Min båt er så liten...

...og havet uendelig stort

men vi er trygge, er vi ikke,

trygge, sier jeg,

når han, Han, styrer båten,

så vil vi så gjerne være trygge

men så sitter hun der, sammen med så mange andre

i en båt

på størrelse med

en nøtt

på et vanvittig digert hav

med bølger som strekker seg etter henne

og våte fingre som vil holde henne fast

og de er mange

og det er mørkt

og hun er sulten

og hun er redd

redd for der hun er

redd for der hun var

redd for der hun kommer

og vi vet

jeg vet

at det er ikke sikkert hun kommer

fram

at det er mange som ikke kommer fram

så veldig mange

og havet

er uendelig stort

og vi sitter inne i våre hus og hjem

og sier de må snu

de må kutte ut

komme her

liksom

her

ikke vårt problem

vi kan ikke hjelpe alle

hjelpe meg

tenk om alle kom hit

for å få hjelp?

hun har det best der hun er

men hun har ikke noe der

det er ikke noe der hun er

det er ikke annet sted

enn redselen 

på havet

som er 

uendelig 

stort

og hun lukker øynene og later som om hun er trygg

sjøen smaker salt

bølgeskvulp

konstante bevegelser

konstant redsel

sult

og jeg?

jeg skrur av nyhetene

pakker dyna trygt rundt egne barn

i egne, trygge senger

på land

og tenker

på

en 

jente

i

middelhavet

nå