Free Willy

Laksemiddag og ingen hjemlengsel.
Bildet publiseres selvsagt med
tillatelse fra den Unge Håpefulle. 

Så har vi kommet dit hen i livet at avkommet pakker sammen (noen av) tingene sine og plasserer dem på en hybel som er fryktelig langt borte fra mammas pekefinger og nattaklemmer. I tillegg til generelle mammabekymringer om våte sko og leggetider og lekser og pengebruk og ullundertøy og tannpuss og manglende evne til å stå opp og alt det der, dukket det opp en mengde andre bekymringer som var det ikke veldig mange skumle mennesker inne på det bakeriet, og har du ikke støvler? Og husk å ringe hjem innimellom og tenk om han ikke trives, tenk om han blir sittende mutters alene, sulten og kald med skitne klær og mugg på brødskiva og ingen mamma til å komme med gode råd og trøstende ord. Bekymringene eskalerte raskt, fra faren for ras, jordskjelv og tsunamier til brustne hjerter og hvem skal introdusere ham for Nazareths musikkterapi for kjærlighetssorg, til bekymring for om han skulle snuble eller bare spise pølser og nudler til middag, eller til ikke å ha noen penger og gå sulten rundt i Saudas gater, og jeg lover, dette er bare noen av tankene som har surret de siste ukene.

Hva skjer?

Poden stortrives. 

Han kunne ikke hatt det bedre. 

Stortrives.

Stortrives, og kommer ikke hjem med skittentøy en gang. Han vasker selv. Og spiser fisk og poteter til middag. 

Jada. 

Mor døyver overflødighetssmerten med hjelp fra Freia og Minde sjokolade.

Skal de ikke lengte hjem sånn bittelitt en gang? For høflighets skyld, i det minste??