De folka....

Det er en type mennesker jeg er redd. Det vil si, egentlig er det flere typer mennesker jeg er redd, når jeg tenker meg om. Jeg er redd sånne syke folk som vil klå på små unger, ødelegge dem, misbruke dem og til og med sier at ungene mine ville like det. Jeg er livredd sånne med våpen og skrudde meninger, jeg er redd damer som tråkker andre ned i skiten med ord, uttrykk og sladder. Jeg er redd for mennesker som bruker andre som trapp til å komme enda høyere, jeg er redd menn som mener at siden de er menn er de mer verd enn andre. Jeg er redd autoriteter, jeg er redd de altfor tjenende åndene. Jeg er redd for de altfor strøkne og vakre, jeg er redd for de altfor kloke. Jeg kan bli redd av en sliten sjel med knekk i knærne, ikke så mye over at de er skumle, men mer over at dette er en mulighet i verden, en mulighet mine barn skal håndtere. Jeg er redd politikere med alle deres meninger, jeg er redd teologer som aldri tar feil. Jeg er redd bilister og alt for tøffe ungdommer, jeg er redd de store ordene og jeg er redd de meningsløse blikkene. Jeg er redd de folka jeg slipper for nær, jeg er redd de jeg er glad i, redd for at de skal forlate meg, mislike meg, ikke bry seg så mye som jeg gjør. Redd for å slite ut kjærlighet og vennskap. Redd de ser meg for godt og misliker det de ser. Redd for at de folka jeg liker best skal dø. Lide. Forsvinne. Redd for svik, jeg er redd for de folka som lover med noen ord og glemmer i neste øyeblikk. Jeg er redd for dem som utøver makt. De som setter spor i andres sinn, sjel, legeme. Redd for voldtekstforbrytere i og utenfor relasjoner. Redd for de som skaper misnøye, engstelse, dårlig selvtillit. De som dreper. De som dreper gleden. Jeg er redd bloggere med alle svar, journalister med mange kontakter. Jeg er redd for de som er syke, tenk om de smitter? Jeg er redd for de triste de sinte de glade de sårbare de menneskelige de store de små de....

...i bunn og grunn er jeg visst mye redd...

...men de folka jeg er mest redd for, eller burde være mest redd for, eller i blant er mest redd for, i blant som i dag, i min trygge, utsovede påskeferiero,  er kanskje de folka jeg burde gått nærmest. Gitt en klem. Brukt av tiden min. Smilt til. Jeg er redd for de folka. For jeg er så redd for at de skal være redd meg. Og at jeg skal være en av dem som bare farer forbi og slettes ikke gjør noe mot eller for  en av mine minste. 

Matt.25,40

De folka.... eller kanskje vi folka?

Skremmende