Om å synge de vakreste sangene

Hun får ikke sove. Hun får ikke sove og det er natt og helt mørkt ute, mørkt ja, bortsett fra gatelysene, og gatelysene beveger på seg og vinden pisker mot vinduet og gjør sånn at vi hører regnet, det iskalde regnet som gjør at vi aldri tror at det blir vår. Hun ligger i min seng, mammasengen, på min side og varmer opp madrassen og puta og gjør det perfekt mykt og deilig å legge seg der om en liten stund, om en stund når hun har sovnet og jeg kan bære den myke, langstrakte kroppen inn i hennes egen seng. Men akkurat nå er det umulig å sove, selv ikke bamsen er trygg nok, jeg må være der og sitte der og stryke bort de dumme tankene og skyggene som lurer, jeg må være stor og sterk og trygg og mamma, og hun legger seg tett mot meg og håret gjemmer henne, pakker henne inn, og hun er nydelig og glatt og varm og vakker.

Fragile....

I det øyeblikket jeg tror hun sover, i det øyeblikket jeg tror det er trygt og jeg tror det er mulig å liste meg inn i stua til kaffekopp og bok og pledd og alenetid, i samme øyeblikk ser hun på meg. Syng for meg, sier hun, syng de fine sangene, sier hun, og hun ligger tett, tett inntil mens jeg synger de fine, fine sangene

If blood will flow when flesh and steel are one
Drying in the colour of the evening sun
Tomorrow's rain will wash the stains away
But something in our minds will always stay
Perhaps this final act was meant
To clinch a lifetime's argument
That nothing comes from violence and nothing ever could
For all those born beneath an angry star
Lest we forget how fragile we are

On and on the rain will fall
Like tears from a star like tears from a star
On and on the rain will say
How fragile we are how fragile we are

Og mens jeg synger de fine sangene, de aller fineste, legger hun seg tett inntil og vil høre mer, og jeg synger, stille og forsiktig, og jeg holder rundt henne og elsker henne høyere enn alt, enn månen og livet og evnen til å puste, jeg elsker henne slik at det smerter i ryggen og tårene pipler og hun holder rundt meg og sakte, sakte blir hun roligere og varmere og tryggere, hun puster jevnere og hun trenger dem ikke lenger, de gode sangene, de fineste sangene.

Og jeg ligger ved siden av henne og gråter i takknemlighet, engstelse og glede, og jeg tenker på hvor sårbare vi er, hvor uendelig sårbar hun er, hvor dyrebar og verdifull og sårbar og knusbar hun er, jenta mi. I mammasengen. Og jeg strekker ut en hånd og stryker henne over kinnet og ber den bønnen millioner av mammaer over hele verden ber hver natt, med forskjellige ord og forskjellig intensitet, men den bønnen som egentlig er om styrke til å passe på våre små, om evne til å bære dem og kunnskap til å lære dem.

Vi synger dem, de fineste sangene, sammen...

Takk.