onsdag 1. februar 2012

Gråter ikke, fikk bare rusk i øyet!

-Mamma, grine du? (er innelåst på do, men definitivt ikke skjult for røntgensynet til 8-åringen)
-Neida, eg bare tisse! (spiller det ut med en gang, tenker at fnisingen får ham over på andre tanker)
-Mamma, hvis du grine e det greit, men du må sei ka det e (jada, der fikk jeg den tilbake..)
-Nei, eg grine ikkje. Gå og finn deg nogen kjeks! (åpenbart det sikreste tegnet på at mamma faktisk gråter er lokkingen med søtsaker. Han sitter der nemlig, med røntgenøynene sine, den store klemmen og sørgmodig ansikt når jeg låser meg ut)
-Eg trur du grine. Du e svart i heila trynet (waterproof mascara my ass!). Eg trur du må ha kjeks du og.

Joda, mamma griner. Etter at jeg låste meg inn på do har jeg fått øyne som svir og det gjør vondt i magen. Jeg er tom i hodet, og lettere svimmel, og poden har rett, jeg er svart i hele trynet. Mens jeg og poden deler sjokoladekjeks og han ramser opp alle de tyske ordene han kan (snodig hva som gleder en pedagog-mor) slår det meg: Jeg er der nå. Jeg har blitt en slik en. En av dem. Neste steg er lommetørkle i genserermet og alltid ekstra mascara i vesken. Jeg har blitt en tåreperse, en lettrørt, en gråter. Jeg er hun som griner.

Innrømmelsen er av en slik karakter at jeg straks bevilger meg nok en sjokoladekjeks, og får nesten klump i halsen med tanke på at sunnhetsprosjektet mitt varte i nøyaktig en og en halv dag. I tillegg får jeg klump i halsen av at mine to yngste synger en egenprodusert sang med svært alternative rim. Tidligere samme dag har jeg fått tårer i øynene av en elev som syntes jeg var "kule på håret!", en nyhet om sultkatastrofe, en lapp en kollega hadde fått med "Jei elsker dei" på, en samtale med en annen kollega om et felles prosjekt, øynene til han triste værmelderen på nrk,  samt det faktum at ingen av ungene likte middagen, og at den, ifølge nabojenta på middagsbesøk, så ut som bæsj (enig...)

Så, hva har skjedd? Når skjedde denne transformasjonen fra å kunne håndtere verden uten å være redd for å bryte ut i en tårestrøm, til å ha kleenex alltid tilgjengelig? Når ble jeg denne føre-var dama som unngår å se triste filmer? Er det hormonforandringer? Resultatet av tre livsforvandlende graviditeter? Påvirkning utenfra? Er det mannen min sin skyld? Jobben? Myndighetene? EU? Er det et eksperiment utført av utenomjordiske vesener etter å ha blitt "beamet" opp i en flygende tallerken? Er det et resultat av maten jeg spiser og TV-program jeg ser på? Eller... det skulle ikke være.... nei.

Niks. Dette har absolutt ingen sammenheng med at jeg har begynt å ha twist i skapet og synes ullsokker er svært praktisk. Det har heller ingenting med at jeg har begynt å like at jeg er på den sikre siden, og synes musikken var bedre før. Det har heller ingenting med at skohorn og munnskyllemiddel er en del av hverdagen. Nei. Nei, nei, nei.

Tenker vi sier det er myndighetenes feil, jeg. Så er ansvaret plassert en gang for alle.

Det er god medisin i sjokoladekjeks, og det er fabelaktig helbredelse i åtteåringer. Tårene tørkes, mascara vaskes, jeg smiler og ler litt igjen, og gruser jr i "stein, saks, papir og lasersverd."

Det er rett og slett hverdag. En helt vanlig hverdag.

(Så, hvorfor jeg brøt familieregelen og låste meg inne på do i langvarig gråtetokt? Nei, hverken bæsje-mat eller jobbopplevelser utløste dette. Jeg er ikke alvorlig syk eller særdeles nevrotisk. Jeg gråt rett og slett fordi jeg trengte det. "Grin det ut, så begynne du på an igjen" sa farmor et par ganger når livet var som tyngst. Og det var akkurat det jeg gjorde.

Kjære kleenex-forhandler, ikke vær bekymret. Nå ble jeg akkurat rørt av en bamseklem fra min førstefødte, så jeg tørker ikke akkurat ut i tårekanalene...)

2 kommentarer:

  1. Hei,
    Vil bare si du skriver en flott blogg!
    Sitter her med et smil rundt munnen og kjenner meg igjen.
    Utrolig kjekt å finne en så bra blogg innimellom alt det andre!
    Stå på :D

    SvarSlett
  2. Tusen takk, nå ble jeg kjempeglad (og litt rørt!!). Takk!!!!!

    SvarSlett