Jeg velger meg høst

Jeg velger meg høst. Jeg velger meg den klare høsten, den høye himmelen, luften med et friskt, kaldt drag, vind som virvler løvblad, jublende farger og nye begynnelser. Jeg velger meg nattmørke kvelder, stearinlys og tekopp, jeg velger meg innedag og støvler, regnbukse og sydvest. Jeg velger meg forventning og stress, jeg velger meg langbukser og genser, jeg velger meg bok i sofaen og tid til gode venner. Jeg velger meg den lange samtalen, jeg velger meg de dype tonene og en famous, blue raincoat som har fulgt meg fra studiedagene. Jeg velger meg plaskende pytter, jeg velger meg vindsus og kald luft, jeg velger meg stjernene og månen, jeg velger meg å puste inn så dypt og så kaldt at det kjennes ut som om det dannes is i lungene. Jeg velger meg boblejakke og skisko, jeg velger meg hverdag og lekser, jeg velger meg fisk til middag en tirsdag, og jeg velger meg trettheten som siger over meg en fredagskveld, rett etter Nytt på nytt. Jeg velger meg den helt ordinære høsten, og tenker at det er godt å kunne. Jeg velger meg forventningen om at disse klare, nyvaskede høstmorgenene skal romme mulighetene, og jeg velger meg den rødgyldne høsttonen som kan varme det innerste hjørnet av en forkrøplet sjel.

Jeg velger meg høst.

Første skoledag

Det er første skoledag, og det er lette, dansende hoppetrinn, det er tunge, slepende gruetrinn, det er føtter som har blitt altfor store i løpet av sommeren, det er føtter som er gjemt i nye sko, føtter med gnagsår og føtter som ikke kan stå stille. Det er klemming, smiling, skjulte blikk, høye utrop, det er gruing og gleding og engstelse, det er usynlighet og altfor synlighet, det er redsel, glede, uro. Det er første skoledag med sommerfugler i magen, med glødende redsel, med tøft skalkeskjul, med skjelvende knær og med rette rygger. Det er solbrente neser og solbleika lugg, skjelvende stemmer og altfor høy latter, hjertebank og svette hender, utålmodighet, glede, ensomhet og fellesskap. Det er fnising og forelskelse, tristhet og sjalusi, det er lengsel og spenning, det er nedtelling til neste ferie og det er å sperres inne i et bur. Det er tunge sekker og spreke gymsko, det er bukken som skal over og det er fotball i skolegården. Det er nye voksne og nye venner, det er andre mennesker og krav og lukten av tørre blyanter og lyden av viskelær mot papir. Det er lange blikk ut av vinduet og det er interesserte øyne, det er å reise seg opp og si noe høyt, det er å synge, danse, alene, felles. Det er gloser og grammatikk, det er lek med ord og lek med tall, det er umulige lekser og lette oppgaver, det er klump i magen og det er jublende glede. Det er tårer, det er smil, det er hodepine og trøtthet. Det er å sammenligne seg selv med De Andre, de kule og de snille, det er de slemme og de skumle. Det er rektor og det er lærere, det er kaffeånde og det er tørr kneipp med svett ost. Det er samhold, det er alene, det er krangel og det er hemmeligheter. Det er å være alene når man ønsker å være med mange, og det er å aldri være alene når man ønsker litt fred. Det er blåmerker og kvalme, styrke og lærdom. Det er lapper i pennalhuset og det er forventninger og gruing og glede og en hel uendelighet av tid igjen til jul.

Det er første skoledag.

Og midt blant alle disse er ´ene er du. Du som bærer håpet i blikket.

Du.

Du som er framtiden, selveste framtiden.

Du.

Du som har føtter som danser og vinden i håret, som lar hjertet danse og som vet at dette er nå.

40-årskrise!

Det er visst bare å innrømme det. Det går den veien høna sparker, det vil si, det gjør det slettes ikke, det går den veien gravitasjonen trekker, og gravitasjonen skal man såvisst ikke kimse med. Har jeg lært, blant annet med et halvt øye på Newton, og et febrilsk desperat øye da jeg studerte naturfag. Så jeg kimser ikke på noen måte av den, jeg tar den svært alvorlig, og det ser jammen ut til at den tar meg alvorlig også.

Bortsett fra det har jeg lest at mange 40-åringer har en krise. En eksistensiell krise, en krise hvor man gjerne skal reise til India og finne en eller annen guru som gir deg svaret på det meste, eller man blir sånn supersprek og solbrun med skikkelig betalte struttepupper og sånne hvite tenner som sannsynligvis lyser i mørket, eller man begynner å realisere seg selv ved å bake muffins cupcakes og stæsje huset til det ugjenkjennelige, eller man bytter ut partneren sin i en mye yngre og strammere modell (gjerne blond, har jeg lest. I et kvinnemagasin. På venterommet hos tannlegen, forøvrig). Man skal kjøpe cabriolet og tung motorsykkel, og bli ung igjen.

Danmark. Ikke helt India.

Og selvsagt skal jeg ha en krise jeg og, hallo!

Reising har jeg gjort, bevare meg vel! Familieferie på feriesenter i Danmark. Så ingen guru, men flere menn i velbrukt speedo, flere også i hudfarget variant. Sa meg ganske mye om livet.

Supersprek o hoi, jeg betaler fortsatt for den elleville kajakkpadlingen i stiv kuling, som nesten tok knekken på meg. Eller ikke meg da. Mobilen min. Saltvann og iPhone er en dårlig kombinasjon, men når den lider, lider jeg. Så altså. Det var nesten som Birken og Nordsjørittet på en og samme dag, å oppdage at mobilen nesten var død! Solbrun er jeg (litt, hvem er ikke det etter denne sommeren?), og tennene er både hele og rene, og betalt godt for, iallfall den ene jekselen. Den oppe. Til venstre.

Nyblond. Med en av stasjmotarbeiderne.

Bakingen har ennå ikke tatt meg, men jeg har vært på tupperwareparty og kjøpt brødform i silikon. Huset er pusset opp, stua iallfall, og det er jeg særdeles fornøyd med, men det blir ikke svart-hvitt-grått-med-en-dæsj-duserosa for det om. Jeg har beholdt ungene, så jeg kan stæsje det jeg vil, de motarbeider det så mye de kan. Partneren gjorde forsåvidt en så god jobb da han tapetserte nevnte stue i 30 varmegrader og nesten ikke klagde i det hele tatt, at jeg tenker at det å bytte ham ut i noen som ikke vet forskjell på gjæringsag og båndsag, dor og kjørner, er  en personlig bjørnetjeneste, iallfall så lenge soverommet fortsatt er 90-tallsmintgrønt med tapetbord, og jeg tror at det å få ham til å bli blond ville være direkte.... snodig.... ikke minst tatt i betraktning mengden hår som ikke kan bli blondt, så jeg fant ut at jeg kunne stå for det blonde selv.

Elbilstørrelsen vi prøvekjørte.

Så til cabrioleten. At den praktiske, franske syvseteren har glasstak, er vel NESTEN for cabriolet å regne? Iallfall når vi ikke har på takboksen? Og vi har prøvekjørt biler, den ene snasnere enn den andre. Små, kjappe og hendige. Elbil. Som ikke på noen måte begynner på T.

Nei, jeg slo meg heller på dette med sykkel. Hva om, tenkte jeg, hva om jeg fikk meg et nytt fremkomstmiddel, med passende hjelm og kjøredress? Hva om jeg kjøpte meg en liten kjapping, ikledde meg noen kule gevanter og kanskje til og med tegnet et lite kinesisk tegn på skuldra (eller noe som ligner et kinesisk tegn da, siden de tegna jeg kan har jeg lært på kinarestaurant og betyr "kylling i sursøt saus" og sånt). Hva om jeg kjørte løpet helt ut, kjøpte meg et vidunder med breie dekk, et landeveiens frihetsmirakel?

Som sagt, så gjort.

Nå trenger jeg bare å sy på et sånt kult merke bak på jakken, eller, enda bedre, få meg en sekk med Utdanningsforbundslogoen på, eller en annen grepa organisasjon, da blir det jo både i pose og sekk(!) da, emblem, statement og oppbevaringsmiddel. Jadda.

Kom ikke her og si at jeg ikke kan kriser, altså!!!

Vroom vroom. 

Sommervarme høsttanker

Det er mandag. Mandag i august, og ennå er det vannsprederlykke i hagen, ennå er det is til lunsj og sand mellom tærne, ennå smaker huden salt og det er korte bukser og kjoler, det er kaffe på terrassen og det er enda en bok igjen i bokstabelen med sommerbøker, og det er fortsatt lov til å sove litt lenge og være litt lenge oppe og lov til å plukke rips rett fra buskene og inn i munnen. Det er mandag med elleville jentehyl og sykler som for øyeblikket galopperer som ville hester, med gutter på trampolinen og fnisende, lattermilde fregnefjes og småforelska blikk, det er mandag og sommeren er her fortsatt, litt til.

For på bakken ligger det gule blader, ikke mange, bare noen få, virvlet opp og rundt. Natten er mørk, nesten sort, og vinden kan av og til ha noe kjølig i seg. Man vet at det skal bli kaldere, at det skal bli mørkere, man vet at hverdagen er her, snart, med ransler og joggesko, matpakker og vekkeklokker. Man vet at det begynner igjen snart nå, like om hjørnet, hverdagslivet, det som egentlig er så fint, men som akkurat nå kjennes så umulig for det er myggstikk å klø på og blomsterbed som må lukes, kaffeavtaler man ikke har greid å gjennomføre, og det er samtaler til langt på natt man ennå ikke har tatt. Det er bading i sjø som man liksom ikke er helt ferdig med, og det er is man ikke har smakt på en gang! Det er barbent dansing som ikke er utført, og det er bålpannekvelder som ikke har vært gjennomført.

Det er mandag og jeg har høsttanker i sommervarmen. Høsttanker som jeg så gjerne vil skal være gyldne og lyse, langt inn i novembermørket. Boblende latter jeg vil ta med meg, jeg vil ha lyse netter og lange kvelder inn i høsten, jeg vil ha tid og kaffeavtaler og jeg vil se ungene mine som jeg har sett dem denne sommeren, sterke, uavhengige, lattermilde; jeg vil se minsten stråle over hvert svømmetak hun greier, jeg vil se mellomsten bli kjent med mange, overvinne redsler og uro, stå på en scene og være en av mange og helt suveren, jeg vil se eldstemann ta ansvar, brette opp ermene, jobbe hos besteforeldre og være hjertelig tilstede i livet vårt, kaffedrikkende, solbrun og tenåringsreflektert. Jeg vil være kjæreste, jeg vil være venninne, jeg vil være fri til å tenke og jeg vil være barbent i gresset.  Jeg vil bære med meg minner fra sommerdager, fra gode samtaler, fra nye venner og gamle venner, søskenbarn og ukjente kjente, fra late lesestunder, fra lattermilde kvelder, fra kvelder hvor vi er engstelige for å miste noen man er glad i, tanteminner, mammaminner, aleneminner, venneminner. Marihøneminner.

Høsttanker i sommervarme. Gyldne tanker.

Rosa, hvit og bittelitt rødstrømpete interiørblogging

Et funn av en handyman, og hans rosa bøtte.

Etter en ganske lang stund hvor det har vært litt smålabert på bloggefronten, tror jeg definitivt at jeg nå har funnet min nisje. Interiørblogging, nærmere bestemt oppussingsblogging! Bare vent, fra nå av blir det smakfullt og ryddig og omsydde loppemarkedfunn og et lite strøk maling på alt og ingenting, og vips, det lekreste interiør presentert i duse bilder.

Eller ikke.

Joda, vi pusser opp. Vi. Som i mannen min. Jeg?

Jeg har handlet tapet.

Jeg har båret 14 ruller tapet ut fra butikken og inn i bilen.

Jeg har navnet mitt på en bestilling på 3 nye tapetruller.

Jeg har kokt kaffe.

Jeg har sluttet å klage over at jeg må brette så innihampen mye klær.

Jeg skryter masse.

Jeg har båret 90-tallets brystningspanel ut i bilen, til sin siste ferd.

Jeg passer på at han får sjokolade når han trenger det.

Jeg er åpenbart ikke så praktisk anlagt som jeg trodde.

Jeg er godt gift.

Jeg innser at dette tar tid.

Jeg har tatt bilde av gemalen i arbeid, og fått lov til å legge det ut.

Jeg har vært bortreist når sparklingen og pussingen satte i gang.

Jeg nevner ikke en eneste gang at vi har ganske stor stue, eller at jeg har lyst til å male soverommet.

Vi pusser altså opp.

Vi.

Livet på landet

Nydelig sjølvfi. 

Det er fint å bo på landet. Og det er ikke fint å bo på landet. Alt er smått på landet, noe som er bra, alt er smått på landet, noe som ikke trenger å være bra. Det er bra at man er synlig, at noen vet, selv før en gjerne selv vet. Det er igrunnen fint. Er man litt ensom på landet, eller syk, eller krangler med noen, eller er uenig i noe, eller i det hele tatt om man bare er litt sær, kan det være tungt å bo på landet. Man kan være utrolig ensom på landet. Utrolig trist. Utrolig rar. Det er ikke så fint.

Nå skal jeg bare tenke på det som er fint. For det er sommer, og de fineste elevene jeg vet om har tegnet og skrevet og kjøpt gave til meg, de har klemt meg og smilt og grått sånn helt uten at noen har sagt noe på det. De vil leke de samme lekene som i fjor og i forfjor. Det er fint. Det er fint at båtmotoren ble fikset av kyndige hender, at folk kjøper lodd og går på ordentlig basar, det er fint at noen synes det er lenge siden jeg var på butikken og om jeg er frisk nå? Det er fint at naboen har kanel-og-sukker-blanding til låns en lørdag, og at vi kan si at vi ikke vil ha tilbake brødet vi lånte bort, neste gang kan vi ha glemt å handle. Det er fint at vi vet hvem som skal flytte hit før de kommer, det er fint å vite at noen vet hvem jeg er. Det er fint at noen vet jeg trenger en klem en helt vanlig tirsdag.

Det er fint å bo på landet når det er sånne dager som st.hans. Dager som er spekket med tradisjon. "Hva, selger man kaker der? Det gjorde de ikke i fjor, da sto de der borte!", hørte jeg meg selv si i går. Og det er fint. Fint med grilling i temmelig stiv og kald vind, fint med folk og leker og unger som springer rundt og gjorde akkurat det samme som i fjor. Og forfjor. Bare at ungene er større, og hjelper hverandre i sekkeløp og potetløp. Det er fint med landet. Og så er det så veldig fint at brannbilen møter opp, at det lokale brannvesenet er med på å få fyr på bålet og slukker tilløp til spredning, og slukker grillen. At de smiler og ler, og ungene deres er minst like store beundrere som de andre ungene.

Det er fint.

