...og havet uendelig stort
men vi er trygge, er vi ikke,
trygge, sier jeg,
når han, Han, styrer båten,
så vil vi så gjerne være trygge
men så sitter hun der, sammen med så mange andre
i en båt
på størrelse med
en nøtt
på et vanvittig digert hav
med bølger som strekker seg etter henne
og våte fingre som vil holde henne fast
og de er mange
og det er mørkt
og hun er sulten
og hun er redd
redd for der hun er
redd for der hun var
redd for der hun kommer
og vi vet
jeg vet
at det er ikke sikkert hun kommer
fram
at det er mange som ikke kommer fram
så veldig mange
og havet
er uendelig stort
og vi sitter inne i våre hus og hjem
og sier de må snu
de må kutte ut
komme her
liksom
her
ikke vårt problem
vi kan ikke hjelpe alle
hjelpe meg
tenk om alle kom hit
for å få hjelp?
hun har det best der hun er
men hun har ikke noe der
det er ikke noe der hun er
det er ikke annet sted
enn redselen
på havet
som er
uendelig
stort
og hun lukker øynene og later som om hun er trygg
sjøen smaker salt
bølgeskvulp
konstante bevegelser
konstant redsel
sult
og jeg?
jeg skrur av nyhetene
pakker dyna trygt rundt egne barn
i egne, trygge senger
på land
og tenker
på
en
jente
i
middelhavet
nå
Sterkt innlegg! Takk at du ikkje kan berre skrur av slik som mange andre. Det engasjerte deg..
SvarSlettSterkt innlegg! Takk at du ikkje kan berre skrur av slik som mange andre. Det engasjerte deg..
SvarSlett