Når det verker i sårene

Noen ganger senker mørket seg. Det kan komme fort, en vegg, raskt mot meg. Det kan komme sakte. Sakte, forsiktig, nesten mykt, tilsynelatende vennlig. Men så er det der. I hele meg. I alle kroker av sjel og hjerte er det mørkt, mørkt og kantete. Stikkete. Sårene, de gamle sårene som sitter i hjerte, sjel og hode, de sårene verker, de smerter, de lager nye sår og lar hverdagstankene bli tunge, kantete og mørke tanker. Andre mennesker blir fiender jeg må skjule mørket for. Skjule gråten for. For jeg gråter. Jeg gråter på badet, i dusjen, på do. Under dyna om natta, mens sovepusten i den andre delen av senga er jevn. Jeg gråter i bilen. Jeg kan ligge hulkende på teppet i stua, det myke, gode teppet, og ikke vite hvordan jeg skal kunne reise meg igjen. Men jeg reiser meg. Jeg roper stumme rop til alle som ikke hører, og jeg lengter etter en hånd på skulderen, en klem, trøst, trøst av den typen som får tårene mine til å flomme over, trøst av den typen som sier at tårer er greit. Den typen trøst som er en klem, en favn, et gjemmested og et menneske som venter, som ikke tillater meg å se på klokka, men lar meg gråte ferdig.

Noen ganger, når jeg nesten drukner i mørket og lysglimtene er så små og så langt borte at de er umulige å se, noen ganger av de gangene, av de gangene hvor de gamle sårene er som nye, hvor ensomheten, mørket og smertene gjør aller mest vondt, og ingen trøst er å få, ingen klem er å finne, ingen favn er å hvile i.

Noen ganger av de gangene jeg tror jeg aldri vil komme opp igjen, noen av de gangene
det ikke er noen der
ingen
er jeg glad for at det krever mye energi å ikke.

Ikke.

For ikke er ikke et alternativ når små lysglimt begynner å vise seg, når jeg får øye på stjerner, når det danser et fargesprakende gjenskinn av solen i en skygge. Når solen liksom nesten bryter fram, når jeg står hele dagen, når jeg ikke skjuler gråten for den er ikke der. Når jeg ser at mange små klemmer er et godt substitutt for den store favnen jeg vil gjemme meg i. Når mørket viker, og dagen er dag. Og kantene gjemmes trygt inne i brystet, inne i tankene, borte, for denne gang. Og for hver gang jeg kjenner at jeg begynner å se igjen, begynner å ane, når jeg pusles sammen så smått, krukkebitene limes forsiktig sammen, da. Da.

Da er jeg glad for at jeg er. Glad for at jeg ikke.