Dance me to the end of love

Det var midtsommernatt og jeg hadde den blå kjolen på, den med prikker, og det var bål og sol, jeg husker iallfall sol, når jeg ser på bilder ser jeg paraplyer, men i min feiring var det sol og varmt, tørt gress som var tråkket ned og ikke stakk lenger, sol og den gode, myke sommernattvarmen hvor man kan sitte i en armkrok og bare kjenne, kjenne på sommer og forventning og ungdom. Det var midstommernatt og det meste lå foran, og jeg hadde den blå kjolen på, og en av guttene spilte gitar, hele tiden, gitar og klissete kjærlighetssanger, men de passet perfekt til da, til natten, og til dansen min.

-Dance me to the end of love, sang han, med en lys tenor som ikke ytte Leonard Cohen noen som helst rettferdighet, men han sang, og sammen med meg danset han jeg for øyeblikket elsket, eller trodde jeg elsket, elsket de timene, iallfall, og vi danset til de skrøpelige tonene med den vakre teksten, og slik jeg husker det var det vakkert og varmt og deilig spennende, den blå kjolen buktet seg bortover og utover, de nakne bena danset over gresstustene. Jeg følte meg vakker, vakker og levende, jeg stolte på kroppen, på styrken og rytmen, og jeg så skjønnhet i alt.

-Dance me to the children who are asking to be born, dance me through the curtains our kisses have outworn, raise a tent of shelter now,  though every thread is torn, dance me to the end of love, og jeg danset, vi danset, en snodig symbiose som opphørte etter den natten, etter håpet som aldri ble og drømmene som aldri ble annet enn drømmer, etter timer med nakne føtter mot nedtråkket gress, etter å ha følt meg vakker og grasiøs, og etter å ha skapt minner vi smiler av om vi treffes, han og jeg, minner om en blå kjole og varme og dans, om å gi seg til rette tid og til å være trett og lykkelig. Og alene, da sola sto opp igjen, og jeg fortsatt var ute.

-Dance me to your beauty with a burning violin, dance me through the panic 'til I'm gathered safely in, lift me like an olive branch and be my homeward dove, dance me to the end of love, og selv om jeg forlengst hadde sluttet å danse, og den blå kjolen lå rolig, bena var trukket opp, fortryllelsen brutt og natten var over, selv om den lyse stemmen til gutten med gitaren hadde stilnet og selv om jeg ikke danset lenger, ja selv da... selv da danset jeg.

Det var midtsommernatt og jeg danset meg forbi. Jeg danset slik jeg aldri har gjort siden, bortsett fra i drømmene, drømmene om en blå kjole, gresstuster som ikke stikker lenger, ungdommelig overmot. Snart skal ungene mine forhåpentligvis danse slik, til smektende kjærlighetssanger og opplevelser som lagres og vellagres. Til toner av lykke, overmot og livslengsel.

Og håp.

To the end of love.


Her kan du se, og høre, Leonard Cohen. Synes du skal det.

(Takk til du som danset midstommernattminnet med meg)