Om å våge. Og om å blåse liv i en blogg. Igjen.

“How odd I can have all this inside me and to you it’s just words.” 
― David Foster Wallace, The Pale King

Mye vann har rent i både hav, innsjøer, bekker og fjellvann siden sist gang jeg la ut noe her på bloggen, og det har vært dager i alle farger siden jeg delte tanker sist. Noe har gått tapt på veien, noe jeg trodde sto fjellstøtt viste seg å ha sandgrunn, noe jeg trodde var tilfeldige bekjentskap viste seg å være solide vennskap. Jeg har grått mange tårer, gått sinte turer, jeg har snakket og og jeg har skrevet ord som har gjort vondt og ord som har vært vanskelige. Jeg har ledd, og jeg har danset, jeg har sunget høyt alene i bilen, og jeg har ledd så det gjør vondt i magen sammen med venner. Jeg har sovet dårlig og spist sjokolade til middag, jeg har sovet dårlig og spist sunne middager.  Jeg har vært tilstede i menneskers beste øyeblikk, og jeg har holdt hender med mennesker som ikke vet hvordan de skal klare de neste timene. Jeg har pakket ned hele huset og pakket opp igjen en del av eskene i et nytt hus, i en ny by, midt i korona, og jeg har fått nye utfordringer og kjempet for rettferdighet og rettigheter som arbeidstaker. Jeg har sendt jr langt avgårde, og sendt en annen jr litt kortere avgårde, jeg har blitt kjent med mennesker som buldrer høyt, mennesker som er nesten usynlige og mennesker som danser gjennom livet. 

Huset ble lagt ut for salg en vårdag, og vips, 452 dager senere ble det solgt, og realiteten slo oss til bakken da vi en sen novemberkveld leverte fra oss nøkler og ikke lenger er øyboere, men rett og slett en del av folketalløkningen Stanley Wirak var svært fornøyd med. Koronaflytting anbefales ikke, men jeg får nå dekket litt sosialt behov ved å drøse med de ansatte på Jokeren, og å jobbe et sted med flere elever og ansatte enn det er innbyggere på Kvitsøy. 

Å skrive har vært viktig hele denne tida. Ord på ord, noen i mailer, noen i meldinger, noen i lange samtaler på messenger eller tekstmeldinger, de fleste bare til mac´en, de fleste blir aldri lest eller sett av andre enn meg, noen er begynnelse på en fortelling, noen er en fortelling, noen er et luftslott.. men de er mine ord. Og nå kjenner jeg at jeg har lyst til å ta dem fram igjen. Lyst til å dele noen av tankene mine, lyst til å dele noen av ordene mine. 

Mye vann har rent i både hav, innsjøer, bekker og fjellvann. Jeg har endret meg. Tankene har endret seg. Opplevelser, på godt og vondt, har endret meg. Om motet er der, inni meg, til å skrive de orda jeg egentlig vil dele, vil tiden vise. Men jeg håper likevel at noen vil lese. At noen vil nikke gjenkjennende, fnise, fnyse eller bli fornærmet. Eller bli rørt. Eller glad. 

...og dersom noen som leser vet hvordan jeg endrer på presentasjonsteksten av meg eller noe annet av det som ser ut til å være hugget i stein... hjelp!