Min bønn

Kjære pappa

Ja, det er rart å si, men enda nærmere enn far, og ihvertfall mye nærmere enn Fader. Så hei. Hallo, god morgen, god kveld. Pappa.

Hvor du nå enn er. Akkurat nå er det så vanskelig å se deg, liksom, og like vanskelig å kjenne deg, du er så fryktelig langt borte, føles det som, høyt i himmelen, men jeg hadde så veldig trengt at du var her hos meg. Eller nær hos andre, veldig nær. Kanskje er du her og der? Uansett håper jeg det er bra der du er, og at det er sant, at himmelen finnes! Jeg håper de er der, de du vet jeg vil skal være der.

Lær meg å sette deg høyere enn alt! Å, så vanskelig, for du vet at jeg tillater alle mulige rare ting å bli store og kjempeviktige og til å ta altfor mye plass, du vet hva jeg mener. Alt jeg tenker, alle bekymringene, alle engstelsene, alle usannhetene og alt sviket, som er mot deg!

La riket ditt komme... Men ikke helt nå, nei, jeg er redd og føler meg ikke klar, kan umulig være god nok nå, ikke ennå, Gud, jeg har kommet så kort og snublet så masse og har tusen spørsmål jeg ikke tør å stille og jeg har mennesker jeg ikke tør å fortelle om deg til, og mennesker jeg vet har hørt men ikke lyttet, så la det skje, men ikke nå, jeg er ikke klar!!!

La det du vil skal skje, skje! Ikke la meg eller andre stå i veien, men la meg skjønne litt mer, for i øyeblikket vet jeg ikke hvilken vei jeg er på og om jeg står i veien eller ikke. Spark meg bak, og rop høyt om det er noe jeg skal gjøre eller om jeg skal flytte meg! Hjelp meg til å forstå at din vilje ikke nødvendigvis er det samme som min vilje, og at din vilje sannsynligvis har et helt annet perspektiv enn min vilje. Men jeg er litt sint også, Gud. Unnskyld, men det er fordi jeg ikke helt forstår! Kan du hjelpe meg til å forstå? Hvis det er din vilje, mener jeg? OK. La meg bare ikke gå i veien, og send meg dit jeg skal. Men jeg er tunghørt og treg, så du må snakke tydelig til meg, Gud!

Takk for at jeg får spise meg mer enn mett, lær meg å dele. Gjør verden et mer rettferdig sted, hvor barn ikke dør av sult og mennesker ikke dør av fedme. Du ser jeg sliter med dette, Gud, men jeg sliter ikke nok til å gjøre noe ordentlig! Unnskyld. Og takk. Og unnskyld. Takk for venner og familie. Hjelp meg til å stole på dem og å være en god venn tilbake.

Unnskyld, Gud. Jeg vet jeg svikter og faller. Lyver, lurer. Feiler som mor, som kone, som venn, som menneske. Jeg får det ikke til, dette feilfrie! Lær meg å tilgi, Gud, lær meg å tørre å tilgi og tilgi også de som ikke ber om tilgivelse! Lær meg hvordan jeg kan elske menneskeheten nok til å tilgi sånn ordentlig, ikke bare litt! Kan du hjelpe meg til å ta bort litt av grublingen? Og til å tørre å tro at jeg er tilgitt? Unnskyld, igjen. Svakt, dette.

Hjelp meg til å stå imot, Gud. Sladder. Løgner. Misunnelse. Nag. Å, jeg faller, igjen og igjen, senest nå, Gud, du ser hvor synd jeg synes på meg selv og hvilke tanker jeg sendte avgårde, lær meg å unngå dette, Gud. Lær meg å handle når jeg skal, og tie når jeg skal det!

Frelse. Så stort ord, Gud, jeg fatter det ikke, men redd meg! Fra sorg, tårer, tristhet. Redd meg fra ensomheten som truer med å kvele meg, mest av alt når jeg er sammen med andre. Redd meg!
Alt er ditt, Gud, alt, du er stor og sterk og mektig og uovervinnelig, hjelp meg til å innse at det trenger ikke jeg å være.

Evigheten, Gud. Det er lenge det. Får jeg synge i kor og danse da? Hele tiden? Litt slitsomt, kanskje, men bare du vet hva en evighet er. Jeg stoler på deg.

Amen