Om å kjøre ferrari i parkeringshus, og litt om å få som fortjent...

Hva han kanskje egentlig burde kjøpt

Han heter sannsynligvis Harry eller Børre, eller muligens har han en mor som så på Dallas og døpte nurket Cliff eller Bobby. Han er midt i en førtiårskrise av den smertefulle sorten; han har bleket lugg (ok, ganske langt bak på hodet for å kalles en lugg...) og sprayfarget i skikkelig naturtro gulrotbrunfarge. Selv om det er norsk sommervarme, valgte han i går å vise en lodden kropp i litt stram brytersinglet. Han har alt for mye penger, som han nettopp har investert i en rød ferrari og (store mengder) skikkelig miljøuvennlig drivstoff.

I tillegg har han en hang til å trykke hardt og intenst på bærta til bilen, og en intens rykning i høyre langfinger.

I går fikk jeg gleden av å stifte bekjentskap med gulrotkaren, bilen, bærta og, ikke minst, langfingeren. Først ved innkjørselen av parkeringshuset (for de lokalkjente: kjelleren under posten, Stavanger. Trangt, mørkt og med odøren av urin absolutt tilstede). Det viser seg at de 5 sekundene det tar å sette inn visa-kortet i innkjørselen, er sløsing med verdifull tid. Bæææææært (fing). Innen jeg hadde rygget på plass og låst meg ut, kjørte han forbi. Sannsynligvis var synet av parkert berlingo provoserende, for Bææææært (fing) en gang til, før han ruser intenst med gassen. Og snirkler seg rundt neste hjørne, der en litt uheldig dame ikke rekker å frese bilen på plass i forventet tempo. Bææææææææææææææææært. Rus, rus. Fing.

Parkeringshuset er i dette øyeblikket fyllt av stinkende eksos og utrolig høy motorlyd, og egentlig vil jeg løpe avgårde og ut i byens friluft(!), men venter det lille sekundet som jeg er evig takknemlig for nå. Parkeringsprosessen. Som nevnt: Parkeringshus. Ikke av den store, lyse, vide sorten, men trangt, mørkt og snirklete. Og nesten fullt. Cliff Harry finner seg en plass, bærter et par ganger til før han skal rygge seg inn. I en trang plass. Altfor trang. Han snegler seg inn. Cm på cm. Folk går forbi. Stopper.Ingen tilbyr seg å hjelpe, 8-10 mennesker står rundt ham med overbærende glis og bare ser. Børre Bobby blir svettere og svettere, inn og ut av bilen, ryggende, lirkende, fram, tilbake, fram....

Bært, bært. Dame, rundt 60. Fiat. Ingen finger, men et intenst glis av den spydige sorten. Hun smyger seg forbi ferrarien, svipper inn på en plass, stanser bilen, låser, går ut og smiler til, den etterhvert anseelige, publikumsgruppen som har samlet seg.

-Trenger du hjelp?
-Eh, neidå, æg greie dæ nok!
-Ja, lykke te!
-Eh, takk...
-Hihihi.. (dryppende sarkasmelatter. Hadde likt å kunne le slik!)

Hun er borte før han får sukk for seg. Ferrarien står fortsatt utenfor parkeringsplassen. Svetten har gitt ham ringer og skygger på singleten, og luggen henger ned i nakken. Verdigheten han trodde langfingeren og bærta gav ham ligger i et hjørne sammen med matrester og fruktene av et nattlig toalettbesøk. Fingeren rykker ikke lenger til i tide og utide, han ser faktisk temmelig liten og sliten og gammel ut der han står, og muligens litt takknemlig for at han ikke hadde fyllt opp passasjersetet med en 19 år gammel blondine?


Epilog: Etter mandagens stevnemøte med tannlegen var unnagjort, og jeg skulle hente den lettparkerte berlingoen, sto ferrarien der fortsatt. Midt ute på veien. Sammen med eieren, nå kledd i genser. Eieren hadde flere venner, og tydeligvis en far, som synes bilen var sløseri, men som likevel hjalp ham ut av parkeringshuset, dog uten æren i behold.