søndag 19. februar 2012

En tidligere spions memoarer

Nesten sånn var det, ja!
Verden for såpass mange år siden at det var skarpe farger på klærne, buksene var vide, somrene var varme og evigvarende, kun avbrutt av heftige snøfylte vintre, og håret var langt og blondt og vaiende i mild bris (les: før tyggisepisoden som gjorde meg til en snauklippet nei-jeg-er-ikke-gutt, meget mulig traumatisert for livet): Fire unger sniker seg langs den strengt forbudte vannkanten. I hendene har vi lommelykter, et tau, hakkespettboken(!) og en lapp med kodeskrift fra den selvutnevnte spionlederen. Målet er den mystiske vanntunnelen vi bare såvidt kan skimte til vanlig. Inngangen til tunnelen er nesten skjult av steiner, gresstuster og små trær, men vi vet godt at det er der, like over oss. Det gjelder bare å komme seg dit uten at a) De Tøffe ser oss (ærlig talt: spionklubb...) b) Min Mors Røntgenblikk oppdaget oss (etterfulgt av Min Mors Gjennomborende Tåkelurstemme og Den Totate Ydmykelse) c)Fiendene vi garantert hadde i hælene omringet oss, fiendene som nok hadde gjemt både gull, sølv, edelstener og kanskje til og med sjokolade her i denne fristelsens grotte!

Mygg og klegg surret rundt oss, bakken var sandete og bratt, og vi gikk i kø, selvsagt etter rang, som tilfeldigvis var jevngodt med høyde. Ergo gikk jeg bakerst. Spenningen er nesten ikke til å bære, og mens vi kryper de siste metrene opp mot grottehullet, krymper det seg i magen, munnen er knusktørr og jeg angrer såpass intenst at jeg nesten håper på at lyden av navnet mitt skal runge fra min mors lunger, men neida, vi rekker fram. Ser på hverandre. Puster inn, ut, inn. Vips, rangen er snudd, plutselig er jeg kjempeviktig og faktisk avgjørende og den eneste som kan gå først for jeg er så rask og tøff og klok (og åpenbart, da som nå, svak for smiger... sukk). Kryper inn, det er svart og føles iskaldt i sommervarmen, t-skjorte og shorts føles feil mot steiner og stikkende, døde strå. De andre kryper etter meg, jeg aner ikke om de sier noe for hjertet dundrer så hardt at jeg ikke hører meg selv tenke. Lommelykta lyser. Svarte konturer av stein, sand, dødt gress og... bevegelse? Jeg husker at jeg rekker å tenke at det er snodig at en hule har bevegelig tak, før jeg innser at de andre er på vei ut i så full fart som går an når man kryper baklengs uten å se. Jeg kryper etter, men rekker å gjøre en fatal feil som har fulgt meg videre i livet, i huler og trange ganger og små, mørke rom. Jeg ser etter en gang til. Godt etter.

Taket er selvsagt ikke i bevegelse. Det jeg ser er flaggermus. Mengder av flaggermus, levende, sovende (og sannelig, det er ikke steiner alt dette på bakken, men flaggermus som har vært levende!!). Skliende ned igjen, i temmelig tåpelig og uansvarlig tempo, varmes vi sakte opp igjen av sommersola, men selv ikke en intens spionering på en av skolens lærere får oss helt tilbake til normalen igjen. Kulden sitter liksom igjen i fingre og tær, og synet av det som i løpet av årene har blitt millioner av flaggermus over hodet på meg, kan jeg fortsatt gjenkalle.

Spionkarrieren min fikk sitt endelikt den sommeren, erstattet med hundre tusen andre hobbyer. Tunnelen ble likevel ikke helt glemt, og opplevelsen kom til god nytte da jeg noen år senere satt like utenfor den en sen vårkveld sammen med Den Antatt Store Kjærligheten. Han fikk nemlig småkline med det, som i min framstilling, etterhvert hadde blitt litt av en heltinne. Min mor så meg ikke da heller, forresten.

I samme stund som dette skrives har poden nettopp kommet hjem fra et intenst guttespiontokt med lommelykt, walkie talkie og kledd for kalde netter i Sibir. Låser ham inne en ti-tolv års tid, jeg. Ingen helteklining i mitt hus!!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar