Mattetentamen, slik det burde være! |
Det lukter akkurat slik som du husker
det. Litt svette, blandet med mye parfyme. Mye forskjellig parfyme. Og hårvoks.
Hårvokslukten er sånn søtlig og litt kjemisk. Utenfra siver bondelandets
vårduft inn. Det er en helt spesiell lukt, klasseromslukt. På-vei-til-
å-bli-voksen-lukt. På-vei-til-å-bli-voksen-på-bondelandet-lukt.
Når du går over gulvet lages det sånne rare
«skvasj-skvasj»-lyder, noen har nok sølt litt cola, eller kanskje er det han
med eplejuicen som har vært litt uheldig? Urolige føtter, knitringen av
sjokoladepapir, kjeksemballasje. Tomme matbokser, tyggelyder. Skraping av
stolben, gjesping, små sukk. Noen sukk er lettet, andre sukk er oppgitte. Hår som pirkes i, negler som renses. Fnising.
Spising.
En ivrig bøyd rygg i hektisk skriving, andre mer resignerte
rygger. Blyant over papiret, noen tall, noen bokstaver, noen tegninger. Mye
hjerter. Enormt mange hjerter, streker og LOVE.
Mattetentamen. Jeg kan ennå kjenne grøsset og engstelsen
bare ved ordet. «Du kan hvis du vil», joda, muligens (og høyskolematte har vel
vist meg at han hadde rett, faren min…), men hvorfor ville dette med tall og
bokstaver og linjaler og utregninger og to streker under svaret og et badekar
som fylles med vann, hvorfor det? Hvorfor skal det badekaret fylles med en viss
mengde vann og ikke bare simpelthen fylles med, tja, sjokoladepudding? Det
hadde vært mye gøyere med matte om jeg kunne regne ut antall bokser med
sjokoladepudding og vaniljesaus som måtte til for å fylle det hersens
badekaret. Eller hvor lang tid det tok å svuppe ut alle disse puddingene! Og
tenk så morsomt å, pedagogisk nok, konkretisere dette, enten ved iherdig
spising, eller et dypdykk i sjokoladepuddingbadekaret, tenk så gøy! Og hva var vitsen med å regne ut
dette med tog og bil og når de møtes? Målet må vel være at de IKKE møtes, aldri
noensinne bør det være noe treff mellom Peder Ås i bilen sin og Rigmor Bø som
sitter toget. Jo, selvsagt på match.com eller tilsvarende, men det mest
relevante med disse utregningene må være å påse at de ikke treffes. I hvertfall
ikke hvis de er mellom 17 og 24 år, hvor statistikken taler sin klare sak når
det gjelder unge menn og bilulykker med fatale konsekvenser! Statistikk hører
jo med på enhver tentamen og er åpenbart en del av allmenndannelsen!
Aldri har blyanter vært spissere, eller viskelæret vært mer
perforert, eller forsiden mer dekorert enn det som befinner seg foran meg (og
forhåpentligvis utenfor rekkevidde av kaffeånden min!) Jeg smiler litt sånn som
jeg tror er oppmuntrende, og får en grimase, et fnis, to himlinger med øynene
og et engstelig spørsmål om det er mer tid igjen i retur. Sympati. Litt.
For følelsen da. Følelsen etterpå. Når klokka endelig
sneglet seg forbi det magiske leveringsklokkeslettet og jeg hadde unngått å
være den første til å levere (av respekt for min far: «Satt du lenge, da?» «ja,
flere gikk før meg»)(at « flere» var de som brydde seg enda mindre enn meg og
frekventerte rektorkontoret iherdig, følte jeg var absolutt unødvendig å
poengtere. Jeg gikk ikke først, iaffal. Da gikk De Skumle! De som røykte!
Minst!)
Men følelsen av å trå ut i solskinnet og våren (alltid fint
vær da vi hadde tentamen!), være altfor varmt kledd, gå ned grusveien til
sykkelparkeringen (og puh, de skumle hadde gått et eller annet skummelt sted
som ikke var der jeg skulle!), sykle hjemover og vite at resten av dagen lå
der, ubrukt, kanskje skulle jeg passe eller kanskje skulle jeg trene eller
spille i korpset, eller på drama, eller på kor eller noe annet av de tusen
tingene jeg hadde tid til å fylle dagene med, men der og da, i en stakket
kilometers sykkeltur var jeg fri og ledig og hadde oseaner av en hel dag foran
meg. Følelsen! Tomt hus. Varmt. Stille. Legge seg på gulvet og puste med magen,
The Police sang om Russians og mattetentamen var unnagjort. Den følelsen,
akkurat den lykken, er ubeskriveligheten selv. Frihet.
Jeg håper de har det slik, disse slitne stakkarene som har
sittet denne fine tirsdagen og svettet over likninger og utregninger. Jeg unner
dem det. For nå har de gått ut i sola, alle sammen. Mens jeg sitter inne,
svettende foran en pc. Huset mitt er tomt, varmt og stille, og The Police
venter. Men jeg går ikke hjem til oseaner av resten av en dag, jeg sitter her.
Og har brukt verdifull arbeidstid på dette.
Kanskje skal jeg hjem å fylle det badekaret med
sjokoladepudding?
Jeg kan nemlig, hvis jeg vil.
Det har pappa sagt!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar