Litt om livet på landet

Det er noe eget ved å bo på et lite sted. Noe eget ved at det bare er en butikk, en skole og en barnehage, noe eget ved at postkontoret er åpent en time til dagen og ikke har kortterminal. Noe eget ved at man stort sett kan plassere de fleste man møter, og noe helt eget ved at de fleste man møter er i slekt. Det er noe eget ved at kollegaene våre er de samme som vi møter som foreldre til elevene, venner i foreninger, politikere i kommunestyret, tillitsvalgte og i menighetsrådet. Det er noe helt spesielt å kjenne folk og vite litt om de aller fleste, og ikke minst er det noe helt eget ved at folk flest vet litt om meg...

Det er spesielt, og stort sett er det fint. Som i går. I går var det 17.mai og de store tradisjonene ble holdt i hevd (nesten! Ingen oransjeruss la seg foran 17.maitoget!!). Det var salutt, 17.maikomité på vekkerunde, leker på gamlekaien, folketog med og uten paraply, og vi så både begynnelsen og slutten på toget selv om vi gikk midt i det. Kaker, pølser og leker, samt fest på bedehuset med ny komité, men de samme kakene og noen av de samme lekene og de samme sangene og... Og det er igrunnen fint. Fint at folk kommer hjem for å feire. Fint å se tidligere elever med kjærester og unger og familie og som voksne (fint, men skummelt. Virkelig). Det er fint å se at ungene mine glir inn i dette fellesskapet, at de bidrar og føler seg en del av og tilhører, det er fint å høre dialektord og dialektuttrykk og det er fint at de synes de bor på et fint sted.

Det er godt å bli sett, men iblant kan det også være vanskelig. Som i går. Som var 17.mai. Hvor vi skal være sammen. Og smile. Og le. Og finne ut hvor det er greit å sette seg. Hvor familiebånd og familietradisjoner står kjempesterkt, og hvor man kan forsvinne i et mylder av folk man egentlig kjenner som har sine tradisjoner og sine fellesskap, som man egentlig kan misunne dem. Hvor det er fullt rundt bordene og trangt i køen, og hvor alles storfamiliefellesskap blir så overveldende at det nesten føles påtrengende, og ihvertfall litt sårt at man ikke har nær familie på samme sted. Da er man liksom sånn usynlig synlig, og hadde det ikke vært for at vi er en del, og at vi har unger i idrettslag og korps og organisasjoner og at vi derfor blir tvunget med, og at vi selger kaker og baker kaker og kjøper kaker og.... Så sitter vi der, og smiler og observerer og kjenner på blandingen av sår glede og uforståelig misunnelse blandet med lettet oppgitt humor. Det kan være vanskelig å mene annerledes og tenke annerledes, elske annerledes og leve annerledes. Vanskelig å ikke kunne tradisjonene, og vanskelig å forstå tradisjonene. Vanskelig å ikke være en del av, og vanskelig å gjemme seg om man skulle trenge det.

Likevel er det stort sett godt. Også i går. Som var 17.mai.

Og vi lager våre egne storfamilier. Som spiser sammen og ler sammen og deler slike ting sammen, silkebånd av minner. Som ikke har blodsbånd, men vennskapsbånd. Minner, smil og gode småord. Iblant dype samtaler. Iblant klemmer, og iblant ekte familiefeider.

I går var 17.mai. Hurra for 17.mai, livet på landet og, ikke minst, for muligheten til å veve nye silkebåndminner. Hipp hipp hurra!!