Goodbye to you, my trusted friend

...så er denne epoken over. I dag gikk berlingoen, selveste Berlingoen, til de evige biljaktmarker, og man skulle ikke tro at det ville medføre noen annen klump i halsen enn lettelsens sukk ville by på, men dengang ei. Vi sørger litt, iallfall poden og jeg, for det er avskjed med så veldig mye. Det er avskjed med selveste småbarnsfamiliebilen, bilen med det geniale bagasjerommet, med plass til vogn og storebrorsykkel og handleposer og bleiepakker og tusen-millioner tegninger og til og med mors luer og hansker og votter og pannebånd og ekstragenser og diverse skjerf, til og med de hadde god plass i bagasjerommet. Vi har kjørt trommesett og xylofoner til diverse avslutninger, vaskemaskiner og tørketromler, flyttelass, ja til og med juletrær har vi tatt med oss uten å tenke oss om i to sekunder, miljøstasjonen har hatt jevnlig besøk av Lille Røde Lynet, vi har vært på bilferier og hytteturer, tørket litervis med spy og tiss og bæsj etter diverse uhell, det har vært sovet et ukjent antall timer i bilen, den har hentet Lillebror på sin aller første biltur noensinne utenfor magen, og jammen hentet den ikke Lillesøster også, da hun var helt kliss ny. Den har kjørt på grusveier og asfaltveier, motorveier og til og med utenlandske motorveier har den sust avgårde på. Den har vært på glattis og sommerføre, vært borti en mur og to, rygget borti en annen bil og hilst et par ganger på garasjeporter, og den har jammen hatt besøk av noen nærgående andre biler også, den har vært veldig hardt borti  en stolpe og den har bodd i fire forskjellige hus. Den har vært i Bergen og på Bryne en bråte ganger, og den fikk søskenbarn i Bergen, noen flotte nesten like biler, like praktiske som Berlingo. Vi har ledd høyt og lenge i den bilen, jeg har vært gravidkvalmen og gravidvettskremt to ganger i den bilen, ungene har grått, fnist, bråkt, hoppet, danset, jeg har grått, frest, øvd meg på jobbintervju, jublet, sunget julesanger sammen med Carola fra sånn ca midt i oktober, vi har spist sjokolade og salater og middager og drukket uante mengder kaffe i den bilen, og store avgjørelser har blitt tatt inni godbilen.

Forfatteren byr på en selvfie. Kan konstatere at jeg
også trenger en frisør.  Og lover at det kun
er resultat av dårlig kamera og ikke  stor fart,
som vi ser i bakvinduet.

Den har aldri fått en eneste bot, den har vært eksemplarisk enkel å parkere og den har aldri vært fristet til å kjøre særlig mye over fartsgrensene. Den har kjørt en sånn ca to millioner ganger med ferga, den var det tøffeste ungene visste en gang, den var sånn ekte Postmann Pat-aktig, og det var skikkelig kult, ikke minst når jeg spilte dårlige barnesanger på stereoanlegget, ja, den har til og med hatt ubudne gjester, Berlingoen, da den overnattet på kaien i Mekjarvik og sentrallåsen hadde bestemt seg for at den ikke virket lenger, sånn helt uten å si det til oss, og selv om ubudne gjester hadde vært innom og prøvd seg på verdisaker, var både stereoanlegg og Carola-cd fortsatt på plass dagen etter.

