lørdag 1. juni 2013

Måtehold. Og skrittellere. Og oppdatering.

Som noen av dere muligens fikk med dere for en tid tilbake, ble jeg utstyrt med en skritteller fra Dytt.no, en side hvor man skulle registrere antall skritt, og et (viste det seg!!!) noget urealistisk syn på egen aktivitet. Jeg ble også utstyrt med engstelse for kollegaers konkurranseinstinkt. Har gått greit til nå, men mistenker at det kniper seg til i ukene framover. På et eller annet tidspunkt begynner de å snakke om tredemølle foran kaffetrakteren på jobb. Tro du meg!

For å oppdatere eventuelle lesere som bever av nysgjerrig engstelse for om jeg kommer til Lindesnes fra hvor det nå var vi liksom startet om en drøye to ukers tid, så er svaret ja. Tadaaaaa!!! Jepp. Det viser seg at å være den læreren på skolen som etterlignes av elevene ved å gå rundt og gestikulere masse, samt være den læreren som glemmer nøkler de timene  jeg ikke deler klasserom med en vennlig sjel av motsatt kjønn, det kjønnet som faktisk synes det er OK å ha nøkler i bukselommen (og som kanskje får tynt egen tålmodighet ganske temmelig heftig??) og det funker å ha vaskerom i kjelleren og en datter som nettopp har lært å sykle. For jeg går og går. Mer enn jeg trodde. Dette har fått konsekvenser.

Ikke av den stram-sprettrumpe-varianten. Ikke av den nå-er-jeg-i-kontakt-med-mitt-indre-harmoniske-meg, og ikke av den Hm-tror-jeg-skal-gå-Norge-på-langs-gitt! Neida, fri og bevare meg vel. Første konsekvens var at jeg faktisk begynte å bry meg hva som lå i de omregnbare hverdagsaktivitetene (og etter at jeg så det sto sex, har jeg fnisete sett med et spenstig blikk mot de som figurerer øverst på avdelingslista vår.....). Neste konsekvens var at jeg tenkte at når jeg nå allerede a) var så flink og b) sydenferien er uker borte og d) jeg har et skjørt i skapet og en anledning til høsten det skal på!! Nå er jeg i gang, så nå skal jeg i gang. Jada, mitt nye, sunne liv, lizzm.

Jeg burde visst det. Ved første slik selvtilfredse tanke, kommer de stormende. De mer selvdestruktive tankene og hendelsene. Ryggen, for eksempel. Som gjør vondt. At jeg ramler ned av en gjerdeklyver og får vondt i armen, og vondt i selvtilliten. Tankene om at jeg er en sånn duracellmamma opp og ned i kjelleren og fram og tilbake til jobb og barnehage og at jeg aldri havner i harmoni med meg selv. Osv. Og sulten. I samme øyeblikk som jeg tenker at nå skal jeg jammen leve sunt nå, hoper det seg opp både behov, sjokolade og muligheter for fråtsing. Alene-hjemme-kvelder, for eksempel. Alene-på-jobben-kvelder. Eller alene i bilen, alene på ferga, premiering av meg selv, alenetid med gemalen, med ungene med.... Jepp.

Alt med måte. På en måte. Tror jeg skal benytte neste uke til å leve sunt, uten alenekvelder med fråtsing og med lange turer i skog og mark. Uten TV-kvelder og bokkvelder med meg selv. (at jeg tilfeldigvis skal på fjelltur med en skokk elever og noen av Skritteterne, har selvsagt ingenting med den planen å gjøre. Ingenting.)(og De Herlige Posene Med Minde Sjokolade har ingenting å frykte. Jeg kommer hjem torsdag.....)

Alt med måte.

-Mamma? Kor e resten av lørdagsgodtet mitt? Og brusen?
-Mamma? Koffor e det sjokoladepapir i veskå di?
-Mamma? Eg har tegna noge te deg, eg!!


Jepp. Illustrert av husets Steinerskoleelev.

2 kommentarer:

  1. Så godt å vite at det finnes lignende sjeler! Som i det ene øyeblikket er veldig fornøyd med tingenes tilstand, for deretter å selvfølgelig finne feila ved nettopp at det går(gikk) så bra...Du har all grunn til å være fornøyd, all grunn til å klappe deg selv på skulderen, og absolutt realistiske mål med tanke på neste uke!:) (gleder meg til å nå disse måla sammen med deg!)
    klemklem

    SvarSlett
    Svar
    1. Gleder meg jeg og. Og skal, i ærlighetens navn, innrømme at jeg smugler med meg både min venn Minde og min venn Nidar. 😄

      Slett