"Aldri for sent å bli et lykkelig barn"

(Terje Forsberg)

Fikk med meg en bunke bøker fra et besøk forleden, deriblant denne: "Aldri for sent å bli et lykkelig barn" Den er om forfatterens liv, som barn med alkoholisert far, et barn som opplever omsorgssvikt, fattigdom, mobbing, å bli stemplet som evneveik og likevel klarer å komme seg gjenneom det. Om å få erstatning. Om å reise seg. Om å kjempe. Forfatteren forteller enkelt, brutalt og kortfattig, og hele tiden vet man at det er bare litt av opplevelsene han skriver om. Beskrivelsene er bare noe av det, vi aner bare konturene av hvordan det må ha vært, hvordan han har hatt det og hvilke åk han bærer. Det må ha vært så mye mer! Sterkt.

Som lærer, mor og voksen leser jeg boka og ser for meg alle stedene vi feiler. Alt vi ikke ser, med eller uten vilje. Alt vi dekker over, retter på. Alt vi burde se. Hvor viktig det er at vi våger å ta fatt. Våger å kjempe. Våger å bry oss. Våger å vise kjærlighet, tillit og å være der for noen. Kanske er det slik at nettopp den tiden vi bruker på den ene, den samtalen, klemmen eller omsorgen, kanskje det er med på å snu noe for noen? På å bidra til et bedre liv? Ikke bare til barn, også til hverandre, voksne, nabo, venn, kollega, bekjent...

Kanskje er du en voksen som fortsatt kan bli et lykkelig barn? Kanskje en voksen som kan bli en lykkelig voksen, eller en voksen som kan hjelpe noen, være der for noen? Mange aspekter og mange tanker ble satt i gang hos meg en sen nattestime.

Boka er lettlest, og bør leses av mange.