Noen av mine yndlingsfortellinger da jeg var barn, var fortellingene om ungene i Bråkmakergata. Jeg synes historiene om denne fryktløse, sta og tøffe Lotta, og de tøffe, småfrekke og spennende søsknene var helt topp, og aller best likte jeg den av fortellingene hvor de konkurrerer om å lene seg ut av et vindu, og så "plutselig vant Jonas". Fantastisk! Jeg ser det hele for meg, hvordan de kniver om å bøye seg lengst mulig fremover, presser seg fram, skuldre ved skuldre til plutselig "svupp" en av dem faller ut. For så å reise seg igjen, le og være "seierherre"
Jeg vil prøve å overføre dette som best jeg kan til mitt eget voksenliv. Hvem er jeg i det vinduet? Er jeg Jonas, som faktisk tar sånne sjanser at han faktisk tryner? Er jeg Lotta, som er den aller minste, men som prøver å gjøre alt det søsknene gjør, uten å alltid helt få det til? Og som roper, skriker og kjefter litt for det, og som definitivt er alltid synlig og alltid hørbar? Eller er jeg Mia, som er med på leken, men som strekker seg akkurat så langt at hun står trygt, og som oppsummerer det hele etterpå, og som snusfornuftig hyller og refser han som tok sjansene?
Er nok litt av alle. Iblant, men sørgelig sjelden, er jeg Jonas. Har nok gått på trynet mange ganger, men vet å passe meg, og vet å absolutt ikke le av det etterpå, heller dekke over det! Litt oftere er jeg nok Lotta, som prøver og prøver, men ikke helt får det til, og heller kjefter og smeller litt. Dessverre har voksenlivet åpenbart en aldri så liten (ganske så stor) Mia i meg. Som nok er med, men som oftest på trygg grunn. som irettesetter og roser i ett og samme åndedrag, og som faktisk ikke helt vet hvor gøy det kan være å miste fotfestet litt.
Akkurat nå, i trygge omgivelser i godstolen foran peisen, skulle jeg ønske at jeg turte å lene meg så langt ut at jeg plutselig vant!!! Irettesettende Mia'er eller ei, målet er å reise seg å le av det hele, og så gå krumbøyd på neste utfordring!
2012... Da Liv tok en Jonas?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar