Mangelen på fanfarer i mitt liv

Ja. Det er en overhead på bildet.

Jeg så nylig Henriette Steenstrup og Fritjov Såheim i høymiddelalderepisoden av En bit av historien på TV2. Kostelig morsomt, men jeg bet meg merke i at de føyset litt av han stakkaren i strømpebukser som hadde jobben med å spille fanfarer. Javisst var det høyt og javisst var det bråkete, men likevel, ingenting gikk upåaktet hen. Jeg liker stort sett at ting går upåaktet hen. Det er ikke ofte jeg tenker at jeg trenger en fanfare, men av og til... av og til kunne jeg trengt en. Som sist torsdag.

Sist torsdag hadde jeg siste forelesning på studiet jeg går på. Det er kun eksamen og selve masterskrivingen igjen, så ferdig er jeg jo ikke, men sist torsdag var det siste forelesning sammen med en flokk mennesker jeg nok aldri ville blitt kjent med om det ikke var for at vi møtes jevnlig på studentsamlinger. Det er alle slags folk, de som gir en grå hår i hodet, de man bare vil fnise av, de som sier så mye klokt at du kunne tenke deg å ha dem med hjem til senere bruk, de som strikker, de som drikker nesten like mye kaffi som jeg, de som viser bilder av barnebarn og de som går med struttende mager og triller rundt på små nurk. Det er innfallsvinkler og erfaringer jeg har lært utrolig mye av, det er samtaler som har vart og vart og forhåpentligvis varer ennå, det er middager og vinglass og glimt av hverandres liv, og det er vennskapsbånd og forelesere man blir så imponerte av at man nesten blir litt andektige, og det er forelesere vi ergrer oss over og det er diskusjoner og trøst og tårer og smil og klemmer og dyp respekt. Det er smågodt og slankemat, det er de store orda og det er de små tankene. Det er kapell og det er katedral, det er pub og det er kveldsturer. Det er hjemlengsel og det er følelsen av å ikke strekke til, og det er mestring og mislykkethet, det er milde øyne fra lærere som bryr seg og høyt tempo og "hvem er nå du igjen"-nikk fra lærere vi er jevngamle med. Jeg har ledd meg småkvalm, og rødmet til tærne. Det er fronter og it´s learning og aggresjon og irritasjon og han IT-fyren som svarer så blidt og mildt og ordner opp i alt, og det er bobla med studentvirkelighet seks ganger i året, og veldig mye mer.

Og sist torsdag, uten så mye som en liten kornettsolo en gang, tok vi avskjed, og selv om jeg prøvde å ikke grine fordi jeg har grått nok, var det klump i halsen og dirrende hender og heldigvis en og annen klem.

Men ingen fanfare.

Det hadde passet med en fanfare.

Jeg vet jeg får se de fleste igjen, men bobla skal jeg erstatte med min egen private masterskrivingsboble.

Fanfare. Altså.

Det hadde passet med en fanfare.

Dersom noen av dere gode medstudenter eller lærere slumper til å lese dette, vil jeg bare si takk. Takk! Tre år er mye. Dere er unike, og jeg verdsetter dere høyere enn dere aner. 

The few wonders of the world only exist while there are those with the sight to see them.

Charles de Lint 

Sånn går det også an å bli sett!

I en periode av livet mitt, gikk jeg i klasse med en jente som jeg herved vil kalle Beate. Hun heter ikke Beate på ordentlig, men hun ser ut som om hun kunne vært en Beate. Eller egentlig mest en Kristin, men fordi jeg har gått på skole med en rekke Kristin´er og ikke så mange Beater, tar jeg en råsjanse. Beate.

Beate er et slikt menneske som er tilstede. Sånn veldig tilstede, i smil, i kommentarer og ikke minst: I lytting. Hun likte å høre på oss snakke, og som den usikre tenåringen jeg var, nøt jeg å snakke til Beate, nøt at jeg, i noen sekunder, var sentrum for oppmerksomheten. Beate lyttet. Interessert. Hun kunne smile, om det var naturlig, eller gråte, ja, jeg husker hun bannet en gang, hissig, over en fortelling om en skadet katt. Beate så oss når vi kom, om vi var nye på håret, om vi trengte et smil, om vi grudde oss til noe... ordene satt løst. Hun snakket med oss. Til oss. Blå øyne boret seg inn i våre, og vi var viktige. Jeg var viktig.

Jeg har ofte tenkt på Beate. Tenkt på hva hun betydde for oss som delte klasserom med henne. Hva det gjorde at hun så meg som viktig, samme hvor uviktig jeg egentlig følte meg. Vi var ikke sammen utenom, ikke som jeg kan huske, iallfall, vi har ikke felles vennekrets i voksen alder (men vi er Facebookvenner!) og jeg vet ærlig talt ikke om hun husker meg, men jeg husker hvordan det var å bli tatt på alvor når man ikke tar seg selv helt på alvor. Beate-alvor.

Forleden var jeg hos fysioterapeut (se forøvrig forrige blogginnlegg...), og vi snakket om akupunktur og placebo og om kritisk sans og om å si ja til det vi egentlig sier nei til. -Men du vet det, at ofte når jeg setter nåler, har jeg også vært nær noen fysisk, og sett noen som trengte å bli sett.

Det traff meg. Hvem møter jeg som trenger å bli sett? Hvem møter jeg som egentlig burde møtt en Beate? Hvem er det jeg ikke ser? Eller hører? Kanskje skal det ikke så mye mer til enn bare det ene smilet. Klemmen. Nikket. Vi gjør det sa vanskelig, dette livet. Så uoppnåelig med våre velbalanserte og velarrangerte instagramliv. Vi er snart bare fasade, mens inni er det skrot og rot. Vi trenger å se. Vi trenger å bli sett. Vi trenger noen som ser, som møter oss og som gjør det fordi vi er viktige. Vi trenger å møte mennesker fordi de er viktige.

Beate, altså.


(Foruten evnen til å se oss, hadde hun også evnen til å spise kneippbrpdskive med brunost og få det til å se skikkelig fristende ut, Reklamebransjen har gått glipp av millioninntekter, men etter et snok på Facebook ser jeg at vinnerne er du, jeg og heldigvis noe av det som sponses av skattekronene mine. Hurra!)