lørdag 8. mai 2021

So, you think you can dance?

 Det skulle være hennes år. Hennes gylne muligheter, hennes bankende hjerte og strålende smil. Hun skulle le høyt, ofte, hun skulle legge hodet bakover og le, ikke bry seg om at tennene viste eller at latteren var høy, det skulle være hennes år og hennes latter. Hun skulle ikke være redd for å smile, eller for å bli rørt over små barn eller uventa godhet, hun skulle vise kollegaene hvem hun egentlig var, at hun egentlig smilte og lo, at hun egentlig danset i livet. De røde skoene, danseskoene, skulle være gode å ha på, selv om de så både krevende og sensuelle ut, men hun skulle gå naturlig og uten gnagsår, ha full kontroll over høye hæler og glatte såler. Det skulle være hennes år, nå når døren til de andre årene hadde blitt lukket, når han hadde boltet igjen dørene med henne på utsiden og han på innsiden av det gamle livet, når hun nå satt alene i de blå stolene på kjøkkenet og drakk kaffe, hun skulle kjøpe blomster til seg selv, store buketter med tulipaner, friske blomster i muntre farger. Hun skulle feire seg selv og denne nyvunne friheten, hun skulle kunne kjenne vemod, legge hodet på skakke og minnes de gode dagene, og hun skulle glemme det mørket som hadde bygd seg opp, nei, ikke glemme, hun skulle jobbe seg gjennom det, sammen med en spennende coach eller kanskje en terapeut, hun skulle gå ut på andre sida og si at nå var det over, nå var det hennes år, og hun skulle ha på lange, vide, blomstrete kjoler og danse sanseløst gjennom fløyelsmyke netter og solrike dager, hun skulle drikke vin på en onsdag uten å våkne med hodepine, og hun skulle flørte med han på butikken og hun med den fine hunden som går tur der også hun går tur. Hun skulle forresten ikke gå tur mer, hun skulle endelig investere i de gode joggeskoa og begynne å løpe, det er ikke for sent, hun kan ennå rekke å komme i god form igjen, og all dansingen og løpingen og leingen ville gjøre henne litt yngre, litt fastere og litt sterkere. Flyttingen skulle være en ny mulighet, og selv om det var de samme blå kjøkkenstolene, var det nye vegger, nye naboer, færre meninger og færre som visste, hun skulle vise naboene og dette nye livet at hun våget å være, våget å danse, våget å le, og hun skulle høre musikk inni seg, det var dette året hun skulle la rytmene fylle henne, hun skulle strekke ut armene og la seg omfavne av lyd, hun skulle ikke høre noen si at hun var tåpelig, at hun gjorde feil, at hun ikke hørte til. 

Dette skulle være hennes år. Hennes muligheter. Hennes hjerte. 



Kjolen ligger fortsatt i posen. Skoene støver ned, og flytteeskene blir aldri pakket ut. Kollegaene vet knapt at hun jobber der, selv om hun er på jobb hver dag, selv om hun snakker med de andre blir hun fort glemt. 

Hun går til psykolog, men våger ikke si de egentlige orda, ikke si det som hun må si, bør si, skulle si, hun sier andre ting, men ikke om det, aldri om det, psykologen er frustrert på sin rolige måte, leter etter de forløsende orda, det som setter prosessen i gang, men hun tenker at hvis hun sier det høyt, er hun redd ordene blir for sanne, at de vil knuse henne, slik de sakte maler henne i stykker nå. Ting blir stående stille. Ingen dansetrinn blir tatt. 



Det skulle være hennes år. Hennes muligheter og hennes dans. 


(Denne er til, og om, et menneske som ikke forstår hvor heldig jeg er som har vedkommende i livet mitt. Selvsagt anonymisert, og gjennomlest på forhånd)


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar