Gleden over å ta ordet føljetong i bruk, er fortsatt lettere euforisk, kjenner jeg. Dette til ren orientering.

Nattog til Oslo. Nesten plass til meg og en
koffert.

Noen har sagt at de venter i spenning på denne delen. Stas. Selv tviler jeg vel litt på at ventingen når samme intense høyder som da jeg ventet på neste bok i Sagaen om Isfolket en gang på 80-tallet, når jeg besøkte biblioteket støtt og stadig for å få neste glimt av Tengel og Silje og Sol og... (puh. Det husker jeg. Spør meg om telefonnummeret mitt! GONE!!)

Takker for overveldende oppslutning etter del en av føljetongen, og takker spesielt for den andelen av menn(esker)(2stk) som ivrig påpekte 40-årskrisa. Vil bare orientere om at jeg fortsatt er 29, og at jeg i går NESTEN kunne betale barnebillett på bussen. Kommer sannsynligvis alltid til å gå i sort regnjakke og rosa lue.

Den andre begynnelsen jeg vil fortelle om, er at jeg er student igjen. Masterstudent denne gangen, og omtrent nøyaktig 20 år etter at jeg første gang ble student i Oslo, ble jeg student i Oslo igjen.

Fantastisk. Denne gangen er jeg deltidsstudent, noe som betyr at jeg får leve i studentboblen en liten uke av gangen sånn dann og vann, og de ukene jeg har vært der til nå, har store deler av fritiden gått med til å traske rundt på "gamle stier" og nikke sånn "hm-mmmm, her brukte jo det å være en liten kafé, se nå er det en Brazilian wax-sjappe.... og her brukte det å være en bokhandel, se så, det har visst blitt en Brazilian wax-sjappe det også... eller hva med den fantastiske indiske restauranten jeg brukte å gå på... nei, se, det har visst kommet en Brazilian wax-sjappe der, gitt" (og ja, jeg studerer på Majorstua...). I tillegg har jeg besøkt gode, gode folk, hatt laaaaaange samtaler, og blitt introdusert til MandagsChampagne. Studentlivet er ikke som det var, selv om mye er akkurat slik det var.

Litt småvoksne studenter bor gjerne på hotell!

Jeg liker å studere. Virkelig. Jeg virkelig nyter gode forelesere og dyktige folk, og synes det er stas å treffe folk igjen som man traff for noen uker siden, og så kjenner man hverandre litt siden vi satt på siden av hverandre i auditoriet sist gang. Og det er spennende folk, fra tjueåra og opp. Heldigvis en del oppover min alder, men likevel. Jeg er en av De Voksne. En av de som ikke må vise legitimasjon for noe som helst lenger, og som har Livserfaring. Jeg husker selv noen av de Voksne da jeg var ung student, og nå er jeg plutselig en av dem. Snodig. Og jeg har blitt en rev til å fake voksenrollen. Jeg har nikkingen, sukkingen og den tilsynelatende Kontrollen på plass. Jepp. De skulle bare visst at jeg dirret av usikkerhet og rødmet av engstelse, eller at jeg heller ikke dette studiet har kontroll over pensumlitteraturen, og at jeg blir helt starstruck over å høre hvor kloke de er, De Andre, og at jeg fortsatt er engstelig for om noen snart vil gjennomskue meg og si at jeg ikke har noe der å gjøre, eller at nå bør jeg skjerpe meg eller.. ja. 

Jeg skal med tid og stunder skrive en master i diakoni, og jeg svarer gjerne utfyllende på hva dette studiet innebærer om du lurer. Med tid og stunder kan jeg også svare på hva jeg skal skrive om, for i øyeblikket har jeg 13 ting jeg har lyst til å skrive om, innenfor faget. 13. Jepp.

Effektive studenter skriver ikke mindre enn
to oppgaver på toget fra Oslo til Bergen...

