mandag 15. juni 2015

En seriøs tur bortover Memory Lane

Det begynner på facebook. Som så veldig mye annet, begynner det på facebook, med påminnelsen om at en barndomvenninne har bursdag. Umiddelbart klør jeg på leggen, der hvor vi alltid hadde myggstikk, og jeg kan kjenne smaken av surblader og rabarbra, av naboens sukkererter og eplene i hagen til det som kanskje var et forlatt hus, eller var det nå det, hadde vi ikke sett lys der, i det øverste vinduet til høyre en gang? Kunne vi være sikre på at det var forlatt og at det ikke huset en hemmelig bande eller en skummel heks av noe slag? Og nei, vi trodde jo egentlig ikke på hekser, men det var noe med en av de damene som gikk forbi huset ganske ofte, hun så sånn spesielt heksete ut, og tenk om det var sant likevel? Jeg kan kjenne høy som stikker mellom klærne og kriblingen til et nys i nesen, jeg kan kjenne hvordan det er å ligge på ryggen i gresset etter å ha løpt løpt løpt slik at hjertet dundret i ørene og det eneste vi kunne smake var blod, og varmen av asfalten om kvelden mens vi spiste rips og fortalte hemmeligheter, og gjemte oss for den skumle nabogutten, han som kastet råtne epler og ropte banneord og likevel var bittelitt søt, sånn skummelsøt, sånn hjertet i halsen-søt, og jeg kan se svalene høyt, høyt der oppe, for det var der de var, høyt oppe i skyene og lovte oss nok en dag med sol. Blåmerker, vi telte blåmerker, og noen fikk fregner og kanskje de mistet en tann, og ferien varte på en måte evig og begynte i hagen hos min venninne, med bursdagsfeiring og en litt skummel bror som gjorde det spennende å ringe på. Feriegjester kom og dro, og Rogalendinger var navnet på alle dem som kjørte altfor fort og midt i veien og bråkte på butikken, og vi himlet litt med øynene av dem, akkurat som når mødrene våre kom med gensere og sa det var kaldt, eller at vi skulle hjem til middag eller kanskje til og med hjem for å legge oss, hva var nå det? Jeg kan kjenne smaken av husholdningssaft frosset til is i små plastbegre, og jeg kan kjenne smaken av sjokoladeis fra Landhandelen. Lyden av mamma med venninner på terrassen, lukten av soltørket tøy og hvor kaldt smeltevannet som rant i elva egentlig var. Georginer i hagen, et epletre å klatre i, pappa på sykkel og broren min som får lov til så veldig veldig mye mer enn meg og det er urettferdig og rettferdig samtidig. Det er forventningen om sol neste dag og ramsalt smak av svik, nederlag, av å lengte seg bort fra dalen mellom høye fjell, lengte til hytte og sol og sjø. Det er en pesende hund i skyggen, å springe i veien for pappa som klipper plenen eller mamma som plukker rips, det er de skumle, nifse guttene og de utrolig fjollete jentene med lange bein og blå øyenskygge som hører på musikk når de skal bade, det er smaken av stikkelsbær og bringebær, lange skygger og å ligge i mammas seng om kvelden og bare være til.

Den midterste dagen i juni var begynnelsen på evig sommer, og kunne ikke være en mer passende dag å ha en god venninne med bursdag på.

2 kommentarer:

  1. Så fint skrevet! Klar på ett usynlig myggstikk ☺

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, gode deg!!! Usynlige myggstikk klør på en underfundigdeilig måte. Akkurat som det stikker vondt i usynlige hjertesår også etter lang tid. Ha en god dag!

      Slett