Å finne de riktige orda.

I dag hadde jeg tenkt å skrive litt om valget, litt om politikk, litt om flyktninger og litt om hvordan vi, som verdenssamfunn, skal hjelpe de av oss som ikke har det så greit. Så ville jeg skrive litt om kirkevalget, litt om å ta riktige standpunkt og lytte til andre mennesker med et åpent sinn, og litt om å tenke at alle er like elsket som deg og som meg, alle faktisk, og jeg ville skrive litt om å tryne og om å reise seg igjen, og referere til at det er verdensdagen for selvmordsforebygging i dag, og at det alltid vil være lys, et eller annet sted vil det være lys, muligheter og en liten dør på gløtt, at jeg vil gjerne være der for deg om du skulle trenge det, om det er deg det gjelder, at mørket ligger over deg, og jeg ville skrive de gode, sterke tankene om livet. Livet.

Men for hvert ord jeg skriver står bildet av den gråtekvalte faren der. Moren. Onkelen. Bestefaren, tanten, de triste øynene. Barna. Barna på stranden og barna i lange rekker. De døde. De levende. Barna som skulle lekt, ledd, grått og danset. Barna, som skulle vært framtiden og håpet, men som nå avvises og mistenkeliggjøres, fratas håpet, fratas smilet. Smerten. Uforståeligheten. Og her sitter jeg og vet ikke hva jeg kan gjøre, bortsett fra nettopp dette:


SOS-barnebyer

Røde kors

Unicef

Kirkens nødhjelp