Jeg har det topp. Og litt strevsomt. Mest topp, i grunnen. Mitt mest magiske øyeblikk til nå, var da en av lærerne jeg hadde for 20 år siden, Stephanie Dietrich, åpenbarte seg som lærer nå også. Hun var prikk lik seg selv, holder noen fantastisk engasjerende forelesninger, og faktum er at hun er en av de få jeg kan gjenfortelle noe av undervisningen til for 20 år siden. Det er magisk. Og skremmende, jeg tviler sterkt på at mitt intensitetsnivå oppleves likt som for 20 år siden. Å kombinere med full jobb skal jo bare skje fram til jul, og jeg tror jeg skal overleve det presset.  Ved hjelp av melkesjokolade.

Å studere byr forøvrig på gjensyn med noen utfordringer. Skippertaksmetoden vs fornuftig og jevn lesing? Hvilke pensumbøker MÅ jeg ha? Hvor mye kaffe kan jeg egentlig konsumere i løpet av tre kvarter? Og hvordan holde styr på treogførtitusenmillioner utskrifter og kopieark? Er det virkelig godt nok-angsten?

...og rekker å kjede seg nok til å lese sporten!!

Likevel. Til tross for alt dette: Makan til flott studie. Til flotte medstudenter. Til flott familie som lar meg gjøre dette. Til arbeidsgiver (nåværende) som har gitt meg permisjon i ukene jeg trenger det, og arbeidsgiver (ny) som har lovet at jeg skal kunne ha muligheten for å tilrettelegge. Makan til mann som tar logistikkdelen (OG vaskemaskinen!!!!). Makan til venner som spanderer middag og kakao og kaffe og gode timer, makan til fine, fine Oslo, makan til fabelaktige lærere og vanskelige tanker, til utfordrende samtaler og til netter med tusenmillioner tanker. Makan.

Og enda er det flere nye begynnelser denne høsten.
Makan.







Fortsettelse følger!!!!

Om nye begynnelser. En føljetong.

Del 1.

Det er høst og det er lørdag, og huset er litt ryddigere enn da jeg sto opp og den enorme haugen på vaskerommet er litt mindre enn i går kveld. Grøten er fortært, ferga ligger værfast og for en gangs skyld er alle som bor under samme tak som meg, på riktig side, slik at ingen må nødovernatte hos mormor og morfar. Akkurat i dette øyeblikket skal jeg ingenting, ikke annet enn å drikke lunken kaffe og lade opp til brettspill med ungene, ikke annet enn å se litt på den pjuskete bjørka som skjelver utenfor stuevinduet.

Ingenting skjer, og det er akkurat passe vidunderlig at det ikke skjer noe som helst. Et lite pusterom i en ellers svært hektisk høst, og det er på tide å gjøre opp status. Litt status, iallfall. Ikke sånn kleint utleverende status, men litt sånn "joda, jeg har et liv"-status og "reinspikka førtiårskrise i huset"-status" jepp, det har jammen skjedd mye det siste halvåret!"-status. For det har det jammen. Og fordi jeg synes alt som "fortsettelse følger" på er magisk og svært avhengighetsskapende, gjør jeg mitt for å følge opp de 47 bindene av Sagaen om Isfolket jeg slukte i ungdommen: Jeg lager en føljetong. Bare ordet... ordet er så nydelig godt i seg selv at det er helt magisk. Føljetong. Man blir nesten en mann med pipe og dress i filmavisen bare ved å si ordet: Føljetong.

Vel. Ting har altså skjedd, og jeg har gjort ting jeg ikke trodde jeg skulle gjøre, ting jeg har drømt om å gjøre, ting jeg hater å gjøre og, rett og slett TING.

