40-årskrise!

Det er visst bare å innrømme det. Det går den veien høna sparker, det vil si, det gjør det slettes ikke, det går den veien gravitasjonen trekker, og gravitasjonen skal man såvisst ikke kimse med. Har jeg lært, blant annet med et halvt øye på Newton, og et febrilsk desperat øye da jeg studerte naturfag. Så jeg kimser ikke på noen måte av den, jeg tar den svært alvorlig, og det ser jammen ut til at den tar meg alvorlig også.

Bortsett fra det har jeg lest at mange 40-åringer har en krise. En eksistensiell krise, en krise hvor man gjerne skal reise til India og finne en eller annen guru som gir deg svaret på det meste, eller man blir sånn supersprek og solbrun med skikkelig betalte struttepupper og sånne hvite tenner som sannsynligvis lyser i mørket, eller man begynner å realisere seg selv ved å bake muffins cupcakes og stæsje huset til det ugjenkjennelige, eller man bytter ut partneren sin i en mye yngre og strammere modell (gjerne blond, har jeg lest. I et kvinnemagasin. På venterommet hos tannlegen, forøvrig). Man skal kjøpe cabriolet og tung motorsykkel, og bli ung igjen.

Danmark. Ikke helt India.

Og selvsagt skal jeg ha en krise jeg og, hallo!

Reising har jeg gjort, bevare meg vel! Familieferie på feriesenter i Danmark. Så ingen guru, men flere menn i velbrukt speedo, flere også i hudfarget variant. Sa meg ganske mye om livet.

Supersprek o hoi, jeg betaler fortsatt for den elleville kajakkpadlingen i stiv kuling, som nesten tok knekken på meg. Eller ikke meg da. Mobilen min. Saltvann og iPhone er en dårlig kombinasjon, men når den lider, lider jeg. Så altså. Det var nesten som Birken og Nordsjørittet på en og samme dag, å oppdage at mobilen nesten var død! Solbrun er jeg (litt, hvem er ikke det etter denne sommeren?), og tennene er både hele og rene, og betalt godt for, iallfall den ene jekselen. Den oppe. Til venstre.

Nyblond. Med en av stasjmotarbeiderne.

Bakingen har ennå ikke tatt meg, men jeg har vært på tupperwareparty og kjøpt brødform i silikon. Huset er pusset opp, stua iallfall, og det er jeg særdeles fornøyd med, men det blir ikke svart-hvitt-grått-med-en-dæsj-duserosa for det om. Jeg har beholdt ungene, så jeg kan stæsje det jeg vil, de motarbeider det så mye de kan. Partneren gjorde forsåvidt en så god jobb da han tapetserte nevnte stue i 30 varmegrader og nesten ikke klagde i det hele tatt, at jeg tenker at det å bytte ham ut i noen som ikke vet forskjell på gjæringsag og båndsag, dor og kjørner, er  en personlig bjørnetjeneste, iallfall så lenge soverommet fortsatt er 90-tallsmintgrønt med tapetbord, og jeg tror at det å få ham til å bli blond ville være direkte.... snodig.... ikke minst tatt i betraktning mengden hår som ikke kan bli blondt, så jeg fant ut at jeg kunne stå for det blonde selv.

Elbilstørrelsen vi prøvekjørte.

Så til cabrioleten. At den praktiske, franske syvseteren har glasstak, er vel NESTEN for cabriolet å regne? Iallfall når vi ikke har på takboksen? Og vi har prøvekjørt biler, den ene snasnere enn den andre. Små, kjappe og hendige. Elbil. Som ikke på noen måte begynner på T.

Nei, jeg slo meg heller på dette med sykkel. Hva om, tenkte jeg, hva om jeg fikk meg et nytt fremkomstmiddel, med passende hjelm og kjøredress? Hva om jeg kjøpte meg en liten kjapping, ikledde meg noen kule gevanter og kanskje til og med tegnet et lite kinesisk tegn på skuldra (eller noe som ligner et kinesisk tegn da, siden de tegna jeg kan har jeg lært på kinarestaurant og betyr "kylling i sursøt saus" og sånt). Hva om jeg kjørte løpet helt ut, kjøpte meg et vidunder med breie dekk, et landeveiens frihetsmirakel?

Som sagt, så gjort.

Nå trenger jeg bare å sy på et sånt kult merke bak på jakken, eller, enda bedre, få meg en sekk med Utdanningsforbundslogoen på, eller en annen grepa organisasjon, da blir det jo både i pose og sekk(!) da, emblem, statement og oppbevaringsmiddel. Jadda.

Kom ikke her og si at jeg ikke kan kriser, altså!!!

Vroom vroom.