Berlingo har vært en del av livet vårt lenge, lenge, og den har ikke sviktet så veldig, sånn rent bortsett fra vindusviskerne, som ikke virket bak, og de framme som bare virket når det regnet veldig mye, eller vinduene som ikke var tette, slik at det regnet inn de gangene vindusviskerne kunne jobbe. Og så lakk den en hel del, da. Og lagde noen mystiske lyder iblant, spesielt når alle fem satt i, og vi svingte til høyre, da var det sånn "dunk-dunk-dunk" som ikke var helt bra, men som oftest var det så mye annet som lagde lyder, slik at vi ikke hørte det. Og den rustet jo. Mye. Og den ene skjermen var jo løs, da. Og det datt noe av den siste dagen før sommerferien, men vi fant det aldri igjeg, så vi vet ikke helt hva det var. Og de røde sikkerhetsselene som, til tross for at noen LO av fargen, virket ganske bra, dersom man ikke dro dem for langt ut, da. Da virket de ikke lenger. Og klagingen da vi var på motorveien og jeg slulle prøve å holde 90 var hjerteskjærende, det hørtes nesten ut som om bilen gråt, og den lagde som sagt spor overalt hvor den sto, sånne dryppespor, og den brukte en hel del bensin, og var nok ikke helt til å stole på når det gjaldt hvor mye bensin som egentlig var igjen.

Poden foreslo at bilen skulle plasseres i hagen. Minsten hadde tegnet Mars, og plassert oppe i høyre hjørne av framvinduet. Eldstemann ville heller sykle i storm og orkan enn å bli hentet i Berlingoen, iallfall iblant, iallfall sier han det, men det er jo snodig da, at han gjerne må bli hentet likevel da, av godbilen med plass til sykkel og fjortisdikkedarer, gymbager og ransler og gjenglemte jakker. Vi sto mot, og i dag kjørte vi til Knoksen.

Jeg fulgte den ikke helt inn.

Det siste den gjorde, var å kvele motoren da den ble rygget ut fra parkeringsplassen.

I kveld skal jeg sitte og lytte til Terry Jacks og "Seasons in the sun"...

Siste hvilested før spikerheaven.

Den siste olje. Eller bensin, da, slik at vi
kommer oss til selveste "Knoksen"

...we had joy, we had fun, we had seasons in the sun..."

Om å danse på brostein

I går så jeg de useelige i byen stå

foran en mikrofon

tenne lys

takke

gråte

smile

sukke

be

Jeg så dansende prester

virkelig, dansende,

hørte piano og saksofon

gåsehud

sang høyt

sang lavt

Virrende sjeler

slitne ansikter

levende øyne

leende øyne

gråtende øyne

Jeg så nestene, alle disse nestene jeg ikke ser så ofte

de jeg haster forbi

jeg så dem være

mennesker

de så meg

jeg var der som et menneske

en fremmed

men et menneske å smile til

å se

Håpløsheten ble danset ned i sprekkene 

mellom brosteinene

forsvant i skyggene fra alle

de tente lysa

bønnene

Nestene.

Menneskene.

Dansende prester.

Takk

Jeg velger meg høst

Jeg velger meg høst. Jeg velger meg den klare høsten, den høye himmelen, luften med et friskt, kaldt drag, vind som virvler løvblad, jublende farger og nye begynnelser. Jeg velger meg nattmørke kvelder, stearinlys og tekopp, jeg velger meg innedag og støvler, regnbukse og sydvest. Jeg velger meg forventning og stress, jeg velger meg langbukser og genser, jeg velger meg bok i sofaen og tid til gode venner. Jeg velger meg den lange samtalen, jeg velger meg de dype tonene og en famous, blue raincoat som har fulgt meg fra studiedagene. Jeg velger meg plaskende pytter, jeg velger meg vindsus og kald luft, jeg velger meg stjernene og månen, jeg velger meg å puste inn så dypt og så kaldt at det kjennes ut som om det dannes is i lungene. Jeg velger meg boblejakke og skisko, jeg velger meg hverdag og lekser, jeg velger meg fisk til middag en tirsdag, og jeg velger meg trettheten som siger over meg en fredagskveld, rett etter Nytt på nytt. Jeg velger meg den helt ordinære høsten, og tenker at det er godt å kunne. Jeg velger meg forventningen om at disse klare, nyvaskede høstmorgenene skal romme mulighetene, og jeg velger meg den rødgyldne høsttonen som kan varme det innerste hjørnet av en forkrøplet sjel.