Først og fremst: Jeg er rømmelærer. Jepp. Erna og resten av gjengen skisserte så vakkert en drømmelærer, og selv om jeg synes elever er det beste som finnes, og selv om jeg tenker at norskfaget er svaret på de fleste viktige spørsmål, og selv om jeg egentlig synes at lærerjobben er stor stas, selv om alt det, har heg tatt mot til meg og søkt på ny jobb. Og fått den. Og bestemt meg for å si ja. Og sagt ja. Og sagt det til lærerkollegaer (trist) . Og sagt det til elever (fryktelig trist). Og bestemt meg for å tømme pulten som bugner av bøker, ideer, tegninger, hilsener, mer eller mindre vellykkede læringsprosjekter, private bøker, private kulepenner, private skjøteledninger(!) og kaffeflekken som, når jeg er skikkelig trøtt og holder hodet litt på skrå, nesten ligner litt på en sebra. Mye er veldig trist, mest av alt å forlate elever og kollegaer, og redselen for å miste vennskap når vi ikke lenger trør rundt hverandre åtte timer hver dag, og aller mest trist blir det kanskje å ikke ha sin beste venninne rygg mot rygg på arbeidsrommet (en plassering jeg tror andre kollegaer muligens har sett på mer som en belastning for dem enn en glede, med tanke på fnise-og-småspydigheterbyrden de har levd med), og det er trist å ikke være en del av skolen lenger. Andre ting er mindre trist, og noe er rett og slett bare veldig godt å ta en pause fra.

Rømmelærer, altså. Jeg! Så ikke den komme selv, før muligheten kom og jeg hoppet på den. Jeg blir aldri regjeringens Drømmelærer. Det er ikke motvilje mot videre studier (går på masterstudie nå). Det er ikke lønna en gang, ikke er det arbeidsrommet heller, eller alle avisskriveriene. Det er ikke på noen måte elevene eller foreldrene, det er ikke mangelen på batikk eller fotformsko.

Det er summen av så mye annet. Summen av behov får å se med nye øyne en stund. Summen av ønsket om å gjøre noe helt annet. Summen av de uendelige timene man sitter og dokumenterer ting, summen av alle de forskjellige kravene som stilles til elevene hele tiden, summen av krav til en oppvoksende generasjon mennesker som skal kunne alt og greie alt og være best i alt og vakrest konstant og... og summen av hva en Drømmelærer er.

Jeg er svært glad i å være lærer. Jeg er svært glad i elevene mine.

Likevel er en av høstens store beslutninger å bli en rømmelærer. En rømmelærer i en stilling som kommer til å være både annerledes og spennende og utfordrende og krevende, og ikke minst litt bedre tilpasset neste punkt i føljetongen min... Jeg gruer meg til juleavslutningen, for avskjeder er på ingen måte min greie. Jeg gleder meg til nyttår. Nye begynnelser og nye sjanser, andre utfordringer og andre input. Jeg tror jammen meg at det kan være min greie!!

(og... fortsettelse følger!!)

Goodbye to you, my trusted friend

...så er denne epoken over. I dag gikk berlingoen, selveste Berlingoen, til de evige biljaktmarker, og man skulle ikke tro at det ville medføre noen annen klump i halsen enn lettelsens sukk ville by på, men dengang ei. Vi sørger litt, iallfall poden og jeg, for det er avskjed med så veldig mye. Det er avskjed med selveste småbarnsfamiliebilen, bilen med det geniale bagasjerommet, med plass til vogn og storebrorsykkel og handleposer og bleiepakker og tusen-millioner tegninger og til og med mors luer og hansker og votter og pannebånd og ekstragenser og diverse skjerf, til og med de hadde god plass i bagasjerommet. Vi har kjørt trommesett og xylofoner til diverse avslutninger, vaskemaskiner og tørketromler, flyttelass, ja til og med juletrær har vi tatt med oss uten å tenke oss om i to sekunder, miljøstasjonen har hatt jevnlig besøk av Lille Røde Lynet, vi har vært på bilferier og hytteturer, tørket litervis med spy og tiss og bæsj etter diverse uhell, det har vært sovet et ukjent antall timer i bilen, den har hentet Lillebror på sin aller første biltur noensinne utenfor magen, og jammen hentet den ikke Lillesøster også, da hun var helt kliss ny. Den har kjørt på grusveier og asfaltveier, motorveier og til og med utenlandske motorveier har den sust avgårde på. Den har vært på glattis og sommerføre, vært borti en mur og to, rygget borti en annen bil og hilst et par ganger på garasjeporter, og den har jammen hatt besøk av noen nærgående andre biler også, den har vært veldig hardt borti  en stolpe og den har bodd i fire forskjellige hus. Den har vært i Bergen og på Bryne en bråte ganger, og den fikk søskenbarn i Bergen, noen flotte nesten like biler, like praktiske som Berlingo. Vi har ledd høyt og lenge i den bilen, jeg har vært gravidkvalmen og gravidvettskremt to ganger i den bilen, ungene har grått, fnist, bråkt, hoppet, danset, jeg har grått, frest, øvd meg på jobbintervju, jublet, sunget julesanger sammen med Carola fra sånn ca midt i oktober, vi har spist sjokolade og salater og middager og drukket uante mengder kaffe i den bilen, og store avgjørelser har blitt tatt inni godbilen.

