Litt sånn om 17.mai, og litt sånn om å høre til.

Jeg liker egentlig ikke sånne dager så godt. Sånne dager som er spekket med forventninger, spekket med tradisjon og kultur og fallgruber og stress. Familier i matchende klær og lykkelige smil, alternativt i skinnende bunader og med kompliserte fletter i håret. Dager hvor vi skal være så innmari lykkelige og riktige og vellykkede og møte opp til rett tid og tåle fløyter og tuter og hyling og piping og taler av den sorten som gjør at det vrir seg bak det smilende pokerfjeset. Da feilskjær i forventningene eller rammen sjokkerer. Skjellsettende sjokkerer. Som da jeg var 5 år og ikke fant mamma og pappa igjen i toget og det føltes uendelig langt og de var borte og jeg ante ikke hvor jeg skulle og jeg var sikker på at hele dagen hadde gått før mammaradaren sveipet meg inn etter ti fryktelige mamma-minutter.

Eller da russen (oransjeruss, vi snakker oppvekst på landet!) hadde skrevet det, ordet, nettopp DET ordet, på en fjellskjæring i et veikryss, med store, oransje bokstaver, jeg var rystet, sjokkert, flau, tenk alle som så det, mamma, frøken, tannlegen, ja, tenk om hun gamle på butikken så det! 17.maitoget gikk mot det, rett mot det, og jeg kan ennå kjenne indignasjonen, sinnet og behovet for å forsvare oppvoksende og eldre generasjoner (var jeg sju, mon tro?) fra å lese selve... selve Ordet... Med store, oransje bokstaver.

P U L.

Ingen slike traumer dette året. Puh. Men jeg stresset meg gjennom en morgen, kjeftet meg gjennom en hyggelig kakaofrokost. Ute blåste det, korpset, 17.maikomiteen, russen (oransje... landet, veit du!) og salutten vekket de i familien med dårligst sovehjerte, og de som gledet seg mest sov gjennom det i år og (memo: vekk dem neste år slik at de får med seg vekkingen..). Jeg kjeftet på ungene første runde med klær, ut i bilen og... Hvor var flagget poden hadde hengt på veggen?  Når flaggfester knekker i vinden, da blir vi matchende alle sammen, sånne lute Arne Garborg-aktige mennesker som gjemmer seg for vind og blest og... Så spiller korpset. sammensatt av små og store, og det er så flott og jeg blir stolt og storebror tar lillesøster med på leker og taper med vilje foran hele klassen og kjøper is og mellomsten fisker en uendelig mengde fox fra en boks på kaien og vi står der og smiler litt oppgitt og ler og er våte og alle sier at "dette er det verste" men samtidig er det liksom litt godt også. Vi nikker litt og er våte til skinnet alle sammen og hører på en snodig måte til. Og på en snodig måte litt sammen.

Klesskift og ny runde Bergans og en ny runde sinnamamma, glemmer lue og godtar at poden går i småsko og mellomsten tar den tynne jakka og lillesøster blåser konstant i en trompet som gir opp livet ti minutter før barnetoget begynner å gå og storebror nok en gang redder dagen og jeg må inn og ta på regnbukse før det i det hele tatt begynner. Korpset spiller og jeg har husket sangarket, talen var fin og perfekt høytidelig, talerens nevø usigelig sjarmerende og noe dumdristig utstyrt med fløyte, og vi stå der og kjenner at vi er så heldige som er trygge og kan feire på barnemåten, og at vi er frie, og korpset spiller kjempefint igjen, og svosj, 17.maitoget fyker avgårde i stiv kuling og regn og vi er framoverbøyde og slitne etter 50 meter og fanene blir til seil, de voksne er røde i ansiktet og niholder flagg og faner og dusker og unger som holder fanene og de første gnagsårene dukker opp og jeg savner lua og noen er sultne og...

Og så skjer det viktigste øyeblikket, og jeg får se det, i kampen mot vinden, fanebærere, store, sterke og noen litt mindre og små, og det er tungt og vinden tar og rykker og river og innen noen får sagt noe, griper de tak. Fem ekstra hender rundt fana. Hjelpende, umiddelbart. Alle mellom 10 og 13 år. Uoppfordret. Så synger de. Og roper. Hurra! Og smiler. Og går tett i tett, og bytter på, etter fem meter og femti meter og fem sekunder. Uten ord! Ekstra hender, tett i tett. Hjelpende. Og hjelper hele veien opp til kirka og kransnedleggelse og en nydelig, flott tale fra en av dem jeg setter aller høyest, i regn og vind og bunader i alle kanter og hendene hjelper hverandre ned til klubbhuset og leker og kaker og lapskaus og nye tradisjoner og lekene er plutselig inne i hallen og alle sko må av så det er dresser med Ulvangsokker og kjoler med Hello Kitty-sokker og bunader med sokkeseg og blå stillongs under og det er trangt og travelt og mye mas og mange smil og samtaler og latter om egen påkjenning og og småprat med de vi kjenner og småprat med de vi ikke kjenner og nikk til dem vi kjenner best sånn "det er godt å se deg her"-nikk og selv om det regner og ingen kjøper is og jeg bare drikker en eneste kopp kaffi for det er så lang kø og gemalen er kasserer i idrettslaget og ikke tilstede når husets tre håpefulle skal ha riktig kake og det ikke er noen stoler og det er kø og jeg skal bære tre kakestykker, kaffe og lommebok, selv om alt det er det godt å være en del av dette. Etterpå er det bedehuset med tradisjoner og kaker og kaffi og leker og etterpå der er det gode venner og tradisjoner og god mat og unger som leker og flørter og voksne som har vonde bein og vonde bunader og vonde ører og så blir det  en kjempefin dag uansett. Selv om jeg kjefter og klager og er sinnamamma og ikke sånn 17.maimamma. Selv om jeg ikke liker sånne tradisjonsdager, likte jeg i går. Litt.

Som en del av et sted der vi trosser, og med ungdommer med ekstra hender og mange hurrarop. Hvor vi smiler og nikker og  mennesker som har Hello Kitty-sokker under finstasen. Som en del av et sted vi... hører til?

Hurra!

(neste år... neste år, i solskinn, varme og harmoni? Og matchende klær? Og 17.maimamma og ikke sinnamamma? Og is?)