Jeg velger meg høst.

Første skoledag

Det er første skoledag, og det er lette, dansende hoppetrinn, det er tunge, slepende gruetrinn, det er føtter som har blitt altfor store i løpet av sommeren, det er føtter som er gjemt i nye sko, føtter med gnagsår og føtter som ikke kan stå stille. Det er klemming, smiling, skjulte blikk, høye utrop, det er gruing og gleding og engstelse, det er usynlighet og altfor synlighet, det er redsel, glede, uro. Det er første skoledag med sommerfugler i magen, med glødende redsel, med tøft skalkeskjul, med skjelvende knær og med rette rygger. Det er solbrente neser og solbleika lugg, skjelvende stemmer og altfor høy latter, hjertebank og svette hender, utålmodighet, glede, ensomhet og fellesskap. Det er fnising og forelskelse, tristhet og sjalusi, det er lengsel og spenning, det er nedtelling til neste ferie og det er å sperres inne i et bur. Det er tunge sekker og spreke gymsko, det er bukken som skal over og det er fotball i skolegården. Det er nye voksne og nye venner, det er andre mennesker og krav og lukten av tørre blyanter og lyden av viskelær mot papir. Det er lange blikk ut av vinduet og det er interesserte øyne, det er å reise seg opp og si noe høyt, det er å synge, danse, alene, felles. Det er gloser og grammatikk, det er lek med ord og lek med tall, det er umulige lekser og lette oppgaver, det er klump i magen og det er jublende glede. Det er tårer, det er smil, det er hodepine og trøtthet. Det er å sammenligne seg selv med De Andre, de kule og de snille, det er de slemme og de skumle. Det er rektor og det er lærere, det er kaffeånde og det er tørr kneipp med svett ost. Det er samhold, det er alene, det er krangel og det er hemmeligheter. Det er å være alene når man ønsker å være med mange, og det er å aldri være alene når man ønsker litt fred. Det er blåmerker og kvalme, styrke og lærdom. Det er lapper i pennalhuset og det er forventninger og gruing og glede og en hel uendelighet av tid igjen til jul.

Det er første skoledag.

Og midt blant alle disse er ´ene er du. Du som bærer håpet i blikket.

Du.

Du som er framtiden, selveste framtiden.

Du.

Du som har føtter som danser og vinden i håret, som lar hjertet danse og som vet at dette er nå.

40-årskrise!

Det er visst bare å innrømme det. Det går den veien høna sparker, det vil si, det gjør det slettes ikke, det går den veien gravitasjonen trekker, og gravitasjonen skal man såvisst ikke kimse med. Har jeg lært, blant annet med et halvt øye på Newton, og et febrilsk desperat øye da jeg studerte naturfag. Så jeg kimser ikke på noen måte av den, jeg tar den svært alvorlig, og det ser jammen ut til at den tar meg alvorlig også.

Bortsett fra det har jeg lest at mange 40-åringer har en krise. En eksistensiell krise, en krise hvor man gjerne skal reise til India og finne en eller annen guru som gir deg svaret på det meste, eller man blir sånn supersprek og solbrun med skikkelig betalte struttepupper og sånne hvite tenner som sannsynligvis lyser i mørket, eller man begynner å realisere seg selv ved å bake muffins cupcakes og stæsje huset til det ugjenkjennelige, eller man bytter ut partneren sin i en mye yngre og strammere modell (gjerne blond, har jeg lest. I et kvinnemagasin. På venterommet hos tannlegen, forøvrig). Man skal kjøpe cabriolet og tung motorsykkel, og bli ung igjen.

Danmark. Ikke helt India.

Og selvsagt skal jeg ha en krise jeg og, hallo!

Reising har jeg gjort, bevare meg vel! Familieferie på feriesenter i Danmark. Så ingen guru, men flere menn i velbrukt speedo, flere også i hudfarget variant. Sa meg ganske mye om livet.

Supersprek o hoi, jeg betaler fortsatt for den elleville kajakkpadlingen i stiv kuling, som nesten tok knekken på meg. Eller ikke meg da. Mobilen min. Saltvann og iPhone er en dårlig kombinasjon, men når den lider, lider jeg. Så altså. Det var nesten som Birken og Nordsjørittet på en og samme dag, å oppdage at mobilen nesten var død! Solbrun er jeg (litt, hvem er ikke det etter denne sommeren?), og tennene er både hele og rene, og betalt godt for, iallfall den ene jekselen. Den oppe. Til venstre.

Nyblond. Med en av stasjmotarbeiderne.

Bakingen har ennå ikke tatt meg, men jeg har vært på tupperwareparty og kjøpt brødform i silikon. Huset er pusset opp, stua iallfall, og det er jeg særdeles fornøyd med, men det blir ikke svart-hvitt-grått-med-en-dæsj-duserosa for det om. Jeg har beholdt ungene, så jeg kan stæsje det jeg vil, de motarbeider det så mye de kan. Partneren gjorde forsåvidt en så god jobb da han tapetserte nevnte stue i 30 varmegrader og nesten ikke klagde i det hele tatt, at jeg tenker at det å bytte ham ut i noen som ikke vet forskjell på gjæringsag og båndsag, dor og kjørner, er  en personlig bjørnetjeneste, iallfall så lenge soverommet fortsatt er 90-tallsmintgrønt med tapetbord, og jeg tror at det å få ham til å bli blond ville være direkte.... snodig.... ikke minst tatt i betraktning mengden hår som ikke kan bli blondt, så jeg fant ut at jeg kunne stå for det blonde selv.

Elbilstørrelsen vi prøvekjørte.

Så til cabrioleten. At den praktiske, franske syvseteren har glasstak, er vel NESTEN for cabriolet å regne? Iallfall når vi ikke har på takboksen? Og vi har prøvekjørt biler, den ene snasnere enn den andre. Små, kjappe og hendige. Elbil. Som ikke på noen måte begynner på T.

Nei, jeg slo meg heller på dette med sykkel. Hva om, tenkte jeg, hva om jeg fikk meg et nytt fremkomstmiddel, med passende hjelm og kjøredress? Hva om jeg kjøpte meg en liten kjapping, ikledde meg noen kule gevanter og kanskje til og med tegnet et lite kinesisk tegn på skuldra (eller noe som ligner et kinesisk tegn da, siden de tegna jeg kan har jeg lært på kinarestaurant og betyr "kylling i sursøt saus" og sånt). Hva om jeg kjørte løpet helt ut, kjøpte meg et vidunder med breie dekk, et landeveiens frihetsmirakel?

Som sagt, så gjort.

Nå trenger jeg bare å sy på et sånt kult merke bak på jakken, eller, enda bedre, få meg en sekk med Utdanningsforbundslogoen på, eller en annen grepa organisasjon, da blir det jo både i pose og sekk(!) da, emblem, statement og oppbevaringsmiddel. Jadda.

Kom ikke her og si at jeg ikke kan kriser, altså!!!

Vroom vroom. 

Sommervarme høsttanker

Det er mandag. Mandag i august, og ennå er det vannsprederlykke i hagen, ennå er det is til lunsj og sand mellom tærne, ennå smaker huden salt og det er korte bukser og kjoler, det er kaffe på terrassen og det er enda en bok igjen i bokstabelen med sommerbøker, og det er fortsatt lov til å sove litt lenge og være litt lenge oppe og lov til å plukke rips rett fra buskene og inn i munnen. Det er mandag med elleville jentehyl og sykler som for øyeblikket galopperer som ville hester, med gutter på trampolinen og fnisende, lattermilde fregnefjes og småforelska blikk, det er mandag og sommeren er her fortsatt, litt til.

For på bakken ligger det gule blader, ikke mange, bare noen få, virvlet opp og rundt. Natten er mørk, nesten sort, og vinden kan av og til ha noe kjølig i seg. Man vet at det skal bli kaldere, at det skal bli mørkere, man vet at hverdagen er her, snart, med ransler og joggesko, matpakker og vekkeklokker. Man vet at det begynner igjen snart nå, like om hjørnet, hverdagslivet, det som egentlig er så fint, men som akkurat nå kjennes så umulig for det er myggstikk å klø på og blomsterbed som må lukes, kaffeavtaler man ikke har greid å gjennomføre, og det er samtaler til langt på natt man ennå ikke har tatt. Det er bading i sjø som man liksom ikke er helt ferdig med, og det er is man ikke har smakt på en gang! Det er barbent dansing som ikke er utført, og det er bålpannekvelder som ikke har vært gjennomført.

Det er mandag og jeg har høsttanker i sommervarmen. Høsttanker som jeg så gjerne vil skal være gyldne og lyse, langt inn i novembermørket. Boblende latter jeg vil ta med meg, jeg vil ha lyse netter og lange kvelder inn i høsten, jeg vil ha tid og kaffeavtaler og jeg vil se ungene mine som jeg har sett dem denne sommeren, sterke, uavhengige, lattermilde; jeg vil se minsten stråle over hvert svømmetak hun greier, jeg vil se mellomsten bli kjent med mange, overvinne redsler og uro, stå på en scene og være en av mange og helt suveren, jeg vil se eldstemann ta ansvar, brette opp ermene, jobbe hos besteforeldre og være hjertelig tilstede i livet vårt, kaffedrikkende, solbrun og tenåringsreflektert. Jeg vil være kjæreste, jeg vil være venninne, jeg vil være fri til å tenke og jeg vil være barbent i gresset.  Jeg vil bære med meg minner fra sommerdager, fra gode samtaler, fra nye venner og gamle venner, søskenbarn og ukjente kjente, fra late lesestunder, fra lattermilde kvelder, fra kvelder hvor vi er engstelige for å miste noen man er glad i, tanteminner, mammaminner, aleneminner, venneminner. Marihøneminner.

Høsttanker i sommervarme. Gyldne tanker.

Rosa, hvit og bittelitt rødstrømpete interiørblogging

Et funn av en handyman, og hans rosa bøtte.

Etter en ganske lang stund hvor det har vært litt smålabert på bloggefronten, tror jeg definitivt at jeg nå har funnet min nisje. Interiørblogging, nærmere bestemt oppussingsblogging! Bare vent, fra nå av blir det smakfullt og ryddig og omsydde loppemarkedfunn og et lite strøk maling på alt og ingenting, og vips, det lekreste interiør presentert i duse bilder.

Eller ikke.

Joda, vi pusser opp. Vi. Som i mannen min. Jeg?

Jeg har handlet tapet.

Jeg har båret 14 ruller tapet ut fra butikken og inn i bilen.

Jeg har navnet mitt på en bestilling på 3 nye tapetruller.

Jeg har kokt kaffe.

Jeg har sluttet å klage over at jeg må brette så innihampen mye klær.

Jeg skryter masse.

Jeg har båret 90-tallets brystningspanel ut i bilen, til sin siste ferd.

Jeg passer på at han får sjokolade når han trenger det.

Jeg er åpenbart ikke så praktisk anlagt som jeg trodde.

Jeg er godt gift.

Jeg innser at dette tar tid.

Jeg har tatt bilde av gemalen i arbeid, og fått lov til å legge det ut.

Jeg har vært bortreist når sparklingen og pussingen satte i gang.

Jeg nevner ikke en eneste gang at vi har ganske stor stue, eller at jeg har lyst til å male soverommet.

Vi pusser altså opp.

Vi.