"There is a crack in everything. That's how the light gets in.”

(Leonard Cohen)

Hun er et sted mellom seks og åtte år gammel. Mørk i huden. Iskald, alene og for første gang på skole i et fremmed land, en fremmed by, et fremmed liv. Hun har kommet til Norge med en slektning, og har en hjerteskjærende historie i de store, mørke øynene. I to dager har hun bare stått rett opp og ned, hun ser og ser og ser, hun betrakter oss, stirrer. Vi, de voksne, pedagogene, tolken, vernepleieren, slektningene, vi er bekymret og engstelige, vi prøver og prøver. De andre barna tar signalene vi sender ut, og kommer henne ikke for nære. Bortsett fra en. Han er stor, tung og klossete, med verdens fineste smil. Plutselig står han hos henne, og ser, han og. Ikke så stille, han peker og smiler og betrakter skolegården og kongeriket sitt. Dulter borti henne, peker på noe høyt der oppe, hun ser og ser, dunker i han og...smiler... sola slipper til i noen små sekunder mens et ekorn hopper fra grein til grein. En sprekk.

Han er sint. Har vært sint så lenge han kan huske, alltid et hvitt, intenst sinne inni seg. Som oftest skjult, men iblant, som nå, åpent og glødende. Det bobler og syder, han vil såre noen, gi smerte, la noen andre få kjenne på de intense vonde følelsene hans barndom og liv har gitt ham. Hånda knyttes, musklene spennes når han ser øynene hennes. Kjærligheten. Redselen. Sårene han er i ferd med å gi henne. Trofastheten. Lyset slipper inn, noen sekunder. Nok til at armen faller ned, musklene slapper av og han får satt seg. Sinnet blander seg med sårhet. Smerte. Gråt. En sprekk.

Mørket som har fyllt livet hennes i uker og måneder har trengt inn i hver tomme, hver nervebane, hver celle i kroppen hennes. Det føles umulig og håpløst, motløst. Hun er i veien, hun er aldri til stede, hun er en sort klump, hun er en usynlig smerte. Det er slitsomt å puste, smertefullt å tenke og hun vet ikke lenger hvem hun er, annet enn trist. Usynligheten. Mennesker rundt henne ser hun ikke, og de ser heller ikke henne, selv om de er bekymret og vil hjelpe, ser de henne ikke. Ikke helt. Men en fremmed som smiler gjør. Over eplene på butikken, et smil, vennlig. Ikke bekymret. Ikke engstelig. Bare et smil. Til henne. En sprekk.



    “When you say a situation or a person is hopeless, you are slamming the door in the face of God.”
Charles L. Allen