Enda finere er det grunnen at livet på landet nå er ganske likt livet på landet før. Da jeg var ung. Og da andre var unge. Og det er veldig fint at noen skriver sanger om sine minner, som blir til våre minner. Som Tønes. Som synger om St.Hans 1987. Og det er nesten akkurat slik jeg husker mine st-hanser, bare krydret med min barndoms sommerferie-og-herme-etter-mamma-og-pappa-sin-dialekt-språk. Jeg synes du skal høre på denne sangen jeg, mens du ser noen av podens blinkskudd fra i går, her på landet. For det var fint. Selv om det var St.Hans 2014. Og bålet var trygt.

Tautrekking

Potetløp. Med far.

Sekkeløp. 

Sekkefall.

Fylle-vann-på-flaske-i-stiv-motvind-stafett

Bål. Endelig med fyr.

Ja, vi bor på en øy.

Lokale helter stiller opp. 

Om å gjøre slikt jeg slettes ikke tør...

Sønn. Ellevill.

Muligens er det en aldri så liten midtlivskrise på gang, eller kanskje er det våryrheten som har tatt meg, eller overdosen sjokolade jeg har tilført kroppen sammen med kombinasjonen varm kaffe, lunken kaffe, god kaffe, vond kaffe, pulverkaffe, kald kaffe, svak kaffe, ut-av-tellinga-på-hvor-mange-skjeer-kaffe-kaffe, vennekaffe, alene-kaffe og generelt koffein-og-sukker-kombinasjonen, eller kanskje er det vissheten om at det er mai, du skjønne, milde allerede, eller det er pur glede etter å NESTEN ha betalt barnepris i skitrekket, eller det er et eller annet ellevillt virus som har satt seg, men jeg har begynt å bli klar til å gjøre slike ting jeg egentlig ikke tør.

Sist helg trosset jeg vannskrekk og manglende retningssans, og padlet kajakk. Magisk. Vakre, vakre Kvitsøy, og vakre, vakre været. Nå skal det nevnes at jeg ikke padlet alene. Ikke padlet jeg særlig fort heller. Men jeg gliste stort sett hele tiden, og nøt det heftig! Og har store planer om å gjenta det, må bare finne noen som er fjollete/modige nok til å låne bort kajakk til engstelige pingledamer uten vett og forstand.

Jeg vurderer å tatovere meg. Jepp. Bildebevis loves, dersom jeg tør. Og dersom jeg klarer å bli enig med meg selv om hva og hvor og hvordan.

Jeg har øvd på å si nei. Øvd på, ikke helt gjennomført, men iallfall øvd på. Snill-pike skal bli til fornuftig, snill pike.

Jeg har tenkt grundig gjennom hva jeg vil og ikke vil, satt meg noen hårete mål og tenkt at jeg faktisk skal gjennomføre noen av dem, selv om jeg må hoppe litt høyere enn jeg er komfortabel med, selv om jeg må være til bry og selv om jeg sannsynligvis ikke når målene, så er de der!

Jeg har rent slalåm med ellevill 14-åring uten vett og forstand, og jeg beholdt eget vett og forstand.

Jeg har møtt og klemt mennesker jeg ikke har sett siden mitt "forrige liv", mennesker som en gang var blant de viktigste, mennesker jeg har lengtet etter og mennesker jeg har savnet, mennesker jeg har fryktet og mennesker jeg har fortrengt. Nå har jeg klemt dem! Og noen av dem skal jeg faktisk møte igjen i ferien!

Jeg har tatt ordet i et par forsamlinger og jeg har brukt høy stemme og sagt det jeg egentlig mener, og jeg har dramaturgisk understreket det hele med italiensk gestikulering, himling med øynene og en aldri så liten Mama Mia! Jeg har vært helt utenfor og ikke kjent noen i en stor forsamling, og jeg har hilst på mennesker jeg synes er skumle, mennesker med Stor Autoritet Og Rutete Skjorter og et ordforråd jeg forstår kun bittelitt av, ja, ikke nok med det, jeg har sagt i mot de samme menneskene og smilt meg gjennom reaksjoner av sukkende karakter.

Jeg skal våge mye mer. Og jeg begynte i en grønn kajakk.