Fargeblind

Mennesker kommer i de fleste størrelser og utforminger, sånn er det simpelthen bare. Alle ser ut til å ha et eller annet særtrekk og noe helt spesielt, og man skal ikke bla i mange såkalte glossy magasiner eller se mye på TV, før vi ser hva som skal være vakkert. Jo høyere, tynnere, jevnere og glattere en er, jo vakrere er man. Debatten rundt dette skal jeg med glede ta en annen gang, jeg tar den faktisk temmelig ofte med elever som føler de ikke strekker til og ikke passer inn! "Jeg ser jo at jeg ikke er normal!" Nei vel? Men hva er normalt?

Alle har vi ting vi ønsker å skjule eller endre på. Selv har jeg  gitt meg selv varige skader på akilles-senen etter å ha prøvd å kompensere for manglende centimeter i høyden, og ført meg selv på besvimelsens rand i et forsøk på å holde inn magen. (Som voksen. jepp. Stein i glasshus...). En av mine beste venninner har påført seg selv store nakkeproblemer ved å gå krumbøyd i mange år for å skjule sine "ekstra" centimetre. En av mine forelskelser i ungdommen har en heftig mustasje for å skjule et fødselsmerke på størrelse med tuppen på en fyrstikk... Alle skjuler vi nok noe, eller prøver å skjule noe, uvisst av hvilken grunn vi har.

Alt kan derimot ikke skjules. Fødselsmerket er det ingen som ser, min venninne er en høy flott  dame med et "duknakket" image. Jeg lurer nok ikke særlig mange på verken høyde eller vekt, men er du sikker på at du vet hvor gammel jeg er? Er du sikker på at de grønne øynene mine ikke er linser?Og er du sikker på hvilken hårfarge jeg egentlig har? Sannsynligvis ikke...Og her, her er jeg ved sakens kjerne: farge. Til tross for sminkeverden, solarium og diverse medisinske resultat med som oftest uheldig resultat, det er ikke helt enkelt å skjule hudfargen sin. Det er så tydelig, så veldig lett å se om man på en eller annen måte har en annen avstamning enn seg selv, og tro meg, jeg bor på landet, og her er det ikke flust med farger! Jeg er barn av min tid og barn av min tro og min mening, og mener at verdi og egenskap absolutt ikke har noe med farge å gjøre, men jeg har også tatt meg i å snakke kjempehøyt og stakkato overtydelig babyspråk til en voksen mann! Han het Jonas, og bor i Sandnes. Der har han bodd lenger enn jeg har levd. Hvorfor? Aner ikke. Fargen hans, min ubetenksomhet og ubevisste fordommer brølte simpelthen ut "SÅ FIN BABY DU HAR FÅTT? ER DET GUTTEBABY ELLER JENTEBABY". På klingende sandnesisk svarte han at "gutten hette Theodor, og takk ska du ha, herrlige jenta du he fått". Grem.

Selvopplevd barnehagemoment: To gutter står og venter på sine to travle pappaer. Pappaen med bakgrunn fra Sri Lanka kommer først, småløpende opp bakken. "Se, pappaen din e jo heilt brune!" Stor bestyrtelse blant guttene. Minutter senere kommer faren til gutten med umiskjennelig nordisk bakgrunn spurtende opp bakken. "Se, pappaen din e jo heilt røde!" Latter, så mye latter at de må sette seg på en benk, disse to nydelige, fargeblinde guttene, med sine nydelige, fargerike fedre...

Måtte fargeblindheten deres vare, og være smittsom!!!