Litt om hjemlengsel

Farget av tidens tann, av nostalgi og egne barnefødsler, av tilegnede erfaringer, av levd liv og av fargespekteret sorg, lengsel, lettelse og glede setter på livet, på det levde livet, på bakgrunn av dette er det jeg pakker med et skjevt smil, en usikker beving. En lengsel og et tap. Jeg skal på tur til min barndoms grønne dal. Vel, ikke helt, ikke til stedet med elva vi badet i og gikk på skøyter på, ikke til fotballbanen hvor jeg gravde ned en skatt, ikke til den leide boligen med de fantastiske syrinene og med en hestestein utenfor, en hestedrømmestein. Ikke til min barndoms georginer, eller min barndoms endeløse ettermiddag, ikke til de gråe dagene med skyer som presset seg nedover fjellsidene og fylte lungene med fortettet ensomhet og mørk lengsel, ikke til forelska blikk og evinnelige sykkelturer for å få et glimt av han, han med gitaren, han med det drømmende blikket eller han på fotballbanen. Ikke til min barndoms lengsel etter å bekreftes og drøm etter å bli sett, ikke til uendelige timer med høytlesning, eller spionering på broren min. Ikke til redselen for at nabogutten, han skikkelig skumle, skal kaste råtne epler eller banke meg opp eller... eller at han skal skjønne hvor vidunderlig spennende det er at han gjør det. Jeg skal ikke til stedet hvor jeg delte alle hemmeligheter med Tass, hunden min, eller trærne jeg falt ned fra. Jeg skal ikke til lange samtaler ved kjøkkenbordet, eller min fars gitargodnattsanger. Jeg skal ikke tegne med min mor, eller vente på at det ringer på dørklokka. Jeg skal ikke kle meg ut med en bestevenninne, eller gå på butikken, eller leke gjemsel i mørket. Jeg skal ikke til Frøken, som var en ordentlig frøken, en vi neide for, eller til Presten, som var en sånn prest med trompet og levende øyne og stor entusiasme og stor empati, og som alle andre prester har måttet se seg sammenlignet med i etterkant. Jeg skal ikke på barnekor, ikke på trening. Ikke på korps eller barneteater. Ikke til det skumle huset, eller han skumle Ungdommen. Jeg skal ikke løpe gjennom høyt gress, og ikke være redd for usynlige. Jeg skal ikke late som om jeg er in og kul. Jeg skal ikke late som om jeg hører til.  Jeg skal ikke på kiosken, eller hoppe i høy og få tyggis i håret, eller ligge på ryggen på en endeløs plen og se skyene danse over himmelen, de skal ikke fortelle meg historier, og ikke ta meg med over fjellene. Jeg skal ikke se støvkorn og stjernestøv danse i kveldssola, eller kysse noen gjemt bak en gammel låve. Ikke holde hender med noen, eller ønske å holde hender, eller vifte bort fluer fra en  altfor varm hund. Jeg skal ikke gråte fordi jeg er usynlig, eller sykle omveier for å slippe å bli ropt til. Jeg skal ikke være redd de store, og jeg skal ikke ha klump i magen når jeg treffer andre, en klump av usikker beving om jeg er god nok i dag. Jeg skal ikke være håpløst forelsket eller lidenskaplig lengtende. Jeg skal dit. Ikke til selve stedet, men til nærheten, til noe av det jeg engang var en del av, på en måte. Men jeg skal ikke. Jeg skal ikke hjem. Hjem er her nå, selv om det en gang var der.

Jeg skal ikke hjem, men jeg lengter hjem. Hjem til det som var, som ikke egentlig var, men som er, fordi jeg har valgt å huske akkurat disse tingene. Jeg lengter hjem. Til en annen tid, et annet sted, hvor dagene var endeløse, framtiden evig, klatrestativet høyt og gresset grønt. En tid hvor jeg lengtet ut og opp og fram, en tid jeg lengtet til at hjem skulle være et annet sted enn der, at hjem skulle være noe annet, noe nytt. Jeg lengter hjem.

I morgen setter jeg meg på bussen som tar meg sånn nesten litt hjem. Selv om hjem ikke er hjem. Hjem er her nå. Sier de. Hvor hjertet er, er hjemmet.

Likevel.

Jeg lengter hjem.

Hvor er jeg hjemme?

Hvor er du hjemme?