 |
| Du trenger nok den tykke lua på ved nullpunktet! |
Nei, dette ga aldri mening i oppveksten, og det gir ingen mening nå. I ærlighetens navn: Jeg er en av dem. En av dem som, i samme øyeblikk som tall og bokstaver blandes, går opp i en høyere sfære, et nytt nivå, de bevisstløses kosmos. Med andre ord: Fysikk kjeder meg. Grundig.
Jeg bruker bare uttrykket som et utgangspunkt. Et bilde. Har hatt en utrolig berikende helg med undervisning, tanker, refleksjon, diskusjon og fellesskap. En sånn "tenke-masse-og-snakke-med-andre-og-spise-masse-og-smile-og-nesten-gråte-og-le-og-være-sammen-med-folk-som-vil-en-vel-og-som-vil-det-samme-som-en-selv"-helg. Så på en måte burde temperaturen være skyhøy, kanskje så høy at jeg skimtet kokepunktet i det fjerne, full av energi og småboblende, men jeg er på et nullpunkt. Et selvvalgt nullpunkt. Ikke frysepunkt, men nullpunkt. Et uhyre spennende (adskillig mer spennende enn fysikkens nullpunkt, i mine øyne!) nullpunkt, hvor jeg slipper taket, lener meg tilbake og tenker at nå, nå skal jeg hvile, vente og lytte. Følge med. Våge en brøkdel av det jeg tror på. Inspirert av diverse geometriske figurer og fantastiske kloke, reflekterte og spennende tanker, og en helt suveren underviser (Kristian Landro). Inspirert av tanker fra gode venner, meg selv og... Gud? Kan jeg tørre å si det? Kan jeg tørre å si at jeg er såpass inspirert at jeg har lyst til å ikke brøyte veien selv, men lene meg tilbake og vente på at jeg får noe? Kan jeg våge å innta nullpunktet, kan jeg orke å vente og har jeg selvtillit og mot nok til å tenke at jeg kan oppleve noe? Jeg skulle ønske jeg var tøffere og klarere og ikke tenkte hva vil alle andre synes og hva vil jeg synes og hva om det Han vil er noe annet enn det jeg vil og tør eller kan eller... hva om Han ikke vil noe med meg hva om hva om hva om...
Åh, jeg vet at jeg kan angripes fra alle kanter i dette innlegget, både fra de som mener jeg er hjernevasket og de som mener jeg er dum og de som mener jeg er naiv og de som mener jeg bør være mer synlig og de som var sammen med meg i helga og hørte på hvor tøff jeg var da og de som og de som. Men jeg legger det ut. Likevel. Brokete hit og brokete dit.
Vel. Jeg tenker nok selv, jeg brøyter mange nok veier selv. Nå vil jeg prøve, litt, å la noe annet skje. For tenk om det er vidunderlig? Tenk om tenk om tenk om...
Jepp, jeg er ved nullpunktet, og på tross av hva min egen entusiasme og intensitet egentlig vil, skal jeg lene meg tilbake og i galskapens navn tørre å tro at ting kan skje. Og på tross av min egen tvil og usikkerhet og engstelse og egenfordømmelse og uro, vil jeg prøve. Prøve.
Nullpunktet. Ikke kald, kun teoretisk, og kan ikke nås. Men på vei oppover?
Lifeshapes
Som tallfrik med utdanning i fysikk og matematikk har jeg litt vondt av din manglende entusiasme for dette som kan illustrere det aller meste. Men som kristen er jeg glad for at slike bilder som nullpunkt kan brukes for livet, Liv. En annen parallell til nullpunkt og motsats til liv er død. Gjennom korsets prinsipp og hvetekornets lov har jeg funnet av veien til liv går gjennom død. Det kan du lese om i Galaterne 2.20. Nyt nullpunktet, Liv. Et godt utgangspunkt.
SvarSlettTakker for klapp på skuldra, og bekymring for mine akademiske mangler. Norsk-geeken i meg må kanskje på banen og finne noen bilder?? Mye å lære, ikke minst om tålmodighet... MEn prøver å nyte, og ser fram til fortsettelsen med (foreløpig!) åpent sinn!!!! Skulle gjerne sett på fasiten...
SvarSlett