De kule folka i klassen!

Bredskuldra og høyhåret

Jeg har lurt på det, til tider. Ikke at det har gnaget min sjel eller noe annet billedlig smertefullt, men jeg har lurt på det iblant. De kule. Gjengen i klassen. De som var selvskrevne på alle klassefester, som kunne språket og som visst når det sluttet å være kult med palmesveis. Hvor ble det av de skikkelig superkule som vi (eller ihvertfall jeg) nærte en så høy respekt for at jeg ble stum om de snakket med meg, og stum om de så meg. Hvor ble det av alle disse som tok tatoveringer i fleng når det var nytt og kult og hipt med kinesiske tegn og snodige mønstre og navlesoler og spenstige sitater? Hvor ble det av den celebre gjengen som Visste Alt, Kjente Alle, Kunne Alt og Styrte Alt? De som aldri bommet i volleyball, som aldri svettet og hverken fikk for gode eller for dårlige karakterer...

Hvor er dere, De Kule? De som alltid ble valgt på laget i samme hvilken sport, de som alltid hadde på seg de riktige klærne og hørte på den riktige musikken og som ihvertfall aldri i hele verden skulle rødme eller forelske seg i feil fyr eller bli tatt i smugrøyking eller å håpløst elske noen som var totalt uoppnåeleige eller som aldri gråt på kino eller prompet eller fniste på upassende tidspunkt... Hvor ble det av de kule?

Tips mottas med takk, og muligens en liten dusør. Jeg har nemlig så fryktelig lyst til å si at joda, det finnes jobber hvor det går an å kle seg ut og få betalt. Jeg har en slik jobb nå! Sting er fortsatt en dyktig musiker. Volleyball har jeg ikke spilt etter videregående, og lever fint uten. Og jeg er ikke redd dere lenger!

Ikke så veldig, ihvertfall.

Kanskje bittelitt.

Litt.

OK. Dere er dritskumle. Men jeg er en tøffing!

Litt.