Forfatteren byr på en selvfie. Kan konstatere at jeg
også trenger en frisør.  Og lover at det kun
er resultat av dårlig kamera og ikke  stor fart,
som vi ser i bakvinduet.

Den har aldri fått en eneste bot, den har vært eksemplarisk enkel å parkere og den har aldri vært fristet til å kjøre særlig mye over fartsgrensene. Den har kjørt en sånn ca to millioner ganger med ferga, den var det tøffeste ungene visste en gang, den var sånn ekte Postmann Pat-aktig, og det var skikkelig kult, ikke minst når jeg spilte dårlige barnesanger på stereoanlegget, ja, den har til og med hatt ubudne gjester, Berlingoen, da den overnattet på kaien i Mekjarvik og sentrallåsen hadde bestemt seg for at den ikke virket lenger, sånn helt uten å si det til oss, og selv om ubudne gjester hadde vært innom og prøvd seg på verdisaker, var både stereoanlegg og Carola-cd fortsatt på plass dagen etter.

Berlingo har vært en del av livet vårt lenge, lenge, og den har ikke sviktet så veldig, sånn rent bortsett fra vindusviskerne, som ikke virket bak, og de framme som bare virket når det regnet veldig mye, eller vinduene som ikke var tette, slik at det regnet inn de gangene vindusviskerne kunne jobbe. Og så lakk den en hel del, da. Og lagde noen mystiske lyder iblant, spesielt når alle fem satt i, og vi svingte til høyre, da var det sånn "dunk-dunk-dunk" som ikke var helt bra, men som oftest var det så mye annet som lagde lyder, slik at vi ikke hørte det. Og den rustet jo. Mye. Og den ene skjermen var jo løs, da. Og det datt noe av den siste dagen før sommerferien, men vi fant det aldri igjeg, så vi vet ikke helt hva det var. Og de røde sikkerhetsselene som, til tross for at noen LO av fargen, virket ganske bra, dersom man ikke dro dem for langt ut, da. Da virket de ikke lenger. Og klagingen da vi var på motorveien og jeg slulle prøve å holde 90 var hjerteskjærende, det hørtes nesten ut som om bilen gråt, og den lagde som sagt spor overalt hvor den sto, sånne dryppespor, og den brukte en hel del bensin, og var nok ikke helt til å stole på når det gjaldt hvor mye bensin som egentlig var igjen.

Poden foreslo at bilen skulle plasseres i hagen. Minsten hadde tegnet Mars, og plassert oppe i høyre hjørne av framvinduet. Eldstemann ville heller sykle i storm og orkan enn å bli hentet i Berlingoen, iallfall iblant, iallfall sier han det, men det er jo snodig da, at han gjerne må bli hentet likevel da, av godbilen med plass til sykkel og fjortisdikkedarer, gymbager og ransler og gjenglemte jakker. Vi sto mot, og i dag kjørte vi til Knoksen.

Jeg fulgte den ikke helt inn.

Det siste den gjorde, var å kvele motoren da den ble rygget ut fra parkeringsplassen.

I kveld skal jeg sitte og lytte til Terry Jacks og "Seasons in the sun"...

Siste hvilested før spikerheaven.

Den siste olje. Eller bensin, da, slik at vi
kommer oss til selveste "Knoksen"

...we had joy, we had fun, we had seasons in the sun..."