Smake på skyene

-Mamma, eg vil opp på det høgaste fjellet!
-Mhm...
-Mamma, blir du med? Me kan klatra høgt, høgt opp... heilt te toppen, mamma...
-Mhm...
-Og vett du... då kan me smaka på skyene. Eg tror de smake søtt.. nei salt.. nei godt, eg trur de smake godt. te og med de gråe smake godt, så kan me leka at me flyr litt der oppe, før me går ner igjen.

-Mamma? Eg vil smaka på ei sky som smake sånn som julå gjør. Sånn godt-spennande-nifst-julete.

-Mamma? Ka trur du skyene smake.... Ikkje sei regn, sei ka du HÅPE de smake, mamma!

Hun har så evig rett der hun sitter i baksetet og ser på fjell, skyer og regnvær. Jeg er gammel nok til å vite at de grå skyene smaker regn, og at det ikke er julesmaker å oppdrive. Hun vet også, jeg vet at hun vet, men hun sitter der og er all verdens håp og all verdens framtid og all verdens fantasi. For en gangs skyld innser jeg at jeg skal tie. Det er ikke tid og sted til å fortelle om hva skyer egentlig er, eller hva de smaker. Eller at de høyeste fjella er vanskelig, nesten umulig å komme til, og at hun aldri aldri ALDRI må opp dit, jeg vil pakke henne inn og pakke henne ned og beskytte og gjemme og aldri aldri slippe henne av syne, iallfall ikke til det høyeste fjellet....

Det er sårbart å leve. Det er sårbart og umulig å tenke seg sorgen andre gjennomgår, det er med engstelse en ser og innser at livet er så sårbart, så lett å ødelegge, til låns og så utrolig lett å ødelegge. Sekunder med uoppmerksomhet. Uhell. Ulykker. Ondskap. Sykdom. Det er så langt borte og så nært, så altoverskyggende tilstede i alles engstelige nattanker. Sårbarheten.

Livet er til låns. Morgendagen kjenner ingen. Dagen i dag kan vi omfavne, klemme og smake på. Og du? En dag skal vi stå der, på toppen. Begge to. Med skjelvende knær, sliten rygg og med tunga rett ut, for å slurpe i oss skyer. En dag. I dag?